Grunn til optimisme

Et halvt år er passert siden 22. juli og vi skimter tegn til at debatten har beveget seg i riktig retning. De fem kommentatorene som er intervjuet i denne utgaven ser heldigvis ikke likt på hvordan samtalen i mediene arter seg etter terroren. Men de deler en forsiktig optimisme, og det er det flere grunner til.

De første reaksjonene på et blodig massedrap med høyreekstrem og rasistisk motivasjon var preget av frykt for påvirkning fra ytterliggående og farene ved nettets ekkokamre. Samtidig advarte både statsminister og andre kalde hoder mot å legge lokk på debatten eller innskrenke ytringsrommet.

Etterpå har noen ytterliggående faktisk har fått mer plass i mediene, særlig i aviser. Det gjelder både Peder (Fjordman) Jensen og Ole Jørgen Anfindsen, men også islamister som Mohyeldeen Mohammad og Aisha Shezadi. Det er utmerket. Når ekstreme synspunkter luftes i den bredeste offentlighet, kan de imøtegås med argumenter. En uredd diskusjon om antidemokratiske ideer er samtidig egnet til å motvirke ugrunnet angst for ekstremistenes innflytelse, en frykt som i seg selv kan være farlig. Impulsen til å utestenge ubehagelige standpunkter finnes i alle leire, men er nå kanskje tydeligst på ytre venstre fløy. Det har vist seg at den har beskjedent gjennomslag.

Antakelsene om at for mye eller lite debatt spilte noen avgjørende rolle for Anders Behring Breiviks ugjerninger, er svekket av hva vi gradvis har fått vite om hans psyke. Frimodigheten i medienes drøfting av samfunnets motsetninger har uansett stor selvstendig verdi. I Sverige har mange medier stengt hele nettdebatten, mens den redaksjonelle dekningen av innvandringens problemer virker hemmet av langt flere tabuer og sterkere selvsensur enn i Norge. La oss ikke forføre av ubetenksomme appeller om en sunnere offentlighet.

At ideologiske forestillinger og politisk hat kan føre til uhyrlige overgrep, vet vi samtidig både fra Breiviks og mange andres handlinger. Den største utfordringen framover er kanskje å finne en formel der effektiv forebyggelse gjennom overvåking og annet politiarbeid forenes med virkelig stor ytringsfrihet. Forberedelsene til å straffeforfølge jihadistvideoen som Larviks egen ekstremist skal ha bidratt til, virker i det lyset som et blindspor.

Den digitale informasjonsflyten kan brukes av alle, uansett hensikter, og kan ikke avfinnes. I flere redaksjoner og politiske miljøer ble 22. juli et signal til å ta nettdebatten på større alvor å engasjere seg i samtaler også der fæle holdninger florerer. Det har allerede gitt løfterike resultater, mens medier som vanrøkter egen debatt, bare plager seg selv og omgivelsene.