Ali i eventyrland?

Publisert Sist oppdatert

«Vestliggjøring» av Pakistan. «Jødeforfølgelse» av muslimer i Europa. Under tittelen, «Ali vender hjem», fremsetter journalist Kadafi Zaman i VG en rekke oppsiktsvekkende, grove og udokumenterte påstander om europeiske muslimer generelt og Pakistan spesielt (VG 11.02.).

Den mest oppsiktsvekkende påstanden leveres i åpningssetningen: «Av frykt for å bli Europas nye jøder velger stadig flere veletablerte muslimer å investere i hjemlandet de forlot.» Zaman peker deretter på pakistanere i Norge som et «slikt eksempel». Pakistanske pensjonister fristes til å flytte hjem igjen, «spesielt når de føler at fremmedfrykten er på fremmarsj i Norge».

For det første: Har ikke VGs journalist fått med seg at det rapporteres fra nær sagt hvert eneste av Europas hjørner om betydelig økende jødehat, der nettopp europeiske muslimer i stor grad står bak? Zamans kollega, Aftenpostens Harald Stanghelle, er åpenbart bedre orientert: «Det faktum at det nå bor 17 millioner muslimer i Europa, har på sin spesielle måte bidratt til økende jødehat… EUs kontor til overvåking av rasisme og fremmedhat (EUMC)… har gitt opp å fremlegge en rapport om antisemittisme i Europa. En 112-siders foreløpig rapport ble utarbeidet… men EUMCs ledelse la den til side fordi rapporten pekte på at muslimske innvandre står bak hoveddelen av angrepene på jødisk eiendom og overfall på europeiske jøder (Aftenposten 29.11.03).»

For det andre: Det synes åpenbart at Zaman ønsker å skape et bilde av at det er nordmenns «fremmedfrykt» som får pakistanere til å flytte tilbake til Pakistan. Pakistanere «føler at fremmedfrykten er på fremmarsj» og er «lei av å bli oppfattet som en byrde og trussel». Er dette kun personlig synsing? Nylig publiserte Hundreårsmarkeringen en meningsmåling der det fremgår at nordmenn flest er positive til innvandrere. Det hadde vært interessant med en meningsmåling blant eksempelvis pakistanere i Norge om deres holdning til nordmenn, til arabere, til somaliere.

Zaman peker på de mange råflotte husene pakistanere i Norge har bygd i hjemtraktene. Bygningene ble, ifølge Zaman, «stående tomme». Vi i Human Rights Service (HRS) var på befaring i «Little Norway» i Punjab i fjor, og besøkte norskpakistanske familier i de betydelige boligene – der som regel mor og barn var plassert for å sikre barna en pakistansk og muslimsk identitet. Mens far var på arbeid i Norge. Og det er vel antakelig dette som dessverre er mønsteret; foreldrene er økonomisk integrert i Norge, men mentalt integrert i Pakistan. Man frykter nordmenns verdier og levesett og det frie norske demokratiet, særlig i et kvinneperspektiv, og denne fremmedfrykten får mange foreldre til å holde barna i Pakistan i oppveksten.

Zaman vil videre ha oss til å forstå at norskpakistanere satser stort innom forretningslivet i Pakistan. Dette er stikk i strid med hva pakistanske forskere fortalte i desember på en kongress til Norsk Institutt for By- og Regionsforskning. Pengene som sendes eller tas med til Pakistan brukes først og fremst på ren materialisme. Zamans påstand er også stikk i strid med hva pakistanere her har fortalt oss i en årrekke; man våger ikke å investere i forretningsvirksomhet i Pakistan, grunnet den omfattende korrupsjonen og annen kriminalitet.

Pakistan betegnes av mange som et tilbakestående militærdiktatur, også sterkt preget av voksende religiøs fascisme. Zaman mener derimot at landet gjennomgår en «ukontrollert og rask vestliggjøring». I en kommentarartikkel få måneder tidligere, karakteriserer han Pakistan helt motsatt: «Pakistan er fortsatt et samfunn basert på føydal tenkning. Inngrodd korrupsjon gjør at innbyggerne stoler verken på politi eller rettsvesen» (VG 13.08.04). Så langt vi har registrert, finnes det ikke én eneste nasjonal eller internasjonal rapport som støtter tesen om vestliggjøring av Pakistan. Tvert om. Med islamistenes inntog i nasjonalforsamlingen og islamistenes hardere grep om deler av landet, går det dessverre i en helt annen retning.

Som et resultat av påstått vestliggjøring, skaper Zaman et bilde av pakistanske unge kvinner som er kledd i burka om dagen og lever et heftig sex-liv om natten. Dette mener han norske politikere på befaring i Pakistan neppe fikk med seg. Han summerer deretter opp: «Mens de (politikerne, min anmerkning), vel hjemme atter en gang vil fokusere på tvangsekteskap og omskjæring, sitter unge norskpakistanske kvinner og menn og ler av stagnerte lovgivere. Kanskje det er på tide å innse at manglende jomfruhinne ikke lenger gir det store sjokket i pakistanske hjem!».

Hvilken hån er dette mot alle dem som fremdeles giftes bort i foreldrenes hjemland under ulike grader og former for tvang? Mot dem som i større eller mindre grad stenges inne her, for å skjermes mot det motsatte kjønn. Mener Zaman at arrangerte transkontinentale ekteskap plutselig ikke er et problem lenger? Vi har nylig innhentet oppdaterte data på ekteskapsmønsteret, som ikke er publisert ennå, og tallene forteller at av dem som har inngått ekteskap siste årene, giftes fortsatt 75 prosent av pakistanske annengenerasjons jenter og gutter bort i Pakistan. Tror noen at dette mønsteret vitner om frivillighet?

Av alle de unge norskpakistanske kvinnene vi har kontakt med, er det ikke én eneste en som forteller at sex før ekteskap er akseptabelt. Tvert om. De forteller om et stadig klammere grep om særlig jentene og kvinnene. Deres mødre og unge kvinner var friere i Norge på 1970- og 1980-tallet enn de er i dag. Dette ses over det ganske Vest- og Nord-Europa, og symboliseres med den økende tildekningen av jenter og kvinner i det offentlige rommet. Jamfør utviklingen også i indre Oslo Øst og i hovedstadens østlige drabantbyer.

Det er dog en trøst å vite at Stortingets kommunalkomité besøkte Pakistan i fjor høst, og det bildet komiteen sitter igjen med av Pakistan, og ufrihet for jenter og kvinner her, heldigvis er i harmoni med det virkelige kartet.