En knapp måned etter at Lars Akerhaug forlot Resett forteller han om ubehaget ved å stå i jobben, og at han skammer seg over mye han har skrevet.
I snaue tre år var Akerhaug redaksjonssjef i Resett. Det var VG som først skrev om bruddet med det alternative mediet, og i et intervju med avisa fortalte Akerhaug at avgangen blant annet var en konsekvens av at han ikke hadde klart å heve det redaksjonelle nivået på produktet.
Men Akerhaug hadde i lengre tid følt at noe ikke var helt som det skulle være.
Da pandemien kom forsvant mye av krigsstemningen rundt Resett og angrepene mot mediet ble færre. SoMe-krigerne som hadde stått for den krasseste kritikken av nettstedet, hadde kanskje andre ting å tenke på, og i vakuumet som fulgte måtte Akerhaug gå noen runder med seg selv, forteller han til Journalisten.
Ikke lenger komfortabel
– Jeg var ikke lenger komfortabel med jobben jeg hadde. Til dels var det metoder, selv om noe hadde blitt bedre. Men vi hadde vedvarende problemer når det gjaldt publisering av eksterne meningsinnlegg. Det har vært lett å bli revet med i et marked hvor leserne er sinte, oppgitte og frustrerte over samfunnsutviklingen.
Mange av disse Resett-leserne ønsker saker som bekrefter deres syn på verden, forteller Akerhaug.
– Jeg lot meg rive med og produserte saker som gjorde nettopp det. Og det er ikke tvil om at det blant Resetts lesere finnes til dels rasistiske holdninger, og fiendtlige holdninger til seksuelle minoriteter, sier han.
SoMe-krigeren som forsvant
Det var flere som merket seg at Akerhaug forsvant fra sosiale medier i sommer. Fra å nærmest daglig ha stått i ilden med massiv kritikk og krangling i ulike sosiale medier, ble det plutselig stille.
Årsaken var at Akerhaug hadde blitt alvorlig deprimert, og i juni ble han sykmeldt. Til dels skyldtes det erkjennelsen av at han ikke kunne stå for hva han gjorde i Resett, og til dels hadde depresjonen private årsaker, sier han.
Søkelyset som forsvant med pandemien gjorde at Akerhaug merket at motivasjonen ikke var som den skulle.
– Jeg kjente på et ubehag. For min del var det enklere å stå i jobben da vi var under angrep. Da var det alltid noe å ta tak i. Da det ytre søkelyset forsvant, ble jeg mer selvkritisk.
– Har du vært for motivert av å stå i ilden?
– Helt klart. Jeg har alltid vært glad i å være kontrær. Helt fra barndommen. Det har vært en sterk motivasjon. Da pandemien kom var det som å slå av en bryter, og for mange var ikke Resett så interessant lenger. Da fikk jeg tid til å tenke meg om.
Akerhaug hadde brukt mye tid på sosiale medier og til dels tilpasset det han skrev for å tekkes publikummet, og for å skape reaksjoner. Det kunne ikke han stå for lenger, forteller han nå.
Han forteller videre at avhengighetsforholdet til leserne i et sterkt politisert medium, gjorde det vanskelig å gjøre Resett mer seriøst.
– Ikke bare en jobb
På spørsmål om det finnes konkrete saker han angrer på, svarer Akerhaug at blant annet dekningen av Sofie-saken ikke var god. Ifølge ham selv var han tendensiøs i omtalen av tidligere VG-journalist Lars Joachim Skarvøy, noe han har beklaget overfor Skarvøy.
– Men det er også mindre alvorlige ting jeg angrer på. Saker som jeg har skrevet selv som har blitt for sterkt ladete. Jeg omtalte Espen Barth Eide som «Davos Barth Eide». Det er usaklig og useriøst. Slike ting var det mye jeg så gjennom fingrene med, også skrevet av meg selv, sier han.
Akerhaug sier han ikke tok helt innover seg hvilke konsekvenser retorikken som ble ført hos Resett kunne ha; at sårbare enkeltgrupper kunne bli oppfattet som et kulturelt problem. Det gjorde det tungt å stå i jobben.
– Et eksempel, som jeg også fortalte om i podkasten til Wolfgang Wee, var en middag jeg var i for ikke lenge siden. Jeg var der med en syrisk flyktning. Han har vært heldig og kommet seg hit, der andre i tilsvarende situasjon sitter fast i Libanon og Tyrkia. Han har fått seg jobb og bidrar. Samtidig har jeg bidratt til å publisere innlegg for å tilfredsstille et publikum der noen mener det er et problem at han i det hele tatt befinner seg i Norge.
Det synes Akerhaug har vært veldig vanskelig å tenke på, samtidig som han har vært klar over problemet.
– Å være redaksjonssjef i Resett er liksom ikke bare en jobb. Det preger alle sosiale sammenhenger, og det ble vanskeligere når jeg ikke kunne stå for det jeg gjorde. Det var medvirkende til at jeg ble syk.
Endret syn på skeive
Selv om Akerhaug bryter med Resett har han i hovedsak ikke endret meninger. Han er fortsatt tilhenger av en streng innvandringspolitikk, men synes ikke saken er så viktig lenger.
– Da jeg tiltrådte i Resett var innvandringssaken symbolsk sett noe man kunne gått i krigen for. Den var så viktig at det forsvarte en form for aktivisme. I dag ser jeg tydeligere at innvandringspolitikken er relativ streng. Det er ikke mye jeg er uenig med stortingspresidenten i når det kommer til norsk innvandringspolitikk. Da er kanskje ikke denne saken et så viktig stridsspørsmål i norsk offentlighet lenger.
En enkeltsak han imidlertid tydelig har endret mening i, er synet på skeive, Pride og seksuelle minoriteter.
– Jeg har aldri vært motstander av likekjønnet ekteskap, men kanskje ment at det ikke er så veldig viktig å markere identiteten offentlig. Nå har jeg forstått at når man har en annen seksuell orientering er det å kunne markere det, å kunne være stolt av det, veldig viktig. Det er problematisk at det møter motstand blant miljøer som tidligere ikke har vært så opptatt av det, sier han.
I tillegg har Akerhaug tidligere vært av den oppfatning at man ved å ta opp betente saker om innvandring, kunne bidra til at folk med rasistiske holdninger ble penset inn i en mer stueren debatt.
– At man kunne gå foran med et eksempel ved å diskutere på en ordentlig måte og fange opp folk som ellers kan bli for ekstreme. Men jeg tror at det er vanskelig for et medium som har lesere med fremmedfiendtlige og rasistiske holdninger å oppnå det. Man publiserer i veldig stor grad innhold som man vet vil tekkes disse gruppene. Jeg sier ikke at det er umulig, men jeg tror det er vanskelig for alternative medier å innta den rollen.
Dårlig unnskyldning?
Etter hvert ble det åpenbart for Akerhaug at alternative medier heller har motsatt effekt. De bekrefter verdensbildet til mennesker som til dels har rasistiske og fremmedfiendtlige holdninger, sier han.
Han er fullstendig klar på at Resett og andre alternative medier har bidratt til denne bekreftelsen ved en altfor hard debatt, og at han tydelig har endret syn på hvordan debatten bør føres.
– Noen vil likevel si at du nå kommer med dårlige unnskyldninger for ting du har bidratt til. Hva tenker du om det?
– Jeg har ingen gode unnskyldninger. Det er mitt ansvar. Jeg har trått feil vel vitende om at det var feil. Jeg har ikke lyttet til gode råd eller min egen samvittighet. Jeg har handlet mot bedre viten og det beklager jeg. Det er opp til dem det gjelder om de vil godta det. Det har hele tiden vært mitt ansvar.
– Så du er lei deg?
– Jeg er både lei meg, og til dels skammer jeg meg over mye av dette. Så håper jeg at jeg har lært noe av det. Jeg vil ikke kritisere andre og jeg vil være tydelig på hvor jeg har feilet.
Etter oppsigelsen til Akerhaug ble kjent skrev Resett-redaktør Helge Lurås en kronikk i Medier24 som kritiserte mediene for å intervjue en person som har slitt med depresjon.
Akerhaug sier til Journalisten at han ikke ønsker å kommentere kronikken.
