De etiske kravene til meningsjournalistikken må bli strengere etter høyesterettsdommen mot Dagbladet mener Anders Cappelen. Arkivfoto: Birgit Dannenberg
De etiske kravene til meningsjournalistikken må bli strengere etter høyesterettsdommen mot Dagbladet mener Anders Cappelen. Arkivfoto: Birgit Dannenberg

Uhørt av Haugsgjerd

KOMMENTAR: PFUs leder forhåndsprosederer Aftenpostens sak. Grovt misbruk av rollen, mener Anders Cappelen.

Publisert Sist oppdatert

I en debatt om kommentarjournalistikk misbrukte Hilde Haugsgjerd sin posisjon som PFU-leder ved å forhåndsprosedere en PFU-klage på Aftenpostens nyhetsjournalistikk.

Hilde Haugsgjerd var en av fire i panelet i debatten ”PFU på ville veier? Hvor fri er den frie kommentar? Er PFU i ferd med å kvele norsk meningsjournalistikk?” den 28. april, som ble og blir publisert i streamet versjon på Journalisten.no.

Se debatten her

På spørsmål om PFU mener at kommentarskribenter skal sjekke hver eneste opplysning før de begynner å kommentere, svarte Haugsgjerd nei. Og så sa hun plutselig følgende:

 ”Og vi får jo en svær sak på vårt bord, som ikke jeg kommer til å være med og behandle, for Aftenposten er en av de innklagde, og dessuten har jeg nok sluttet som PFU-leder da, hvor, som startet med en sak i TV 2, om et uhell under en operasjon på nevrokirurgisk avdeling, under, som en del, som en forskningsdel av, som, ja, som også var et ledd i et forskningsprosjekt, og hvor flere aviser, NTB, Aftenposten, noen andre og, så vidt jeg husker, tok utgangspunkt og baserte seg på TV 2s journalistikk, og viderbragte informasjon fra TV 2, og gikk videre på det.

 Og det er jo en type sak hvor, nå kan jeg mene det jeg mener om den, for, som sagt, jeg kommer aldri til å være med å behandle den, at når en stor nyhetsredaksjon, i en løpende nyhetsdekning, bringer fram den type oppsiktsvekkende, samfunnsinteressante opplysninger, så må andre redaksjoner kunne drive journalistikk basert på det, uten å gå opp hele løypa selv og sjekke alle fakta rundt det, det er nå min mening, og det kan være, sånn at det er ikke sånn at vi mener at en kommentator eller lederskribent skal sjekke alt som er av fakta. Men. Nei.”

 Hvorpå Henrik Syse, PFU-medlem og en annen av de fire i panelet, sa følgende:

 ”Jeg passer på å ikke høre på hva hun sa her, for jeg skal kanskje behandle den saken, og da vil jeg gjerne være, som vi kaller det i PFU, uhildet.”

 Malplassert og forkastelig

For det første er Hilde Haugsgjerds meninger om en PFU-klage på Aftenpostens nyhetsdekning av det TV 2 betegnet som ”hjerneforskningsskandalen”, irrelevante og malplasserte i en debatt om kommentarjournalistikk. Undertegnede er klager i den aktuelle klagesaken, der Aftenpostens kommentarartikler ikke er nevnt med ett ord.

 For det andre er det forkastelig at Haugsgjerd som PFU-leder og Aftenposten-redaktør på denne måten forhåndsprosederer en klagesak som ikke er ferdigbehandlet i PFU-sekretariatet. Dette er et grovt misbruk av rollen som PFU-leder, som svekker svekket den tillit publikum bør ha til selvjustisordningen.

 Et slikt forsøk på å påvirke PFU-sekretariatet og PFU-medlemmer i en stor og kompleks klagesak som er under behandling, er uakseptabelt av en PFU-leder. Det må forventes at samtlige i sekretariatet og i utvalget fulgte denne debatten.

Videreformidling og presseetikk

Ille er det også at Haugsgjerd uttaler seg om sak hun vanskelig kan ha satt seg ordentlig inn i. Hadde hun gjort det, ville hun visst at det mest sentrale klagepunktet i klagen på Aftenposten ikke er sviktende faktakontroll, men brudd på retten til samtidig imøtegåelse.

 Haugsgjerd synes å mene at Aftenposten ikke har brutt Vær Varsom-plakaten fordi avisen ”baserte seg på TV 2s journalistikk”. Avisens hovedstrategi i tilsvarsrunden har da også vært å prøve å redusere klagesaken til et spørsmål om pressens rett til videreformidling. Men mener Haugsgjerd virkelig at videreformidling fritar for enhver presseetisk plikt? Hun var jo som PFU-leder selv med på å felle Finansavisen for ikke å ha gitt angrepet part mulighet til samtidig imøtegåelse da avisen viderebragte beskyldninger som først ble publisert i Kapital (PFU-sak 192/10):

 ”PFU vil igjen understreke at det i utgangspunktet skal stilles de samme presseetiske krav til opplysninger hentet fra andre publikasjoner som til eget stoff. Dette gjelder også retten til samtidig imøtegåelse slik den formuleres i punkt 4.14 i VVP. Meningen med samtidig imøtegåelse, er at den som utsettes for sterke beskyldninger skal få mulighet til å forsvare seg samtidig – altså samme sted.  Dette handler om at lesere skal bli presentert for begge sider i samme artikkel. (…) burde bladet gitt klager anledning til imøtegåelse, eller på annen måte tydeliggjort at det var påstander bestridt av klager. På dette punkt har Finansavisen brutt god presseskikk.”

 I debatten om kommentarjournalistikk trakk Hilde Haugsgjerd frem Presseforbundets 4.14-veileder. Da må det antas at hun vet hva som står her om videreformidling:

 ”I utgangspunktet stilles det de samme presseetiske krav til opplysninger som er hentet fra andre publikasjoner som til eget stoff. Når sterke angrep refereres, må også den publikasjon som refererer angrepet, gi den angrepne anledning til samtidig imøtegåelse, eller på annen måte tydeliggjøre at påstandene er bestridt”.

 Som det fremgår til det kjedsommelige av PFU-klagen på Aftenposten, kontaktet aldri avisen den angrepne part, en nevrokirurg, til tross for at avisen både videreformidlet og fremsatte for egen regning svært grove og ødeleggende faktiske opplysninger og beskyldninger mot ham.

Mengele i Aftenposten

I en leserkommentar i Aftenpostens nettavis ble nevrokirurgen knyttet opp mot nazilegen Josef Mengele. Gitt avisens dekning av saken, var dette naturlig. Aftenposten-redaktør Morten Abel innrømmer i avisens tilsvar i klagesaken at leserkommentaren skulle vært fjernet. Dette er et åpenbart brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 4.17, og her hjelper det lite for Hilde Haugsgjerd og Aftenposten å prøve å gjemme seg bak TV 2.

Aftenposten ville ikke løse saken med minnelig ordning.

Hadde Haugsgjerd satt seg inn i klagesaken, ville hun, får man tro, innsett at med mindre PFU skal legge seg på en helt ny kurs, må Aftenposten minst felles for 4.14- og 4.17-brudd. Klagesaken mot Aftenposten burde aldri ha kommet på PFUs bord, den burde vært løst ved minnelig ordning. Men dette var avisen helt uinteressert i. Aftenposten vil heller felles i PFU enn å innrømme noe som helst.

Powered by Labrador CMS