På nett i New York

I lommene har jeg nettutstyr. Jeg rusler rundt i New York på desemberferie med nettbrettet, og med en lommeruter som gir meg så mye nett jeg trenger hele ferien, langt billigere enn utlands-mobilnett. I lommene har jeg også min egen lommelader, som kan gi meg ekstra strøm hvis jeg skulle bli tom. Jeg er godt rustet for ferie.

Jeg står i Rivington Street og spør innsjekkingsstedet Foursquare hva andre brukere mener jeg bør se i nærheten. Et par museer og parker kommer høyt opp på forslagslista. Foursquare har 40 millioner brukere. 97 av dem har lagt inn tips til meg om Tompkins Square Park, og jeg ser at det er gratis åpent nett ved The Field House, og at det er a great place to do heroin and take a nap. Ok. Jeg sjekker stadig med Foursquare, hva syns folk om denne restauranten, hvilke kinoer er i nærheten og hva går der?

Om morgenen våkner jeg og åpner nettbrettet. Tjenesten Google Now forteller meg hvor jeg kan drikke kaffe, hva temperaturen blir i dag, hva dollarkursen er og hva klokka er hjemme. Hvordan vet Google hva som er hjemme? Gjennom mediene blir jeg stadig fortalt at dette bør bekymre meg. Men det er lenge siden jeg bestemte meg for å legge den slags til side. Jeg har gitt meg hen til internett. Før ferien googlet jeg på filmen Nebraska. Så glemte jeg hele greia, til Google Now en dag forteller meg at Nebraska går på Angelika filmsenter rett rundt hjørnet. Google er elskeren som sier: Fortell meg alt, så kan jeg bedre gi deg det du vil ha. Google observerer meg, og merker seg også det jeg ikke forteller direkte. Google vet hvilke ord jeg søker på, Google ser hvordan jeg beveger meg. Og jeg gleder meg til Google kan så mye om meg og kombinerer det med informasjonen som fins om andre, slik at jeg kan bli fortalt om muligheter jeg ikke var klar over at jeg ville like.

Journalister skriver ofte om de store, skumle linjene, om overvåking, personvern og datalagringsdirektiv. Elskere kan vende seg mot oss, det er åpenbart. Men hvorfor glemmer mediene nesten bort å fortelle at god informasjonsflyt er godt?

Hva skjer med reisekulturen når jeg bruker byen på nye måter gjennom den informasjonen jeg får av de som bor her. Jeg har med meg New York-ere i lomma, ikke eksperter. Jeg leser nesten ikke proffe restaurantanmeldelser lenger, jeg leser hva mange andre folk mener om det spisestedet jeg vurderer å gå på. Jeg vil lese mer om hvordan kulturen vår forandrer seg gjennom nye nettilbud. Feriereiser er bare ett område der samfunnet er i endring. Private firmaer tar i bruk den informasjonen vi gir fra oss. Det gjør det offentlige også, og burde gjøre mer.

Jeg var godt plassert i arbeidslivet da mobiltelefon, e-post og internettsøk kom. Selv om det fortsatt fins sjefer yngre enn meg som ikke har lært seg å slette irrelevant e-post og som klager på hvor mange de får, så rekker vi å ha kontakt med langt flere mennesker i løpet av en dag, og vi bruker mer av tiden på å kommunisere med dem om det som er poenget. Internett er ingen tidstyv, det er en stor tidsbesparende hjelper. Blir vi smartere av dette? Hvordan er vi blitt anderledes? La kulturkommentatorene snakke mer om det, ikke bare om nye romaner og ny arkitektur.  

Jeg husker da mobiltelefonen og internett hadde kommet og jeg kjørte forbi Dalen hotell og fantaserte om at jeg kunne søke opp informasjon om hotellet mens vi fortsatt var i bilen. For en herlighet det så var da Edge kom. Nå bruker jeg desember i tverrgaten til Clinton Street. Jeg gikk og surret i den en dag og tenkte Clinton Street, hva var det nå igjen? Så husket jeg: It’s four in the morning, the end of December. There’s music on Clinton Street all through the evening. Jeg nynner meg hjem og googler. Leonard Cohen bodde i Clinton Street. Jeg finner ikke ut av hvilket nummer. Dette burde Google Now fortalt meg uten at jeg spurte: Jeg har merket meg at du bryr deg om Leonard Cohen. Og akkurat nå går du i Clinton Street, vil du høre sangen på øret? Ikke bare det, jeg skal pipe deg når du går forbi huset han bodde i.