Slik var journalistenes hektiske timer da krigen brøt ut

Grytidlig om morgenen 24. februar i fjor ble omverdenen informert om at det var satt i gang et stort angrep mot Ukraina. Den russiske presidenten hadde godkjent militæroperasjonen i nabolandet, og invasjonen var i gang.

Flere norske journalister befant seg i den ukrainske hovedstaden i dagene før, under og etter invasjonen. En av dem var VG-fotograf Harald Henden.

I over tre tiår har fotografen dokumentert krig gjennom kameralinsa, men mye har vært annerledes dette siste året, forteller han til Journalisten over telefon fra den ukrainske byen Dnipro.

– Jeg trodde vi var ferdig med krig i Europa etter krigene på Balkan. Jeg hadde egentlig ikke særlig stor tro på at Putin ville være så dum at han gikk til fullskala invasjon.

Henden befant seg i Kyiv i dagene før invasjonen, sammen med kollegaene Kyrre Lien og Amund Bakke Foss. Dagen før krigsutbruddet dro VG-journalistene til grensen til Belarus for å gjøre en reportasje om grensevaktene.

– Vi forlot faktisk det stedet bare tolv timer før russiske panser rullet inn over nøyaktig samme sted. Det kunne vi se på overvåkningsbilder senere.

Tilbake etter to uker

Morgenen 24. februar måtte Henden og kollegaene søke tilflukt i bomberommet på hotellet. Kampene nærmet seg sakte, men sikkert hovedstaden i dagene som fulgte.

Fire dager etter invasjonen besluttet et kriseteam i Schibsted at journalistene fra VG og Aftenposten skulle trekkes ut av Kyiv.

– Med portforbudet ble det vanskelig å jobbe derfra. Samtidig ante man ikke om byen ville bli omringet – om det kom til å bli vanskelig å komme seg ut senere. Der og da følte jeg at det var riktig avgjørelse, for vi visste ikke hvordan det ville gå, sier Henden og utdyper:

– Vi kunne risikere å bli sittende fast der, men i retrospekt ser vi at det hadde vært mulig å bli.

Det tok ikke mer enn to uker før VG-fotografen var tilbake i Kyiv, mens russerne fremdeles sto på nordsiden av byen.

Sterke inntrykk

I løpet av det siste året har Henden både vært vitne til og dokumentert de menneskelige lidelsene som følge av krigen. Særlig et møte i september har satt spor hos fotografen.

Da fikk han følge et team som evakuerte folk etter offensiven i Kharkiv fylke. I den lille landsbyen Vovtsjansk på grensa til Russland møtte han en familie der 18 år gamle Anastasia skulle evakueres, mens mor, far og lillesøsteren Sofia på ni skulle bli igjen.

– Disse to søstrene hadde stort sett vært innendørs siden krigen startet. De var så tett knyttet til hverandre. Å se reaksjonen til lillesøsteren når Anastasia skulle dra, var veldig sterkt.

Forsto at noe ville skje

Langt utenfor faresonen dekket den erfarne NRK-journalisten Morten Jentoft krigens første døgn hjemmefra. Da Journalisten intervjuet ham en måned etter krigens utbrudd, var han ikke i tvil om at dette var det tøffeste han hadde opplevd som journalist.

Morgenen 24. februar for ett år siden var Jentoft hjemme i Oslo, like etter at han hadde kommet tilbake fra en reportasjereise øst i Ukraina. Han ble vekket av en telefon fra en bekjent i Dnipro, som fortalte at han ikke kunne tro det han så.

– Da var det bare for meg å komme meg ned på Marienlyst. Vi hadde sendinger gående kontinuerlig hvor vi analyserte og kommenterte det som skjedde.

Etter å ha dekket både Ukraina og Russland i over 30 år, deriblant som korrespondent i Moskva, har det vært sterkt for ham å reise tilbake til et krigsherjet Ukraina.

Da Putin anerkjente utbryterregionene i Øst-Ukraina som selvstendige stater den 21. februar, forsto Jentoft at han banet vei for at noe kom til å skje.

– Men at han skulle velge å gå til angrep på hele landet, med mål om å styrte regimet i hovedstaden, hadde heller ikke jeg sett for meg.

Prisen ukrainerne betaler

I slutten av mars reiste Jentoft tilbake til Ukraina for første gang etter krigens utbrudd. Reisen gikk til Zaporizjzja sørøst i landet.

– Vi så at det kunne være interessant av flere årsaker. Atomkraftverket var en viktig faktor, men først og fremst fordi flyktningene fra Mariupol kom dit. Det var stort det som skjedde i Mariupol, og jeg møtte mange av dem som kom derfra, sier utenriksjournalisten og legger til:

– Å komme tilbake og se et land i krig med barrikader og veisperringer over alt, var en sterk opplevelse.

Noen dager senere, i begynnelsen av april, fikk Jentoft se de første bildene fra Butsja via en lokal bekjent. Han fikk først nei på spørsmål om å reise dit, men dagen etter fikk han følge en ukrainsk paramilitær avdeling, via de samme lokale kontaktene, ut til Butsja.

– Vi var noen av de første uavhengige journalistene som kunne dokumentere det vi så, mens kroppene fremdeles lå i gatene. Vi fikk helt unik dokumentasjon. Det vi fikk se kommer jeg knapt til å glemme.

For Jentoft er det vanskelig å trekke frem spesifikke kildemøter som har gjort ekstra inntrykk på ham, for det er så mange av dem.

I likhet med Henden tenker han tilbake til september. I byen Uman traff han en enslig mor som ikke visste hvor sønnen hadde blitt av.

Han hadde vært i Mariupol under okkupasjonen i mai og blitt tatt til fange av russerne. I juni fikk moren en kort telefonsamtale fra ham, men etterpå ble det stille.

– Da kommer krigen veldig tett på. Det forteller noe om hvilken pris ukrainerne betaler, og hva slags usikkerhet de står overfor. Jeg har prøvd å finne ut av hva som skjedde med sønnen, men har ikke klart å finne noe, sier Jentoft.

LES OGSÅ:

«Om du overlever, må du løpe»: Norske frilansere tilbrakte natten i ukrainsk skyttergrav