Hvorfor sier norsk presse at Kinas diktator ble valgt?

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Både i radio, tv og i avisene fikk vi i dag, 10. mars, høre at Xi Jinping er valgt til president i Kina, for en ny femårs-periode. I fjor høst fikk vi av de samme presseorganene at han ble valgt som generalsekretær eller bare leder i Kinas kommunistparti.

Men dette er ikke sant. For å kunne bli valgt må det være et alternativ. Riktignok har for eksempel Aftenposten og NRK Dagsnytt/Nyhetsmorgen forbilledlig forklart at det ikke var noen motkandidat. Men det er likevel ikke riktig å bruke et slikt ord som valgt.

For de som stemmer på ham i partikongressen eller i Folkekongressen har ikke noe valg. Gjør de noe annet, vil det vente dem en hard skjebne. Det riktige er at Xi har klart å utmanøvrere alle mulige motstandere i partiet, slik at det nå er ham som utpeker seg selv som både generalsekretær i partiet og som landets president.

Et personlig diktatur

For Kina er et diktatur. En betegnelse som norsk presse dessverre har store problemer med å bruke. (Med Aftenposten som et hederlig unntak). Både NRK og de fleste avisene omtaler Xi Jinping som Kinas leder, eventuelt øverste leder.

I Norge er det stort sett bare Nord-Korea og Belarus pressen våger å kalle diktaturer, selv om Kina er et mye mer avansert diktatur enn de to nevnte.

Kinas kommunistparti er ikke så blyge. Tvert i mot: Det er stolt av å ha innført et partidiktatur i Kina, og har skrevet det inn i grunnlovens første paragraf.

Etter at Xi Jinping overtok makten i partiet og dermed i landet, har Kina også i stadig større grad blitt et personlig diktatur. Som i Mao-tiden har persondyrkingen kommet tilbake, og partimedlemmer og journalister blir tvunget til å studere Xi Jinpings tanker.

Ordene er viktige

I partiapparatet har Xi rensket ut de fleste som kunne hatt andre tanker. Nå er han omgitt av solide klakkører. Dessuten sitter han med personlig makt ikke bare over partiapparatet og statsstyret, men har også total makt over militæret. Folkets frigjøringshær er ikke staten Kinas militære styrker – de er direkte underlagt Kinas kommunistparti.

Jeg tror det er veldig viktig hva slags ord og begreper pressen bruker for å fortelle om situasjonen i Kina. Jeg har møtt mange unge mennesker som ikke aner at Kina er et diktatur, men tror det er et helt «vanlig» land med valgt nasjonalforsamling og valg av president – slik vi har det i vestlige land.

De ordene som velges for å beskrive det som skjer på toppnivå i Kina er kan være med på at slike feiloppfatninger oppstår.

LES OGSÅ:

Hvor er den kritiske journalistikken?