Fra Brooklyn i New York hadde forfatter og journalist Jessica DuLong tatt turen til Bergen for Fortellingens kraft-konferansen i slutten av september. Fra scenen på Kulturhuset tok hun publikum med på en diskusjon om etikken i møte med traumatiserte kilder.
DuLong har viet store deler av karrieren til å dekke både traumatiske hendelser og traumatiserte kilder. Å hente gode fortellinger fra mørke steder er vanskelig, men mange av historiene pressen dekker handler nettopp om det verste som kan skje.
Og fordi traumatiske hendelser skaper nyheter, ender de berørte ofte opp som ettertraktede kilder. Å dekke traumatiske hendelser er en helserisiko for journalisten, men dekningen kan virke re-traumatiserende på kilden også, innledet DuLong.
– Jobben vår innebærer å trenge seg på sorg. Håndteringsmekanismene våre holder oss separert fra kildens følelser, og vi skaper et nødvendig skille til kildens traumer. Men hvor går den linja?
Behovet for kontroll
DuLong har jobbet som frilanser hele karrieren, og de siste årene har hun skrevet mer eller mindre regelmessig for CNN. Samtidig sjonglerer hun for øyeblikket fem ulike sorg- og traumerelaterte boktitler i samarbeid med andre forfattere.
En av bøkene hennes, «Saved at the seawall», skildrer historier fra det største terrorangrepet hjembyen New York har sett. Den 12. september 2001 var DuLong en av dem som beveget seg ut i støvet fra World Trade Center, fortalte hun fra scenen.
– Folk hadde tegnet og skrevet ordtak i støvet. I det øyeblikket, hvor vi
fremdeles lette etter overlevende, tok folk seg tid til
dette. Det sier noe om vekten ord har i et sånt øyeblikk, og det menneskelige behovet for å søke kontroll i
situasjoner som er ugripelige.
Som helt fersk journalist i etterdønningene av angrepet gjorde DuLong noe av det samme. Hun tok frem skriveblokka, selv om hun ikke hadde noen intensjon om å selge historiene hun noterte seg.
– Det var bare en instinktiv reaksjon. Det er en menneskelig ting, at vi i slike situasjoner vil gjemme oss bak verktøyet vårt.
Å ha en jobb å gjøre
Å gjemme seg bak det journalistiske verktøyet, enten det er skriveblokk, kamera eller lydopptaker, skaper et skille mellom oss og kildene, forklarte DuLong videre.
– Kilder kommer ofte med de beste sitatene etter at lydopptakeren er slått av, nettopp fordi barrieren mellom oss blir borte. Sånn sett kan denne distanseringen fungere som en bjørnetjeneste til oss, historien og kildene.
Majoriteten av journalister treffer på traumatiske hendelser i løpet av karrieren. Men DuLong presiserte at det ikke bare er fysiske hendelser som setter spor. For hjernen er det liten forskjell på inntrykkene fra den fysiske frontlinjen og den digitale.
– Du kan se på det som en kopp som fylles mer og mer opp – en akkumulering av opplevelser, sa DuLong og utdypte:
– Men å ha en jobb å gjøre viser seg å
være en beskyttende faktor i møte med potensielt traumatiske hendelser. Da er vi tilbake til det å kunne gjemme seg bak notatblokka.
Kilden kommer først
Under rapporteringen fra det støvbelagte New York i dagene etter terrorangrepet i 2001, fikk DuLong tak i to kvinner som hadde blitt fanget i det første tårnet som kollapset, før de kom seg ut.
I et forsøk på å komme seg vekk klatret de to over et gjerde som hadde tippet over, forklarte DuLong, og viste med hendene at gjerdet sto i en 60 graders vinkel fra bakken. I etterkant av hendelsen stilte de to kvinnene som guider for byens minne-omvisning.
– At de kom seg over det gjerdet er utrolig i seg selv. De hadde fortalt historien sin igjen og igjen som guider, men ingen av dem hadde noe minne om sekvensen ved gjerdet.
Derfra var DuLong i strid om hvorvidt hun skulle nevne gjerdet for de to kvinnene, eller om hun skulle la dem fortelle historien slik de husket den. Hun endte med det første, og det ble tydelig at kvinnene hadde fortrengt akkurat den seansen.
– Du må gi kilden troen på at du vil fortelle historien for det den er. Personen må alltid komme først, både før, under og ikke minst etter at saken er skrevet. Man kan ikke gjøre det på noen annen måte.
Oversette opplevelsen
DuLong påpekte at det er vanskelig å komme utenom klassiske klisjeer når man snakker om håndteringen av egne og andres traumer.
Men for å gjøre det mer håndgripelig, skisserte hun at alle mennesker har hvert sitt tau. Noen tau er tynnere enn andre, enten på grunn av medfødte personlighetstrekk eller erfaringer som har gjort det tynnslitt.
– Folk blir påvirket av det de ser eller leser. Og det er jobben vår – å påvirke. Hvem hadde vi vært som journalister om vi ikke ble påvirket av folks historier?
Det er heller hvordan vi blir påvirket som vi har muligheten til å kontrollere. For det er ikke hendelser i seg selv som utløser panikk eller angst. Men det gjør narrativet vi forteller oss selv om hendelsen.
Å oversette den opplevde situasjonen til ord er nemlig klinisk bevist å ha forebyggende effekt på traumatisering.
– Hvor passende er ikke det for oss journalister, spurte DuLong spøkefullt.
– Blir ikke enklere
DuLong oppfordrer til å bruke de samme undersøkende, journalistiske evnene man bruker på jobb til å grave i hvordan man selv fungerer. Det er ifølge henne helt sentrale mekanismer for å kunne prestere over tid.
Men at hjernen trenger tid til å gjenopprette seg etter mange inntrykk, gjelder for alle. Ritualistiske pauser er derfor noe DuLong oppfordrer journalister til å inkorporere i arbeidshverdagen. De fleste har alltid noe som skjer i løpet av dagen, enten en kaffepause eller kjøreturen hjem fra jobb.
– Bruk den tiden på å puste. Det kan høres absurd ut, men det er faktisk et fysiologisk skritt du kan sette i gang.
Det samme gjelder med struktur i arbeidshverdagen og klare grenser på når du er av vakt, fortsatte DuLong. I tillegg har hun troen på det hun beskriver som «comfort files». Særlig etter at man har blitt eksponert for voldsomme bilder, anbefaler hun å ha en mappe med bilder av ting du elsker. Fine steder i verden, familiemedlemmer, katter – bare noe som roer nervesystemet ned.
Med bakgrunn i den siste timen fra scenen i Bergen innrømmet DuLong avslutningsvis at hun tror vi er for dårlig rustet til å håndtere både det vi dekker nå, men også det vi kommer til å måtte håndtere og dekke i fremtiden.
– Jeg tror ikke dette kommer til å bli enklere – kanskje fordi jeg er fra USA og føler at demokratiets fall er uungåelig. Vi har en jobb å gjøre på dette området.
