Hjelpeløst

Innvandringsdirektoratet (IMDi) har skrevet sin siste årsrapport med konklusjonen først: Mediene skaper fremmedfrykt.

Publisert   Sist oppdatert

Grunntonen i årsrapporten er depressiv, selv om materialet egentlig peker i flere retninger, noen av dem tilmed positive. IMDis årlige spørreundersøkelse viser for eksempel at andelen nordmenn som mener innvandrere bidrar godt i arbeidslivet, er økt fra 66 til 71 prosent på fire år.

SSBs holdningsundersøkelse viser riktignok økt skepsis på flere viktige områder fra 2008 til i fjor. Da mente 4 prosentpoeng færre at innvandrere bidrar økonomisk og 11 prosentpoeng flere at det bør strammes inn på asyladgang og innvandring.

Det virker opplagt at når mediene rapporterer om problemer, kan det øke skepsisen til fremmede. Direktoratets rapport reiser noen gode spørsmål om medienes svake kildenett i de nye befolkningsgruppene og at vi bare bruker det når integrering står på dagsorden.

Men å påtale at omtalen av innvandring har et sterkt problempreg, er litt som å varsle at sjøen er våt. Det er underlig at Retriever og IMDi finner selve medielogikken påfallende. Vi blir heller ikke mye klokere av opplysningen om at islam omtales mer enn norskopplæring.

Rapportens antakelser om årsak og virkning i samspillet mellom medier og opinion er også svakt utviklet. Og tanken om at diskrimineringen forsvinner hvis vi snakker mindre om problemene, er uansett mer uansvarlig enn medienes forsøk på å undersøke hva som rører seg i samfunnet. Det er også verdt å merke seg at Norge knapt har en eneste avis som er negativ til innvandring og asyl.

Selvsagt vil det være tåpelig å hevde at mediedekningen av innvandring og innvandret kultur er feilfri eller farefri. Rapporten forteller blant annet at mange medieomtalte med innvandrerbakgrunn føler at de behandles annerledes. Men innsikten blir forstyrret av myndighetenes agenda og sammenrotingen av redaksjonelt stoff og leserinnlegg.

Ståstedet er tydelig i direktoratets introduksjon:

«Tidligere har det vært andre grupper, som samer og jøder, som har vært i medienes søkelys.»

Det er ingen grunn til å ønske en repetisjon av den overdrevne forsiktighet som preget mange mediers omtale av kulturkonflikter, yrkesdeltakelse, religion eller kriminalitet for en del år tilbake. Den bygger på antakelser om medieeffekter som ikke er godtgjort.

I denne debatten lever også forestillinger om at det i folkedypet befinner seg et rasistisk uhyre som får føde når problemer omtales eller overdrives og at nye landsmenn kues når det rapporteres om drosjesvindel eller khat.

Folk er bedre og mer robuste enn som så. Bekymringer som signaliserer angst for allmuen eller vitner om at man ser på innvandrere og deres etterkommere som ofre og klienter, er et dårlig utgangspunkt også for debatt om toskeskap og overgrep i medier. IMDi har rotet det hele til.