– Vi er flere som er blokkert av pressefolk, fordi vedkommende ikke «orker» flere henvendelser, skriver Leif Osvold.
Foto: Beate Oma Dahle / NTB
DEBATT:
Hvorfor er pressen så hårsår?
Siden jeg av ulike årsaker ikke er på Facebook og Twitter, må jeg – som en ytringskåt borger – henvende meg til pressens skrivende kvinner og menn direkte på e-post.
- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
Det gjør
jeg både når jeg er irritert og uenig i det som skrives, for å gi tips og råd, og
når jeg takker for noe som er godt. Slike kommentarer er alltid godt ment, og avføder
både læring og diskusjon.
Etter å ha holdt på med dette i noen år med ganske mange
journalister, kommentatorer og redaktører har jeg erfart at de ikke tåler
kritiske bemerkninger eller påpekning av feil og utelatelser i det de skriver.
De vil også ha seg frabedt å få råd eller tips om temaer de ellers burde skrive
om. De blir sure og trekker seg unna, eller de lar være å svare.
Jeg har i min
naivitet trodd at pressefolk gjerne vil ha direkte kontakt med sine lesere og
få tilbakemeldinger. Ellers skriver de jo i et vakuum, og vet ikke hvordan
leserne reagerer.
Men mitt inntrykk er at slike meldinger vil helst ikke
pressens folk motta. Det virker som om de befinner seg i sin egen verden, der
det de skriver er tilnærmet ufeilbarlig og ikke skal være gjenstand for
kritiske kommentarer. Mottoet synes å være: «Skrevet og ment er skrevet og
ment, og nå holder jeg på med noe annet. Jeg vil ikke bli forstyrret med
kommentarer til noe jeg skrev i går».
For lesere som er opptatt av produktiviteten
i pressen virker det usannsynlig at de er så travle at de ikke har tid til å 1) lese e-posten og eventuelle lenker, og 2) sende et svar med «E-posten er
mottatt og lest».
Så får heller leseren avfinne seg med at det ikke blir noen
diskusjon denne gangen heller.
Dette er en temmelig barnslig reaksjon av voksne mennesker som har det store privilegium å få arbeidet sitt på trykk for hundretusenvis av lesere.
Vi er flere som er blokkert av pressefolk, fordi
vedkommende ikke «orker» flere henvendelser. Jeg bruker aldri invektiver eller
personangrep, bare saklige kritiske kommentarer til det som er skrevet.
Det tar
bare to-tre minutter å lese det, men det vil de ikke utsette seg for. Dette er
en temmelig barnslig reaksjon av voksne mennesker som har det store privilegium
å få arbeidet sitt på trykk for hundretusenvis av lesere.
Blokkering av ivrige,
trofaste og fornuftige lesere hører ikke noen steder hjemme i våre dagers åpne
samfunn! Det er nedverdigende for personen som viser interesse.
Pressens folk
må lære seg at det å lese kritiske kommentarer til det de skriver faktisk er
noe de kan lære av, og bli bedre skribenter og journalister. I stedet rygger de
unna, selv for saklig kritikk. De virker himmelfalne over at noen i det hele
tatt kan kritisere dem eller gi dem råd. Hele formålet med og begrunnelsen for
deres jobb som skribenter er jo å finne lesere! Da må tilbakemeldinger fra
disse være et gode, ikke et irritasjonsmoment.
Lærer de noe om dette på journalistutdanningen, mon tro?
De av den eldre garde som ikke har gått der er de som er mest gretne, enten de
er redaktører, kommentatorer eller journalister. Denne vegringen føyer seg inn
i det vanlige inntrykket av en presse som ikke tåler å bli kritisert, og som
aldri innrømmer feil.
Og der den selvpålagte interne mediekritikken er
ikke-eksisterende i offentlighetens lys.