Håvard Nyhus mener mediene har mange grunner til å grave seg ned, men også å la være. Foto: Evelyn Pecori / Vårt Land
Håvard Nyhus mener mediene har mange grunner til å grave seg ned, men også å la være. Foto: Evelyn Pecori / Vårt Land

MORGENRUTINEN:
Håvard Nyhus skulle gjerne ha intervjuet avdøde russiske stormestre i sjakk

– Jeg kunne sagt Obama eller Messi, men jeg ville bare endt opp med å sleike dem i ansiktet.

Publisert   Sist oppdatert

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Håvard Nyhus er kommentator i Vårt Land.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– Sort kaffe.

– Hva har du på nattbordet?

– Ipad, lampe og smokk.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Så fort jeg rekker å skru på nyhetsmorgen. På gode dager er barna samarbeidsvillige og jeg får med meg hele Politisk kvarter. På dårligere dager forsvinner det i diskusjoner om hva som konstituerer god nok påkledning. Første stopp er amerikanske nettaviser, i første rekke Washington Post og New York Times. Deretter litt vilkårlig, avhengig av hvor Nuzzel-appen peker meg.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– «Røe Isaksen: Jeg kødda, så klart vi ikke skal dumpe avfall i fjorden. Vi er da ikke barbarer heller!»

– Hvor leter du etter gode saker?

– Inne i meg selv.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt og hvorfor?

– Mikhail Tal, Alexander Alekhin og andre russiske stormestere i sjakk som ikke lever lenger. Jeg kunne sagt Obama eller Messi. Men jeg ville bare endt opp med å sleike dem i ansiktet.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– Tvisynet, åpenheten. Og beskjedenheten, som hindrer meg fra å utbrodere dette ytterligere.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?

– Jeg ble truet med juling og det ene med det andre da jeg jobbet i Natt&Dag. Men nå jobber jeg i Vårt Land, og her går det i Twist og «onsdagskos». Ellers står et portrett med Sondre Brattland, hjemme i Vinje, fram som et journalistisk høydepunkt. Det påhviler Kulturdepartementet et ansvar for å få oss til å lytte mer til Sondre Brattland. Dagens lyttertall er ikke gode nok.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– DN har flere stemmer jeg med fordel leser når jeg skal tune inn og komme i god skrivemodus. Gonsholt, Vinger, Alstadheim og Dalan Vik. For å nevne noen. Så elsker jeg Aksel Kielland i Morgenbladet, da, selv om det så klart kan bli litt vel knirkete fra tid til annen.

– Og så er det alle disse amerikanske og britiske avisskribentene. David Frum, Barney Ronay, Nick Cohen, Nicholas Kristof, David Brooks, David Remnick, Elizabeth Bruenig. Det er mange skarpe hoder der ute.

– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?

– Sitatpraksisen. Den amerikanske sitatpraksisen med korte og ordrette sitater er langt å foretrekke. Den flyter bedre, den er enklere å lese, og den tvinger journalisten til å grep. Til å ta regi over saken.

– Den som ikke overlater ordet til et sett kilder, tvinges til å stille seg selv spørsmålet: Hva slags sak er dette, hva er poenget og hvor skal den? Derfor er dette min appell: færre sitatstreker, og mer bruk av klammer og hermetegn. Det er en ordning alle parter tjener på: journalisten, kilden og – aller viktigst – leseren.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– Inntjening, kostnader, konvertering, midlertidige stillinger, dårlig tid, kapasitetsproblemer, annonseflukt, press fra useriøse medieaktører, dekonstruksjonen av sannhetsbegrepet som sådan og bla bla. Det er mange grunner til å grave seg ned, som du vet, men også mange grunner til å la være.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Jeg ser aldri lineær-tv, men søndag kveld, da jeg var hos foreldrene mine, ble jeg sittende å se en film på NRK – tror jeg det var – om en syrisk far og hans sønn som håpet på å få oppholdstillatelse i Norge. Jeg kom inn litt sent, men de alternerte mellom et asylmottak i Bergen og et på Hitra.

– Jeg skulle liksom reise meg hvert øyeblikk, men fikk meg ikke til å gjøre det. I stedet ble jeg bare sittende, sammen med muttern og fattern, helt til filmen var over, og alt gikk bra. Jeg er ikke så sentimentalt anlagt, iallfall ikke når jeg er sammen med foreldrene mine, men denne gangen var alt annerledes.

– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?

– Tja, et par timer kanskje. Jeg har til enhver tid en del sjakkpartier jeg holder gående, og som jeg må vedlikeholde ved å flytte. Ellers taper jeg på tid.

– Når logger du av for kvelden?

– Ved midnatt.