Sensurkortet

Anders Behring Breiviks forsvarsplan førte flere selvutnevnte ofre for mediesensur til rettssal 250. De skulle bestyrke Breiviks påstand om at ekstreme meninger om innvandring og islam ikke slipper til. Massedrapsmannen har forklart at dette fikk ham til å gi opp politisk kamp og i stedet planlegge sine ugjerninger.

Mye tyder på at det siste er en utflukt, en rasjonalisering av ønsket om å erobre en plass i både samtiden og historien gjennom voldshandlinger som overgår all fantasi. Men den første påstanden finner en viss gjenklang.

Ikke bare hos folk som vitnene Tore Tvedt og Arne Tumyr. Også mer moderate innvandringsmotstandere tyr flittig til sensurkortet for å skaffe seg offerposisjon i debatten. I nettavisenes kommentarfelt og i document. nos egne spalter, er medienes angivelige underslag av ubehagelige fakta, faste og hyppige innslag.

Verken rettssaken eller den store samfunnsdebatten vi har ført de siste 11 månedene, bestyrker disse anklagene. Et land der Ole Jørgen Anfindsen får dobbeltside i Klassekampen, er knapt preget av sterk meningssensur.

Redaktører har rett til å velge og velge bort nyheter og kommentarer. Det er én forutsetning for en fri og mangfoldig presse. Retten kan opplagt misbrukes der identifikasjonen med felles politiske verdier eller nettverk tar overhånd, og eksempler på dette finner vi også flere av i Norge. Men adgangen til å utfordre konsensus er stor, og den har økt radikalt med ny teknologi.

Etter terroraksjonene 22. juli hevet det seg også stemmer som mente det burde bli trangere ytringsrom for de islamfiendtlige. Det er en nyttig påminnelse om at også deler av den politiske venstresiden bærer på rester av et tankegods der ytringsfrihet ikke er en udiskutabel verdi og der viljen til å æreskjelle alle meningsmotstandere og hisse til kamp i gatene, historisk har vært sterk.

Når disse synspunktene lød så spedt og fikk liten oppslutning etter Breiviks massedrap, tyder det på at helsetilstanden for norsk talefrihet er ganske god. Tilmed blant ofrene i AUF har noen klare stemmer hevet seg mot tabuer i samfunnsdebatten og innskrenking av nettfriheten.

Selv ikke mistanken om at mediene bare forfølger sine kommersielle ambisjoner og ofrer leting etter kunnskap og sannhet for sensasjoner og opplag, er styrket av den mest krevende og omtalte rettssaken siden krigen. Tvert imot er journalistikkens verdi bestyrket.