Klassekampens journalist Ole Øyvind Sand Holth (t.h) intervjuet en aktivist (t.v) som ikke lenge etterpå ble arrestert. Her fra en demonstrasjon arrangert av studenter.
Klassekampens journalist Ole Øyvind Sand Holth (t.h) intervjuet en aktivist (t.v) som ikke lenge etterpå ble arrestert. Her fra en demonstrasjon arrangert av studenter.

Ole Øyvind Holth rapporterte fra Hviterussland:
– Aktivistene har interessante historier og står i dramatiske ting, men det var viktig å ikke se seg blind på det

Klassekampen-journalisten ville vise fram kontrastene i det urolige landet.

Publisert Sist oppdatert

– Jeg ble overraska over hvor villige folk var til å snakke fritt. Paradoksalt nok var det vanskeligere å snakke med støttespillerne til Lukasjenko, sier Ole Øyvind Sand Holth, utenriksjournalist i Klassekampen.

Han har nylig vært i Hviterussland for å dekke opprøret etter presidentvalget 9. august. I hovedstaden Minsk har det særlig vært store demonstrasjoner over det de mener ikke var et rettferdig valg.

President Alexandr Lukasjenko, som har sittet med makta i 26 år, fikk ifølge de offisielle resultatene 80 prosent av stemmene.

Opposisjonslederne har flyktet landet og mange aktivister og journalister er blitt fengslet. Holth forteller at mange av disse likevel var villige til å snakke åpent med ham som journalist.

– Jeg opplevde at det var en del av «ånden», som gjennomsyra opprøret, at de konfronterte myndighetene og ikke lenger ville bli styrt av frykt, sier Holth som på denne turen var i Hviterussland for første gang.

– Gjemte seg bak masker

Det var mange som hadde lyst til å snakke om at de støtta opprøret, forteller han, men at det var verre å få kontakt med dem som faktisk støtta Lukasjenko, for eksempel politifolk.

– De gjemte seg bak masker og finlandshetter og gikk rundt med kameraer for å filme demonstrantene. Hele statsapparatet var usynlig, med et ugjennomtrengelig byråkrati. Så det ble nesten vanskeligere å forstå dem som sitter med makta, sier han.

Et viktig element var selvfølgelig også at myndighetene ikke er så vennlig innstilt overfor journalister. Klassekampen-journalisten opplevde ingen ubehagelige situasjoner, men holdt lav profil. Han gikk ikke rundt med presse-vest og frontet hvilket ærend han var der i.

Holth intervjuet blant annet fagforeningsledere ved en bedrift der ansatte hadde gått ut i streik for å støtte opprøret.
Holth intervjuet blant annet fagforeningsledere ved en bedrift der ansatte hadde gått ut i streik for å støtte opprøret.

Men han intervjuet journalister og aktivister, som Holth forteller var i en konstant fare for å bli arrestert. Én av dem ble også dét ikke lenge etter han hadde møtt Holth. Det skjedde ikke som en konsekvens av intervjuet med Klassekampen, men fordi han var en uttalt kritiker av myndighetene, forteller Holth.

Ville vise fram kontrasten

Klassekampen-journalisten sier at det var viktig å ikke forelske seg i en gitt forståelse av opprøret, for eksempel den forståelsen det er enklest å vinkle på.

– Det er lett å bli revet med av optimismen til de unge demonstrantene, sier han, og legger til at det også var mange av aktivistene som var mer pessimistiske for konsekvensene og om opprøret i det hele tatt ville få betydning.

Noen var også bekymret for å at landet skulle komme i en væpnet konflikt, som ble tilfellet etter revolusjonen i Ukraina i 2013.

For å få et inntrykk av hvem Lukasjenkos støttespillere var, dro Holth til landsbygda. Han arbeidet sammen med den hviterussiske fotografen Piotr Markielau, som også fungerte som tolk.

– Aktivistene har interessante historier og står i dramatiske ting, men det var viktig å ikke se seg blind på det. Jeg ville også vise fram kontrasten, de ulike stemmene og virkelighetsoppfatningene.

– Virkeligheten ser ganske annerledes ut for dem som protesterer i byen og dem som lever på bygda et par timers kjøretur utenfor Minsk, fortsetter han.

Han intervjuet blant annet en 78-år gammel kvinne, som sa dette:

– Faren min ble invalid etter Finlandskrigen. De unge har ikke sett noe av dette. De protesterer, men de vet ikke hva de gjør.

Det var også en del av dem han møtte som ikke ønsket å snakke med Klassekampen. Holth brukte likevel korte dialoger fra disse møtene, der de avviser han.

Journalisten ville få fram at polariseringa i Hviterussland er stor, og at folks negative syn på utenlandske journalister inngår i den polariseringa.

– Privilegert posisjon

Hviterussland er rangert på 153. plass i Reportere uten grensers pressefrihetsindeks. Myndighetene kontrollerer en del med medier, men det finnes også uavhengig presse i landet, selv om de har blitt stengt under opprøret.

Derfor har de stort sett publisert på den krypterte meldingstjenesten Telegram. Holth sier også at det var mange såkalte «citizen»-journalister i Minsk, som på egen hånd filmet og rapporterte det som skjedde fra demonstrasjonene.

Det har vært tilfeller av at utenlandske journalister har blitt utvist, men Holth er tydelig på at det er de lokale journalistene som tar den største risikoen.

– Det var en ganske privilegert posisjon å komme utenfra, avslutter han.

Powered by Labrador CMS