Pasienter forteller om påkjenninger etter «Helene sjekker inn»

Mens mange sier seg fornøyd med opplevelsen av å være pasient på institusjoner der NRK fikk innpass til å spille inn populære «Helene sjekker inn», forteller andre at besøket betød ytterligere påkjenninger i allerede sårbare situasjoner:

• Økt stress
• Følelse av å bli invadert
• Frykt for å gå i nærheten av tv-teamet

• Kvaler og dårlig samvittighet for å trekke seg

• Forverring av sykdom da programmet ble sendt

• Angst for å bli gjenkjent på gaten

En pasient forteller konkret om en følelse av å bli invadert da NRK filmet fra utsiden og inn med drone. Også en avdelingsleder forteller at NRKs besøk var «en utrolig slitsom uke for alle».

Mange intervjuer

Perspektivene kommer fram i en studie nylig publisert i International Journal of Communication, utført av journalist og doktorgradsstipendiat Kjersti Blehr Lånkan og forsker Kjersti Thorbjørnsrud ved Institutt for samfunnsforskning.

Artikkelforfatterne har intervjuet et tjuetalls anonymiserte personer som var involvert i produksjonen av ulike episoder der «Helene sjekker inn» besøkte psykiatriske avdelinger. Tolv av deltakerne i studien var innlagte pasienter da NRK kom på besøk.

Både pasienter som takket ja til å delta, og pasienter som takket nei, men var til stede da NRK filmet, kommer til orde i studien.

I tillegg har ansatte ved avdelingene blitt intervjuet, samt fire «sentrale aktører» i produksjonsteamet. Forskerne har tidligere skrevet om noen av funnene i en VG-kronikk.

Uklart terreng

«Verken helsepersonell eller produksjonsteamet ser ut til å ha vært klar over graden av angst og ubehag for noen av de involverte pasientene. Hvis disse pasientene hadde hatt mulighet til å markere grensene sine tydeligere, kunne de kanskje ha blitt bedre skjermet fra tv-teamet», lyder det i studiens oppsummering (journalistens oversettelse).

– Vi ser flere medieproduksjoner om psykisk helse de siste fem-ti årene som utfordrer grensene for privatsfæren, og økt fokus på «vanlige» personer. Da følger det med en del problemstillinger som kan bety ganske mye for de som er involvert, forteller Kjersti Blehr Lånkan om grunnlaget for å gjennomføre studien.

– Jeg har selv som journalist stått i saker der jeg har fundert på hvordan jeg skulle navigere i dette terrenget. Hvor mye åpenhet er bra, skal man la en åpen kilde si absolutt alt eller skjerme noe, og hvilke faktorer kan slå negativt ut i etterkant? Dette terrenget er uklart, og det er gjort forsvinnende lite forskning på det. Behovet for å vite mer er stort.

– Vanskeligere for yngre

Et overordnet, viktig funn er rett og slett at opplevelsene varierer, sier Lånkan til Journalisten.

– De fyller hele skalaen. De fleste vi har intervjuet som har deltatt i programmet synes opplevelsen har vært god, og for noen var den frigjørende og medvirkende til å bli kvitt skam.

Samtidig gjelder ikke diskusjonen bare om det å stå fram er bra eller dårlig, sier Lånkan. Et vesentlig poeng er at mediebesøket påvirker hele avdelingen.

Pasientenes reelle autonomi, selvbestemmelse, er også en viktig faktor:

– Det understrekes at pasientene har stor mulighet til å ta selvstendige valg om de vil være med på programmet eller ikke. Men når man er innlagt, er man veldig avhengig av andre mennesker. Det er noen maktforhold som er veldig skjeve, som vi tenker det er verdt å reflektere mer rundt. Dessuten er det ikke bare å forlate avdelingen, og behandlingen, om man ikke ønsker å bli filmet.

– Ikke bra for alle

Det kan også være hensiktsmessig å vurdere nøye hvilken type pasienter man nærmer seg, mener Lånkan.

– Vi ser fra vår studie at de litt eldre pasientene, med mer avstand til egen problematikk, i større grad greide å sette klare grenser for hva de ønsket å være med på, også når de skulle kommentere råklippene. Det var vanskeligere for yngre pasienter, og når sykdommen var svært alvorlig eller akutt.

For helsepersonell og avdelingsledere som ser åpenhet som positivt, men ikke nødvendigvis har bred medietrening selv, er det ikke rart at «helselogikk» og «tv-logikk» kan kræsje når opptak først er i gang, sier Lånkan.

– At både personell og pasienter i størst mulig grad får forklart hvordan dette vil bli, må være et hovedpoeng. De som skal vurdere å slippe inn mediene må vurdere formatet og belastningen nøye, og være bevisst på at et besøk vil påvirke hele avdelingen, ikke bare de som kan tenke seg å bli filmet.

Lånkan ønsker å understreke at teamet bak «Helene sjekker inn» åpenbart gjør grundige forberedelser og tar hensyn i arbeidsprosessen.

– De har gått mange runder og gjør veldig mye riktig. De gir medvirkende god tid og lar dem se gjennom alt som skal vises, sier hun.

– Likevel oppleves det ikke bra for alle. Der kan det være noe å ta med videre, og lære av.

– Heier på forskningen

Journalisten har vært i kontakt med «Helene sjekker inn»-redaksjonen om studien, og mottar kommentar signert redaksjonslederne Randi Helland og Siril Heyerdahl, og programleder Helene Sandvig.

– Vi i «Helene sjekker inn» heier på denne forskningen og har delt ærlig om redaksjonens arbeidsmetoder. Som journalister har vi alltid noe å lære, spesielt i møte med mennesker i sårbare situasjoner, skriver de.

– Vi kjente på et stort ansvar da vi fikk slippe inn i sykehuskorridorene- og terapirommene på norske institusjoner. Vi jobber kontinuerlig med å forbedre oss, lære, lytte og justere. Det er viktig å kunne slippe til stemmene til dem som er underlagt andres omsorg. Som har sitt hjem midlertidig på en institusjon, der andre kan sette rammer for hva de kan ytre. Dette har vi etterstrebet å gjøre i god dialog med pasienter, pårørende og institusjoner, skriver redaksjonen.

De sier seg glade for at Lånkan understreker at teamet gjør grundige forberedelser og tar hensyn i arbeidsprosessen.

– Alle tilbakemeldingene har vi tatt til oss, og lært mye av.

Kontakt etter publisering

– Å vite at flesteparten av våre medvirkende har opplevd dette positivt, er godt. De opplevde at det hjalp dem selv og publikum. Noen få har hatt dårlige erfaringer. Det er leit og beklagelig. Vi har tatt dette på alvor og jobbet videre med våre rutiner, skriver redaksjonslederne og programlederen videre.

– Journalistene i «Helene sjekker inn» har hatt kontakt med samtlige 22 institusjoner og medvirkende i tiden etter publisering. Vi har laget rom for skriftlige og muntlige evalueringer og gjennom det søkt svar på hvordan ledere, ansatte og medvirkende opplevde å ha NRK-teamet tett på over tid. Hva fungerte, og hva føltes ikke greit i alle fasene fra research til opptak og publisering?

– Teamet brukte god tid på institusjonene vi sjekket inn på for å gjøre seg kjent og skape trygghet og forutsigbarhet. Til tross for uker med forberedelser, og informasjon om hva det ville innebære å slippe et tv-team inn på en avdeling, vil det alltid være noen som opplever dette mer slitsomt enn antatt. I tillegg kan opptakene være til bry for dem som ikke skal være med foran kamera.

– I arbeidet med programmet erfarte vi et behov om å bli enda bedre til å informere bredt om hvor vi kom til å filme og hvor intenst de fem opptaksdagene kan være når Helene og teamet flyttet inn. Vi ble også ekstra oppmerksomme på at pasienter som ikke deltok foran kamera, trengte vel så mye støtte og trygghet som dem som medvirket. Dette understreket vi ovenfor ansatte også.

Avsluttet etter fem år

– God tid var vesentlig i arbeidet med vår serie. Fra vi startet arbeidet med en episode og frem til den ble vist på TV, gikk det mange måneder. Et samtykke til å delta er en prosess og basert på mange samtaler med pasienter, fagpersoner og pårørende over tid. Alle medvirkende fikk se episoden før de ble vist på tv. Ønsket de å endre noe, var vi lydhøre. Ønsket de å trekke seg, ble de tatt på alvor.

– Til tross for dette finnes det dessverre ingen garanti for at noen ikke vil kunne ha negative opplevelser. Selv om dette gjelder et fåtall av de berørte, går det inn på oss. De fortjener takk for at de har vært ærlige om opplevelsene, både til oss og forskerne. Vi bruker funnene fra studien til å gjøre journalistikken og arbeidsmetodene våre enda bedre.

Redaksjonen opplyser at serien «Helene sjekker inn» nå er avsluttet, etter 22 innsjekk over 5 år.

– Men vi, og andre journalister, jobber fortsatt hver dag med å få innsyn og få fortalt de viktige historiene til dem som lever sine liv under andres omsorg. Det er etisk utfordrende, og et ansvar vi aldri har tatt lett på, skriver redaksjonen, som har invitert forskerne til å legge fram sine funn for journalistene.

– Å minimere belastningene for alle der ute som er modige og deler sine historier, er - og bør være - et mål for alle journalister som jobber med etisk utfordrende journalistikk som dette. Vi som sto bak «Helene sjekker inn» tar dette ansvaret på det ytterste alvor, avslutter de.

Redaksjonen har også tidligere svart på forskernes VG-kronikk i et eget innlegg.

LES OGSÅ:

Månedsvis med arbeid og flere avbrutte forsøk ligger bak når Helene sjekker inn på barnevernsinstitusjon