Et psykologisk overfall

Denne kronikken er først publisert i Bergens Tidende (BT). Den er gjengitt i Journalisten med tilattelse fra BT.

Høyesterett behandler i disse dager den såkalte ambulansesaken. Tidligere ambulansesjåfør Erik Schjenken har vunnet injuriesaken mot Dagbladet i både Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett. Nå skal landets fremste domstol avgjøre hvor store feil og alvorlige krenkelser pressen kan publisere i ly av ytringsfriheten.

Mandag 6. august 2007 rykket Schjenken og en kollega ut til Sofienbergparken i Oslo. En mann var slått ned og trengte legehjelp. Schjenken hadde erfaring fra 10.000 utrykninger, uten en klage. Men denne dagen skulle han gjøre en feilvurdering som skapte mediestorm, la yrkeslivet hans i ruiner og brakte ham selv til randen av selvmord.

Dramaet i Sofienbergparken

Da ambulansen kom til parken, fant de Ali Farah, av somalisk opprinnelse, liggende på bakken. Han var ved bevissthet. Schjenken og kollegaen hjalp ham på bena, foretok en rask, forberedende undersøkelse og besluttet å kjøre mannen til legevakten. Pasienten ble støttet av Schjenkens kollega mot ambulansen. Plutselig drar Ali Farah ned buksene og urinerer mot ambulansemannen, går mot ambulansen og urinerer på den.

Helsearbeiderne oppfatter urineringen som en bevisst handling. De vurderer ham som ruset og et ordensproblem. Schjenken gir beskjed til politiet at de ikke vil ha ham i ambulansen. Da folk skjønner at ambulansen ikke vil ta med seg Ali Farah, kommer sinnene i kok. Mange trenger seg sammen rundt ambulansen, tar bilder av de to og vil ha navnene. Ambulansen kommer seg vekk ved politiets hjelp, mens folk står sjokkerte og rasende tilbake.

Anklager om rasisme

Den første nyhetsmeldingen kommer samme dag. Lunten brenner og 7. august eksploderer historien i hele medielandskapet. Beskrivelsene av hva som skjedde i parken, er imidlertid fulle av feil og svært belastende for de to i ambulansen. De misvisende faktafremstillingene blir supplert med anklager om rasisme, først presentert av Ali Farahs samboer. To dager senere permitteres Schjenken fra jobben. Han har ikke vært i arbeid siden.

Schjenken feilvurderte Ali Farahs tilstand og har beklaget det. Han oppdaget ikke hjerneblødningen. Om kvelden forverret Farahs tilstand seg dramatisk. Natt til 7. august måtte han opereres. Sakkyndig vitne, professor emeritus, Knut Wester, var likevel ikke overrasket over Schjenkens vurdering. Han fortalte retten at vannlatingen ikke behøvde å være tegn på hodeskade og at det er svært vanskelig å tenke seg at en stående pasient har en alvorlig hodeskade. Legevakten vurderte pasienten, da han kom dit, på samme måte som Schjenken.

Dagbladet tapte i lagmannsretten

Lagmannsretten slår fast at Dagbladets og andre mediers fremstilling av saken var uriktig på mange viktige punkter. De påsto at Ali Farah ikke ble undersøkt, at han ikke ble tatt med i ambulansen fordi han hadde «tisset på seg» (ukontrollert vannlating er vanlig tegn på epilepsi eller hjerneskade), at han lå bevisstløs på bakken da ambulansen dro og at ambulansepersonalet måtte være klar over at Ali Farah var hardt skadet da de forlot ham. Likevel mener retten at disse feilene er beskyttet av ytringsfriheten fordi mediene i de første dagene var i «aktsom god tro»; De hadde grunn til å anta at egen fremstilling var korrekt.

Norsk rett forholder seg i spørsmål om ytringsfrihet først og fremst til Den europeiske menneskerettsdomstolens (EMD) fortolkning av artikkel 10 i menneskerettkonvensjonen (EMK). EMD godtar overdrivelser og feilskjær i fremstillingen av fakta dersom saken har stor samfunnsmessig betydning og pressen har vært tilstrekkelig aktsom og dermed i god tro.

Ikke sannferdig fremstilling

Når Dagbladet likevel taper saken i lagmannsretten, er det fordi retten mener avisen fortsatte sin uriktige fremstilling av saken etter at den hadde fått informasjon som viste at redaksjonens opprinnelige fremstilling ikke var sannferdig og fordi den anklaget Schjenken for rasisme uten saklig grunnlag.

Retten kritiserer Dagbladet for å klippe og vinkle Schjenkens redegjørelse for saken slik at den bidrar til å henge ham ytterligere ut. Retten slår fast at «det er grenser for unødig sårende og krenkende form» og mener at Dagbladet i dette tilfellet har «trådt over denne grensen».
Avisen har hevdet til sitt forsvar at den ikke har identifisert Schjenken. Dette blir avvist av retten. Den mener avisen gjennom billedbruk og en rekke opplysninger har identifisert ham for svært mange. Det faktum at Schjenken er blitt utsatt for omfattende trusler og politiet har rådet ham til å flytte fra sitt hjem i en periode, mener retten beviser at han i praksis er identifisert.

Den mest omstridte delen av dommen gjelder Dagbladets påstander om at saken egentlig dreier seg om rasistiske holdninger hos ambulansepersonellet. Meningsytringer, eller såkalte verdiutsagn, har sterkt vern av ytringsfriheten for å sikre den frie meningsutveksling i et åpent, demokratisk samfunn.

Rasismebeskyldninger er særlig alvorlige

Dagbladet har aldri skrevet at Schjenken er rasist, men retten konkluderer, etter en omfattende drøfting, med at «den samlede dekningen, med nyhetsoppslag, kommentarer og ledere etterlater et entydig inntrykk av at det var en rasistisk motivert handlemåte hos Schjenken og hans partner». Videre mener retten at beskyldninger om rasisme er særlig alvorlige og må ha et grunnlag i sakens faktum. Den slår fast at «det ikke foreligger faktisk grunnlag for å hevde at det forelå noen rasistisk motivasjon hos ambulansepersonellet».

Erik Schjenken har gått lenge i terapi. Terapeuten hans beskriver pressedekningen som «et psykologisk overfall». Dagbladet og ledere i pressens organisasjoner mener «overfallet» bør vernes av ytringsfriheten. Derfor ble saken anket til Høyesterett. Tidligere sjefredaktør i VG, Bernt Olufsen, har uttalt at Schjenken har tatt pressedekningen for personlig. Dagbladet har konsekvent nektet å gi Schjenken noen unnskyldning.

En god dom

Det sentrale punktet i Høyesteretts behandling er hvor langt ytringsfrihetens vern rekker for meningsytringer. Det skal være høyt under taket i den offentlige debatt, men lagmannsretten mener det må være et grunnlag i det faktiske forhold for at verdiutsagn skal være vernet av ytringsfriheten. Særlig i tilfeller som dette der grove, ærekrenkende påstander rettes mot enkeltpersoner. Den peker på at Dagbladet ikke bare videreformidlet andres rasismepåstander, men selv hevdet den samme vurderingen gang på gang.

Pressen har sagt at det vil være vanskelig dersom dommen fra lagmannsretten blir stående. Jeg mener det er en god dom og ingen trussel mot en anstendig, etterrettelig og sannhetssøkende presse.

(Terje Angelshaug er tidligere nyhetsredaktør og senere leserombud i Bergens Tidende. Han underviser i journalistikk ved Universitetet i Bergen.)