For en uke siden skrev Journalisten om Aftenpostens Amman-korrespondent Jørgen Lohne som har tatt i bruk en profesjonell Facebook-side – en såkalt «page» – som distribusjonskanal. Vi har også snakket med flere eksperter på sosiale medier om hva de tenker rundt journalisters bruk av sosiale nettverkssider.
Ulik nytteverdi
De forskjellige sosiale mediene gir ulik nytteverdi. Det mener redaktør Ine Thereze Gransæter i Aller Internett. Hun bruker sin private konto på Facebook, og har ingen «page».
Når hun vil ha innspill til kommentarer som hun skriver for sin gamle avis Østlendingen poster hun invitasjonen på sin personlige Facebook-profil. Raske svar på tekniske spørsmål eller teknologinyheter får hun derimot på Twitter.
– Det er avhengig av mediet og publikummet som er der. Det er noe hver enkelt må føle på. Det er samme grunnfjellet i mediene, men forskjellig modus på de to. Akkurat som at det er forskjell mellom TV, radio og trykte medier, sier Gransæter.
Hun mener at profesjonelle Facebook-sider egner seg dårlig til for eksempel å lete etter case. Årsaken er at slike sider er for upersonlig etter hennes mening, og at publikummet derfor ikke har noen grunn til å bidra. Hun tror journalisten må ha en relasjon til de som svarer.
– Du kan bare glemme å søke etter case på en upersonlig «page». Sosiale medier speiler virkeligheten. Er du på en fest biter du deg kanskje merke i fem av de hundre som er til stede. Du husker de som har bydd på seg selv. De vil du også lettere hjelpe senere.
Facebook-endringer
I september lanserte Facebook omfattende endringer på nettstedet. De største nyhetene er at nyhetsstrømmen er lagt om, at profiler og etter hvert offentlige sider vil få en tidslinje, samt at brukerne kan publisere en abonnérknapp på profilsiden slik at ikke-venner kan lese meldinger som blir postet offentlig.
Personlige kontoer på Facebook har en begrensning som sier at du kan ha maksimalt 5.000 venner. På de profesjonelle sidene er det derimot ingen begrensning på hvor mange personer som kan klikke «like».
Med de nye endringene kan imidlertid et ubegrenset antall brukere abonnere på offentlige oppdateringer fra en personlig konto. Det betyr at du fra din personlige konto både kan dele personlig informasjon med kun dine venner, og i tillegg kan du velge å dele enkeltoppdateringer helt offentlig. Med endringene har Facebook tatt et skritt i retning av både Google+ sirkler og Twitters åpne løsning.
Potensial
Frilansjournalist Andreas Lunde mener valget mellom å ta i bruk abonnementsløsningen på den personlige kontoen eller å bruke en offentlig side handler om hvordan en person vil markedsføre seg.
– Pages gir noen fordeler, for eksempel for frilansere og fotografer som vil integrere «like»-knapp på bloggen sin, sier Lunde.
Med en profesjonell side får eieren også tilgang på statistikk som viser hvilke land leserne kommer fra, og ulik demografi som alder og kjønn.
Lunde mener at journalister i større grad kan ta ut potensial på Facebook. Tall fra TNS Gallup viser at nesten 2,5 millioner nordmenn er innom ukentlig. Tilsvarende tall for Twitter er «bare» knapt 200.000.
– Jeg tror det er mye mer å hente for journalister på Facebook. Det er der man møter publikummet, sier Lunde.
Dialog
Bente Kalsnes jobber i det norske sosiale nettverket og publiseringsplattformen Origo. Hun mener den viktigste grunnen for journalister til å være i sosiale medier er det gamle mantraet om dialog.
– Man kan skape dialog med leserne og følge med på hva de er opptatt av. Hvis man overser de sosiale mediene er det vanskelig å få denne dialogen, sier Kalsnes.
Internasjonalt er New York Times’ journalist Nicholas Kristof mest kjent for å skape kontakt med leserne gjennom en «page». Kalsnes mener Kristof er et forbilde for journalister fordi han inviterer til dialog og tar med seg forslag inn i det han skriver.
Av norske eksempler trekker hun fram redaktør Ove Mellingen i Telemarkavisa som eksempel på en som er flink til å gå i dialog med publikummet i kommentarfeltene.
– Det viktigste med sosiale medier er at man kan skape bedre journalistikk gjennom dialogen, sier hun, og understreker at andre nettverk som Twitter, hennes eget Origo og Google+ også egner seg for journalister.
Research
Institutt for journalistikk (IJ) kurser journalister i bruk av sosiale medier. Fagmedarbeider Ståle de Lange Kofoed opplyser at kursene for det meste handler om hvordan man gjør research og henter ut informasjon fra Facebook.
– Vi anbefaler alle å være på Facebook. Men i Norge har det så langt vært mer fokus på at det er mediet som må være der, sier Kofoed.
