Antall innsynskrav økte med flere hundre prosent, men brukte nesten ikke ekstra ressurser for å håndtere medietrykket

Torsdag går webinaret «Åpenhet i krise» av stabelen. Pressens offentlighetsutvalg har i den anledning undersøkt hva pandemien hadde å si for innsyn og åpenhet.

Mye informasjon var tilgjengelig, men den informasjonen mediene selv etterspurte, led under krisen. Det er et demokratisk problem.

De mest berørte etatene opplevde et voldsomt trøkk, men det ble ikke brukt nevneverdig med ekstra ressurser. Her burde regjeringen og etatene sørget for mer personell, for å møte medienes behov og for å sikre at offentlighetsloven ikke ble brutt.

Folkehelseinstituttet (FHI) opplyser at de i en periode leide inn én jurist for å håndtere en økning i innsynskrav på 448 prosent.

Pressens offentlighetsutvalg har undersøkt antall innsynskrav for månedene februar til og med mai. I 2019 hadde FHI 179 innsynskrav på de fire månedene. I år var antall krav 982, ifølge tall fra Digitaliseringsdirektoratet og eInnsyn.

FHI og andre sterkt berørte etater og departementer opplyser at tallene fra eInnsyn ikke gir et komplett bilde. Antall innsynskrav under pandemien er totalt sett høyere, siden mange henvender seg direkte og ber om til dels store mengder dokumenter.

Helsedirektoratet, Helse- og omsorgsdepartementet og Statsministerens kontor har alle opplevd en stor vekst i etterspørselen etter dokumenter og saker. De har alle en økning på henholdsvis 242, 216 og 201 prosent, ifølge tallene fra eInnsyn.

Verken Helsedirektoratet eller Helse- og omsorgsdepartementet har innhentet ekstra ressurser for å håndtere informasjonsbehovet, men begge opplyser at de har omdisponert ressurser internt.

I mange tilfeller er dette saksbehandlere som var under stort press for også å levere faglige vurderinger og svare på øvrige henvendelser om pandemien, fra andre statlige organ, borgere, kommuner, organisasjoner og andre.

Det er noen få etater som har hatt en sterk økning i antall innsynsforespørsler. Økningen totalt sett er på beskjedne 16 prosent. Av statistikken ser vi også at mange statlige etater hadde en markant nedgang i antall innsynsforespørsler første halvår. Noen fikk altså mindre å gjøre.

Sentrale etater og virksomheter ble tilført ekstra ressurser for å håndtere ulike sider av pandemikrisen. Mange ble beordret til å utføre oppgaver for andre arbeidsgivere. Men det skjedde ikke for dem som arbeider med innsyn. Medietrykket og informasjonsbehovet har vært så stort under pandemien, at regjeringen og den enkelte etat burde sørget for tilførsel av ressurser for å håndtere dette.

I ulike krise- og beredskapsplaner har offentlige etater klare rammer for at informasjon må ut til folket. Til dette skal de blant annet ta i bruk mediene. Det er nok en viktig grunn til at statsråder og etatsledere har vært ekstremt tilgjengelige under pandemien, ofte med daglige pressemøter. Men hvordan de samme etatene skal håndtere et forventet mediepress står det lite om i kriseplanene.

Vi har en fri, uavhengig presse i Norge. Samfunnsoppdraget dreier seg blant annet om å granske og undersøke. I krisetid er det særlig viktig at mediene kikker makthavere i kortene, stiller egne spørsmål og gjør egne vurderinger. Da trenger vi innsyn, og vi trenger innsyn i det vi selv ber om, ikke det regjering og etater selv velger å gi ut.

Manglende prioritering av innsyn har ført til at dokumenter først er journalført månedsvis etter at de ble sendt eller mottatt, dermed forblir jo også innholdet ukjent for offentligheten. Klager på hemmelighold har tatt like lang tid å få svar på, og dokumenter er hemmeligholdt, mange med en meningsløs begrunnelse. Sentrale etater har avslått innsyn fordi det er for arbeidskrevende å sladde et dokument på noen få sider.

Innsyn sikrer tillit og gjennomsiktighet. Demokratiet er ikke tjent med at det, bevisst og ubevisst, legges hindringer i veien for den frie, undersøkende journalistikken, særlig ikke under en krise.