Det er et kurs i miljøjournalistikk som har ført Kusuma til byens fylling for å snakke med kvinner og barn som lever hele sitt liv i søppel på jakt etter avlagte ting som kan brukes eller omsettes i penger.
I løpet av tre dager skal journalistene gjennom en teoridel, og de får en praktisk prøve i miljøjournalistikk. Kurslederen Harry Surjadi har avfallshåndtering som et av sine favorittemaer. Ofte sender han kursdeltakerne på søppelfyllingen eller for å undersøke hva som skjer med avfallet på de lokale sykehusene.
Dette er nytt stoff i Indonesia. Landet er ikke så ulikt mange andre land i den tredje verden, der massemediene ifølge den indiske journalisten Palagummi Sainath har bestemt seg for ikke å bry seg særlig om 70 prosent av befolkningen, den fattige delen av den. De kan jo stort sett ikke lese og skrive. Ikke har de penger til å kjøpe avis eller holde radio og tv heller.
Miljø lavt prioritert
Surjadi jobber tett med seks lokalaviser på Sumatra, alle sammen tilhørende lokalaviskjeden Pers Daerah. Ett av målene er at avisene skal starte egne miljøseksjoner eller i hvert fall noen egne sider. To av avisene er allerede i gang. Tribun Pekanbaru hadde sitt første «Green city»-legg i mars. Nå løper det som egen seksjon i avisen hver mandag.
– Dette er veldig bra. Det er mange lokalaviser i Indonesia, men miljøspørsmål står ikke øverst på listen av sakene mediene dekker. Der er det heller økonomi, politikk og underholdning, sier Surjadi.
Egentlig er han journalist i Indonesias største avis Kompas, men det siste året har Surjadi drevet journalistkurs. Vi traff ham og andre journalister fra den tredje verden på den globale Skup-konferansen på Lillehammer. Surjadi sluttet i Kompas etter å ha fått et såkalt fellowship fra den amerikanske Knight Foundation. Hittil har han hatt ti kurs i seks byer, hovedsakelig for avisjournalister. Med 10-15 deltakere på hvert kurs har Surjadi alene hatt over 100 indonesiske journalister på miljøkurs.
I skjul i halvannet år
Sam O. Dean, redaktør for avisen The Independent i Liberias hovedstad Monrovia, har mer eller mindre vært i dekning det siste halvannet året. Avisen trykte i februar i fjor bilder av en av president Ellen Johnson Sirleafs nære medarbeidere som hadde trekantsex med to kvinner.
Minister Willis Knuckles hadde selv arrangert filmingen, men bildene kom på avveie og endte i avisen. En av kvinnene var nettopp blitt ansatt i en ledende stilling i regjeringsapparatet, og avisen mer enn antydet at dette var kvinnens «takk for jobben». En av sakens utganger var at Knuckles måtte trekke seg og be om unnskyldning for sin opptreden.
En annen utgang var at Sam Dean nå lever i skjul.
Ble selv siktet
Etter 14 års blodig borgerkrig er det ingen spøk å skrive kritisk om personer i regjeringsapparatet i et land som Liberia. I Deans sak om minister Knuckles startet politiet en innledende etterforskning som om det var Sam Dean som hadde begått noe straffbart. Han og avisen ble siktet etter straffelovens bestemmelser om publisering av bilder med seksuelt innhold uten å sikre seg mot at mindreårige kan se det. Avisen ble stengt og trykkelisensen inndratt. Redaktør Dean ble tatt inn for avhør i over 71 timer, og etter diverse drapstrusler har han siden levd i dekning.
– Jeg sover sjelden flere netter på samme sted, sier Dean.
Saken hans vakte oppsikt, og en rekke menneskerettighetsorganisasjoner og WAN (World Association of Newspapers and the World Editors Forum) protesterte mot forfølgelsen av Dean. Independent vant fram i Høyesterett og fikk opphevet utgivelsesforbudet, men fikk ingen erstatning for tapene. Og Sam Dean er fremdeles ikke sikker på om han kan bevege seg åpent og fritt uten risiko.
Radio viktigst for analfabeter
– Man antar at rundt 85 prosent av befolkningen i Liberia er analfabeter. Radio blir derfor det viktigste massemediet, og slik er det i mange afrikanske land, sier Sam Dean.
Hans avis The Independent kommer ut i et opplag på mellom 2000 og 2500 hver fjortende dag. Totalt er det 17 aviser i hele landet, ti av dem er dagsaviser. Makthaverne tar avisene alvorlig.
– Folk har ikke råd til å kjøpe aviser. Hovedproblemet vårt er fattigdommen, og vi har ikke engang råd til å betale journalister. I våre aviser er det helt vanlig at det bare er redaktørene som får fast lønn, journalistene må stort sett klare seg på egen hånd. Likevel har den vesle avisen Independent 17 personer som utgjør redaksjonen, forteller Dean.
Ikke underlig er det stor gjennomtrekk i de fleste redaksjonene. Det er selvsagt stor mangel på utdannede og erfarne journalister. De som har jobbet en stund, blir ofte fanget opp og får fast betalte jobber i FN-systemet eller i frivillige organisasjoner som blir sponset fra utlandet.
Følger pengene
Sam Dean forteller at hans avis etterlever den gamle journalistregel om å følge pengene. Det flommer utenlandske bistandsmidler inn i land som Liberia, og det store spørsmålet er hvor pengene blir av. Siden 2003 har Liberia fått 1,2 milliarder dollar bare fra USA, og EU har bidratt med enda mer – 1,4 milliarder til veier, skoler og helse. Men Dean ser ingen tegn på at disse pengene er blitt brukt til sitt formål.
Korrupsjon og økonomisk kriminalitet i et osean av fattigdom er blant de viktigste temaer afrikanske aviser kan stelle med. Dean har blant annet satt seg som mål å avsløre bruken av skolebarn som billig og ubetalt arbeidskraft.
– Det som ser ut til å fungere er hæren og politiet. Hæren trenes av USA, Tyskland og Kina, mens politiet trenes av USA, Kina og Nigeria. Maktapparatet bygges veldig ut, sier Dean.
Og nettopp politiet har Dean det siste halvannet år lært seg å holde seg lengst mulig unna. Det er ikke enkelt å være journalist når den viktigste oppgaven er å holde seg i live. I Afrika må man være forsiktig med hvor man sover, hva man spiser og hva man drikker. Det kan være forgiftet, sier Dean.
Det er ikke lenger noen arrestordre på ham, men han har ikke vært på sitt kontor siden politirazziaen for halvannet år siden. Nå setter han sin lit til et maktskifte ved neste valg. Den nåværende presidenten, som er blitt en slags yndling i USA og Vest-Europa, stoler han ikke på.
De beste blir drept
– Presidenten skryter ofte av at det ikke drepes så mange journalister lengre i Colombia, men han spør aldri om hvorfor det er slik, sier tv-journalisten Ignacio Gomez Gomez fra Bogota.
Selv mener han årsaken ligger i at det ikke gjøres så mye kritisk journalistikk lenger. Mange av de dyktige, gravende journalistene er drept, andre er truet til taushet. Selvsensur er utbredt.
Gomez har selv mottatt en rekke drapstrusler etter at han har jobbet med saker som angår narkotika, forbindelser mellom narkotikamafiaen og politikerne, korrupsjon og de paramilitære troppenes virksomhet. Flere ganger har han levd i eksil fordi det ble for farlig å oppholde seg i hjemlandet. Da han oppholdt seg i New York i 1990, etter en artikkelserie om massakren i Mapiripán i 1987, ble en kvinnelig kollega, Jineth Bedoya, kidnappet og voldtatt.
Banket opp
I mange år jobbet Gomez i storavisen El Espectador, som ble sprengt i luften. 16 journalistkolleger mistet livet i ulike angrep og aksjoner i perioden 1984 til 1992, sjefredaktøren var en av dem. Selv er Gomez blitt truet og angrepet flere ganger. Han er blitt beskutt, men hadde flaks siden attentatmennene brukte småkalibret ammunisjon. Han er også blitt fanget på åpen gate og banket opp.
For seks år siden fikk han sparken i sin gamle avis. Den hadde fått nye eiere og Gomez skrev en sak om bryggerinæringen. Men avisen var ikke bare blitt regjeringstro som følge av nye eiere, de nye aviseierne var også store bryggerieiere.
Mediemonopol
– Etter en rekke konkurser i mediebransjen på begynnelsen av 2000-årene er nå de fleste store medier sammen i et mediemonopol. Mangfoldet og opposisjonen er borte. Det er mye mindre kritisk journalistikk, enda det er så mye å gripe fatt i. Av de 216 medlemmene av Kongressen sitter 35 i fengsel. Ytterligere 65 er under etterforskning, og tallet vil trolig øke. Nesten alle sakene dreier seg om korrupsjon og forbindelsene mellom narkotikamafiaen og politikerne, sier Gomez.
Myndighetenes kontroll med mediene er også økende. Et eksempel er landets største avis, El Tiempo, som eies av visepresidenten. Det er ingen lisensplikt for aviser, men radio og tv må ha lisens for seks år av gangen.
– De gransker hvert ord vi sier. Gjør vi en feil, eller kommer vi med påstander som vi ikke har kilder for, kan vi risikere at lisensen inndras for en kortere eller lengre periode, sier han.
Ikke et familievennlig yrke
Gomez har vært journalist i snart 25 år og kan ikke tenke seg noen annen jobb. Hans første kone prøvde å få ham til å slutte i journalistikken etter at han ble beskutt i 1991, men han ga seg ikke.
– Min daværende kone var amerikansk og da jeg ikke ville slutte i El Espectador, skaffet hun meg jobb i Kansas City, forteller Gomez.
Han avslo tilbudet og ble innvilget skilsmisse i stedet. I desember gifter han seg for fjerde gang, men han innser at journalistjobben i Colombia ikke er spesielt familievennlig.
Film om fattige kvinner
Mediebransjen i India boomer, men interessen for aktuelle dokumentarfilmer på indisk fjernsyn er laber. Kavita Joshi har jobbet åtte år som uavhengig filmprodusent. Hun har laget en prisbelønnet film om kvinner i den østlige provinsen Manipur som vises på filmfestivaler i USA og Europa, men hun slipper ikke til på indisk tv.
– Det er ikke den type film de vil ha, sier Joshi, som likevel når et stort publikum. Filmene hennes vises lokalt, ofte gjennom ulike organisasjonsnettverk, eller på lokale tv-stasjoner. Manipur-filmen er vist over 150 steder rundt om i India.
– Vanlige folk er veldig sultne etter å se denne typen film som tar opp konkrete problemer. Da jeg jobbet for tv tidligere, følte jeg meg som del av eliten, sier hun.
Politiet et problem
Filmen om kvinnene i Manipur har sitt utspring i et oppdrag hun hadde for NRK om å lage tre kvinneportretter fra India. Joshi forteller at det kan være veldig vanskelig å arbeide med film på landsbygda i India. For henne som uavhengig filmjournalist, uten en stor nasjonal kanal i ryggen, er ofte politiet et problem. Selv om India har lover som gir mediene stort spillerom, så gjelder disse reglene mindre og mindre jo lenger bort fra hovedstaden New Delhi du kommer.
– Jeg opplever ofte at politiet truer med arrestasjon eller at de prøver å ta fra deg kamera. Mange journalister som jobber som meg har ingen beskyttelse i det hele tatt. Du er et veldig lett mål, sier hun.
Selvmord og motefestival
– Da landbrukskrisen i India var på sitt verste i 2006, var det seks journalister som dekket hendelsene som toppet seg i Vidarbha i delstaten Maharashtra. Indiske bønder tok livet av seg i ren fortvilelse, men mediene dekket det nesten ikke.
En times flytur lenger vest, i Mumbai, pågikk Lahkmi Fashion Week med 512 akkrediterte journalister.
– Det forteller mye om indiske medier, sier P. Sainath, Indias kanskje mest kjente og anerkjente journalist. Sainath er også den eneste, dedikerte landbruksjournalisten i India med 250 til 300 reisedøgn i året, stort sett på landsbygda.
Førstesidestoff i Mumbai
Når Journalisten snakker med Sainath under den globale Skup-konferansen på Lillehammer for to uker siden, har Mumbai Mirror, Indias største tabloidavis med mellom fire og fem millioner i opplag, samme dag fylt hele forsiden med et voldsomt angrep på journalisten. En av statsministerens nærmeste rådgivere kritiserer Sainath for å svartmale forholdene i sitt eget land. «Sainath has defamed State», slår avisen fast.
– Det mest ubehagelige er at jeg ikke er hjemme og kan forsvare meg ordentlig, sier Sainath.
Reportasjene fra landsbygda i avisen The Hindu ble en kjempesuksess i bokform og dreier seg om indiske bønders levekår. Han skildrer fortvilelsen og håpløsheten og rapporterer om selvmordsbølgen på det indiske bondelandet.
Tragedien går over i det absurde når Sainath forteller at alle selvmord blir journalført hos politiet og magesmerter er oppgitt som dødsårsak i politirapportene. En vanlig selvmordsmetode er nemlig at mange bønder svelger Ciba-Geigys plantevernmidler som en siste handling for å komme unna fortvilelsen. Plantevernmidler fra Ciba-Geigy deler regjeringen ut som noe av det eneste indiske bønder får gratis.
Journalistparadis
P. Sainath selv er utdannet historiker og kommer fra en velstående familie i Madras. Hans bestefar, Varahagiri Venkata Giri, var Indias fjerde president. Selv tilbringer han det meste av tiden blant fattige analfabeter på bygda.
– Hvordan er det å jobbe som journalist i India?
– Det er et paradis. Du trenger ikke å lete etter noe å skrive om, sakene står i kø, de bare er der, sier Sainath.
Han avviser at engelskspråklige Hindu er en del av det etablerte, men vedgår at det er en del av eliten.
– Men hvordan er det å være avisjournalist i et land med så mange analfabeter?
– Jo, det er mange som ikke kan lese, men det er mange som kan det også. Vi har et daglig opplag på over en million og regner med å ha rundt 4-5 millioner lesere, sier han med et lite smil.
Sensuren virker over alt
– Egyptisk presse vet alt om sensur, sier Sarah al Mojaddidi.
Selv satt hun sju timer i avhør på grunn av et bilde av en ungjente i miniskjørt. Alle publikasjoner er underlagt sensur, og særlig når det gjelder politikk er sensuren vidtgående. Kritikk av maktpersoner er problematisk og kritikk av presidenten er nærmest utenkelig, sier hun.
Den egyptiske journalisten snakker perfekt engelsk med amerikansk aksent. Hun er født og oppvokst i Saudi-Arabia og har eksamen fra det amerikanske universitetet i Kairo. Nå jobber hun for avisen «Campus», et ungdomsmagasin i Kairo. Bladet kommer ut på engelsk, og redaksjonen har det enklere med sensuren enn arabiskspråklige aviser og blader.
– I et land som Egypt med betydelig analfabetisme, sier det seg selv at en engelskspråklig avis ikke har noen betydning blant massen av innbyggere. Vi er underlagt sensur som alle andre, men vi opererer innenfor mye videre rammer. Vi må levere ferdige sider til godkjenning før trykk, men det største problemet for oss er at det forsinker hele prosessen vår. For de arabiskspråklige mediene er situasjonen ganske annerledes, sier Sarah al Mojaddidi.
Igjen finner man det samme mønster som i andre utviklingsland. Så snart mediene beveger seg inn på områder som er viktige for personer i maktposisjon, blir sensuren hardere og rammene for ytringsfrihet trange. Selv om Sarah al Mojaddidis engelskspråklige avis lever litt for seg selv, merker de også presset fra myndighetene.
– Sensurinstansene leser selvsagt ikke hver eneste linje i avisene før de trykkes, men de følger nøye med. Går man inn på spørsmål som for eksempel hvor alle bistandspengene fra US Aid blir av, eller man skriver om mangler på sykehusene og slike ting, så kan man lett komme i trøbbel, sier hun.
