Slik vant han ofrenes tillit i den grove overgrepssaken

Før han tok den første telefonen, måtte Harald Amdal gå noen runder med seg selv.

Frilansjournalisten, som i dag er universitetslektor ved journalistutdanningen på Oslomet og lærer ved Høyskolen Kristiania, startet tilbake i 2014 arbeidet med det som i 2016 endte opp som VGs Skup-vinnende avsløring av tiår med overgrep i den lille kommuen Tysfjord. Etter publiseringen har politiet etterforsket 151 overgrepssaker fra årene 1953-2017, med 82 fornærmede og 92 mistenkte i en kommune med cirka 2000 innbyggere.

Men det hele startet med en telefon. Etter hvert ble det mange. Noen ville snakke. Andre ville ikke. På mediekonferansen Hauststormen i Bergen delte Amdal noen erfaringer fra dette krevende kildearbeidet.

Forutsetning for å forstå

– Jeg valgte å begynne med meg selv. Har jeg forutsetning for å forstå? Og klarer jeg å se hele bildet?

Dette var spørsmål han stilte seg selv før han tok kontakt, sa Amdal.

– Hva vekkes i meg? Hvis det som blir sagt vekker sterke reaksjoner, bør kanskje ikke jeg ta den samtalen?

Han fortalte videre: – Jeg tror folk merker om du virkelig er interessert, og virkelig bryr deg.

Spørsmål Harald Amdal stilte seg selv før han tok kontakt:

1. Har jeg forutsetninger til å forstå?
2. Hvordan opplever andre meg?
3. Hvordan reagerer jeg?
4. Hvilke fordommer har jeg?
5. Hvilke valgmuligheter har jeg?
6. Er jeg oppriktig interessert?

– Er ingen fasit her, men man må føle seg fram. Hvordan når jeg inn? oppsummerte han.

Den første som fikk en telefon fra Amdal var Nina Iversen. Hun hadde postet et innlegg på Facebook hvor hun fortalte om overgrep i hjemkommunen.

– Jeg fikk en voldsom tillit til ham på grunn av måten han tilnærmet seg, fortalte hun fra scenen, uten at hun helt klarte å beskrive hva det var som fikk henne til å stole på en rogalending som ringte fra et ukjent telefonnummer. Og som på det tidspunktet ikke var knyttet til noe mediehus eller hadde en publiseringsavtale på plass.

Amdal husker ikke helt ordlyden i den første telefonsamtalen, men mente at den begynte omtrent slik: «Hei, det er Harald Amdal som ringer, det her er kanskje en rar samtale å ta, men jeg jobber med et journalistisk prosjekt, og har fått et innspill om at jeg må kontakte deg. Har du noen innspill ... ?»

Ingen ble presset

Iversen og Amdal møttes ganske raskt etter den første samtalen, og hun ble en viktig inngang videre når han skulle ta kontakt med andre som hadde blitt utsatt for overgrep.

Amdal fortalte videre at det var viktig at det å snakke med ham ikke skulle oppleves som ny belastning. Disse menneskene hadde opplevd nok. De som ikke ville snakke, og det var mange av dem, ble ikke presset.

– Hvis de ikke ville snakke med meg, skulle de heller ikke snakke med meg.

Amdal var også bevisst på hvordan han opptrådte i intervjuene.

Noen av spørsmålene han måtte ta stilling var:

1. Hva er viktigst:
   - slutte presis eller fortsette samtalen?
   - gi blikkontakt eller skrive?
   - gi et kompliment eller være nøytral?
   - passiv eller aktiv i samtalen?
   - ydmyk eller verdensmester?
2. Hva har personen foran meg behov for?
3. Bevissthet i ordvalg og stemme.

Amdal kom fram til at det er enklere å være til stede i samtalen hvis han ikke skriver.

– Hvis du sitter og skriver går det utover noe relasjonelt. Tar du derimot opp samtalen, er det enklere å være til stede der og da.

«Liv» var skeptisk

Mens Nina Iversen likte Amdal med en gang, var andre mer skeptiske. En av dem var «Liv». Hun skulle egentlig vært til stede på Hauststormen, men meldte avbud av hensyn til familien sin. Hun bidro likevel med noen skriftlige sitater.

Dette var inntrykket «Liv» satt igjen med etter den første kontakten ble innledet:

– Jeg var veldig skeptisk til deg.

– Jeg stolte ikke på deg.

– Jeg trodde ikke på deg.

– Journalister spør og spør - uten hensyn.

Etter hvert snudde det, og «Liv» ble også en viktig kilde i saken. Ifølge henne var dette noen av årsakene til at hun etter hvert stolte på ham:

– Jeg trengte ærlighet, snillhet og et menneske som viste forståelse for meg.

– Du var ingen typisk A4-journalist som bare spurte og spurte, uten hensyn til meg og min historie.

– Ingen press, og du stoppet til rett tid.

– Jeg fikk tiden jeg trengte, når jeg ba om det.

– Du stilte riktige spørsmål til riktig tid.

– Tilliten kom etter hvert.

Helt surrealistisk

Amdal fortalte at tidvis opplevdes hele saken som surrealistisk. Etter hvert som han fikk vite om stadig flere overgrep, og snakket med et større antall mennesker som hadde blitt utsatt for dette, ble saken en følelsesmessig belastning.

– Jeg husker at jeg ikke snakket med noen om hvordan jeg opplevde det hele, først i ettertid satte jeg ord på det.

Samtidig påpekte han at påkjenningen på ham som journalist ikke kan sammenlignes med det overgrepsofrene hadde blitt utsatt for, mange i åresvis.

Amdal fortalte at i perioden han jobbet med Tysfjord-saken, tok den all hans tid, og han var tilgjengelig døgnet rundt. Han sa videre at hans klare oppfatning var at ikke alle journalister verken må eller bør bli like engasjerte i alle sin saker, men han var likevel kritisk til mye av kildearbeidet som gjøres.

– Tillit tar tid, og tar mye av deg som medmenneske.

Han mente at for mye journalistikk starter med at journalisten får beskjed om å kontakte noen, får en kommentar, får et tilsvar - og «bang», så er saken ute.

– Det er ikke kildearbeid, og det skaper ikke tillit.

Svarer fremdeles

Amdal svarer fortsatt på telefoner, sms-er og eposter fra folk han var i kontakt med i forbindelse med Tysfjord-saken, selv om det har gått to år siden publisering.

– Vi må ta utgangspunkt i oss selv og valgene vi tar. Velger man å ikke ta så mange telefoner, så får det noen konsekvenser. Det trenger ikke å være feil, men det får konsekvenser. Det er viktig å ha den bevisstheten der, sa Amdal.

Og la til: – Men en skal leve også.

LES OGSÅ:

• Tysfjord-saken hedres med Fritt Ords Pris 2018
• Tysfjord-saken årets featuresak. VG raker inn priser i Bergen
• Å lage Tysfjord-saken var ikke gitt for Kenneth Hætta. Vennene spurte om han var sikker på om han ville gjøre dette