Redaktør Helge Øgrim i Journalisten.
Vektig advarsel
(LEDER:) Konsernkonsentrasjonen forsterker også en lang tendens til at mediene blir likere hverandre.
En presseveteran har levert uvanlig skarpe advarsler mot tendenser som kan skade medienes inntjening mer enn Google og lavmoms. I et intervju vi publiserte på nett reflekterer Andreas Norland, tidligere sjefredaktør i Adressa, VG og Aftenposten over konsernkostnader der hans etterfølgere tilsynelatende bare ser gevinst:
– Konsernene kan komme til å ødelegge identiteten og det personlige preget som en avis bør ha, hvis de putter alle avisene opp i en kjøttkvern og drar rundt sveiven.
Enkel økonomisk logikk motsier Norland. Ingen vil nok bli tilbudt millionlønn for å forfekte hans holdninger i mediekonsernene som nå tenker strategi i lys av at det snart kanskje bare er to store igjen av dem på det norske avismarkedet. Mange utgifter som er verdiløse både for mediet og mottakeren, er skrelt bort innen trykkeri, administrasjon og distribusjon gjennom samvirke og oppkjøp de siste tiårene. Vi kunne hatt langt færre medier uten disse synergiene.
Men det er jakten på redaksjonelle synergigevinster som bekymrer Norland, og der kan han vise seg å få rett. Disse anstrengelsene er som skapt for å utviske den enkelte tittels personlige preg. De fem store regionavisene er allerede i ferd med å så forvirring om hvor innholdet deres stammer fra. Snart skal disse besparelsene hermes i nye A-pressens rundt 85 aviser, minus de avskallede.
Produktene, for å bruke et uttrykk Norland misliker, risikerer gradvis å ligne hverandre stadig mer i prioritering, politikk og presentasjon. Vi har utvilsomt opplevd en profesjonalisering siden partipressen forsvant, og flere av virkningene er gode. Men konsernkonsentrasjonen forsterker også en lang tendens til at mediene blir likere hverandre. Redaktører og mellomledere vil etter hvert bli forfremmet mer for sin evne til å utnytte innholdsporteføljen, enn for originalitet og kunnskaper.
Synergistrevet kan også føre til at etiske vurderinger blir gjort på lang avstand, og den redaksjonelle debatten forstummer om innhold ingen i huset må forsvare.
En slik utvikling vil trolig svekke papiravisenes salgsverdi, slik den åpenbart undergraver muligheten til å ta betalt for svært like og industrivarepregede nettutgaver. Offentlig og privat pressestøtte burde siktes sterkere inn på å stimulere personlige stemmer og høy kvalitet i publikasjoner som vil utforske en alternativ strategi.