Jobber til de stuper

I Japan er mange journalister knyttet til spesielle klubber med plass i departementer og i kontorene til politiske parter. Det har gjort dem så avhengig av kildene at de ikke kan drive selvstendig nyhetsarbeid, mener kritikere. Men de jobber døgnet rundt.

Publisert Sist oppdatert

Da Toru Takanarita hadde jobbet som reporter i fem år, truet kona hans med skilsmisse. Han var jo nesten aldri hjemme. For hver dag dro han på jobb klokka syv om morgenen, og hjem kom han aldri før godt over midnatt, fem dager i uka.

Toru Takanarita er et eksempel på hvordan japanske journalister fanges i arbeidsrutiner som sliter dem ut både fysisk og psykisk. Unge reportere får i oppdrag å følge politikere og notere alt de måtte si eller gjøre, nesten døgnet rundt. Disse journalistene kalles «ban kisha». Etter å ha jobbet i 15 timer er det få av dem som orker eller har tid til å sjekke fakta eller lete etter personer med avvikende meninger.

– Alle større aviser kaster bort tid og hjernekapasitet på å la reportere fotfølge politikere. Et slikt opplegg gjør det ikke akkurat lettere å være kritisk og finne alternativ informasjon, men tradisjonen fortsetter likevel, sier Toru Takanarita.

Selv jobber han ikke lenger som jagende utereporter, men har nå rykket opp til senior editor i Asahi Shimbuns økonomiredaksjon.

Døgnet rundt med minister

Asahi Shimbun er Japans nest største avis, med et opplag på over åtte millioner. Da Toru Takanarita gjorde sine mastodontoppdrag som truet ekteskapet, var han knyttet til en «kisha kurabu», en type reporterklubb som mange japanske journalister er medlemmer av. For alle departementer og politiske partier samt politi og andre offentlige organisasjoner har gjerne hver sin kisha-klubb i sine respektive lokaler, vanligvis plassert slik at klubbenes medlemmer sitter vegg i vegg med informasjonsavdelingen.

Toru Takanaritas kisha-klubb lå i finansdepartementet, og hans viktigste jobb var å følge finansministeren overalt. Han startet dagen med å dra hjem til ministeren klokka syv om morgenen, og hadde han litt flaks fikk han sitte på med ministeren i hans bil til jobben og underveis få tid til en liten uformell prat, en såkalt «hako-nori».

Avhengig av kildene

På plass i kisha-klubben var en normal arbeidsdag deretter preget av pressekonferanser og av å sette seg inn i bakgrunnsinformasjonen som departementet ga ham. Ved seks-syv tida om kvelden sendte han inn dagens materiale til redaksjonen, før det ble tid til middag og enda flere uformelle samtaler med en eller annen byråkrat eller politiker.

Disse samtalene, «kondon», blir betraktet som veldig viktige for japanske medier, fordi det er her politikerne løfter på sløret og forteller om aktuelle saker. Men journalisten får aldri avsløre kilden, for samtalene bygger på gjensidig tillit. Det virkelige beviset på at en reporter er tilliten verdig er når han eller hun lar være å bruke informasjon som skulle kunne skade politikeren eller byråkraten. Men nettopp denne tette kontakten med politikere gjør journalistene helt avhengige av sine kilder. De blir deres gisler, mener kritikere.

På kvelden dro Toru Takanarita også gjerne hjem til finansministeren for et nattangrep, «youchi». For reportere som politikerne stoler på kan få såkalte kjøleskapsprivilegier, som betyr at de får komme inn i hjemmet og forsyne seg med det som måtte finnes i politikernes matskap.

– Iblant ble vi invitert inn på en kopp te, og dersom ministeren var i det virkelige godhjørnet kunne han by på whisky, forteller Toru Takanarita.

Samler fakta, skriver ikke

Verken japanske politikere eller journalister ser på det å bli forfulgt av journalister døgnet rundt som et inngrep i privatlivets fred. Det blir tvert imot betraktet som en naturlig del av det journalistiske arbeid.

Å jobbe som ban kisha er ofte det første oppdraget som unge, politiske journalister får. Det de måtte snappe opp av sitater og fakta sender de inn til redaksjonen, hvor eldre og mer erfarne reportere bearbeider stoffet til ferdige saker. De unge journalistenes oppgave er begrenset til å samle fakta, og de har ingen mulighet til å skrive sine egne saker.

Hiroshi Fujita, professor i journalistikk ved Sofia-universitetet i sentrale Tokyo, er en av de sterkeste kritikerne av det japanske kisha-systemet.

– Det gagner ikke journalistikken. I USA er det meget erfarne og kunnskapsrike reportere som bevokter Det hvite hus. De har den kunnskapen som skal til for å stille de viktige spørsmålene, mens det her i Japan er få som har den egenskapen. Til det er reporterne som bevokter statsministeren altfor uerfarne, og derfor kan også pressetalsmennene manipulere mediene så lett, sier Hiroshi Fujita.

Ti prosent kvinner

Systemet med kisha-klubbene og de lange arbeidsdagene som en ban kisha forventes å jobbe, har ført til at det er få kvinner på sjefsnivå i japanske medier. En sjefsstilling krever som regel at man har overlevd noen år som ban kisha med tidlige morgener og seine kvelder. For dem som ønsker barn, blir det sosialt umulig å fortsette å jobbe i nyhetsredaksjonene, som er et krav for å bli forfremmet. De fleste kvinner havner etter et par år derfor på livsstilssidene.

– På den avdelingen hvor jeg jobber, har ingen kvinner barn og bare et fåtall er eldre. Men det finnes et unntak: Sjefen på vårt New York-kontor er kvinne og 45 år, så ting er i ferd med å skje, sier Mina Mitsui. Hun jobber på utenriksdesken i Jumiuri Shimbun, verdens største avis med et opplag på ti millioner. Av redaksjonens 60 medarbeidere er 10 kvinner, noe som slett ikke er verst i Japan hvor journalistikken fortsatt er et mannsdominert yrke. Bare ti prosent av journalistene er kvinner.

Makiko Takita er en av få kvinnelige reportere som jobber med politisk stoff. Hun er knyttet til utenriksdepartementets kisha-klubb, og mener at de lange dagene som brukes på å vente på at en politiker i fortrolighet skal si noe av nyhetsverdi skulle kunne unngås, dersom noe vesentlig i stedet ble sagt på pressekonferansene.

Flere journalister uttrykker frustrasjon over nettopp dette, at politikerne ikke klarer å si noe av betydning i offentlige sammenhenger. Det tvinger ban kisha til å fotfølge politikerne, i håp om at de skal få noe av nyhetsverdi å formidle. Men det har også utviklet seg et uheldig skyggespill på pressekonferansene, hvor journalister i sin jakt på egne saker holder inne med sine kritiske spørsmål. Resultatet blir at journalistene gjerne stiller diffuse spørsmål som politikerne gir vage svar på, slik at ban kisha blir nødt til å fortsette sin døgnet-rundt jakt på politikerne, dersom de skal klare å få tak på stoffet de trenger.

At Kisha-klubbene og ban kisha finnes, skyldes i stor grad japanernes tro på at det er de med makt som sitter på de viktige nyhetene. Foruten at det forklarer hvorfor maktmenneskene må bevoktes døgnet rundt, har dette som konsekvens at japanske aviser skriver mer om regjering, parlament og byråkrater enn vi finner i noe annet demokratisk land.

– Japanske aviser påstår at de har mange scoop og avsløringer. Men det dreier seg ikke om undersøkende journalistikk. Det er heller opplysninger som politikere formidler til politiske reportere som de stoler på, sier Makiko Takita.

Hun jobber på Sankei Shimbun, en etter forholdene liten avis med sitt opplag på to millioner.

Takita mener at hemmelighetskremmeriet og det at opplysningene i artiklene bygger på samtaler hvor kilden ikke kan bli sitert, har resultert i at japanske aviser har altfor mange saker som henvender seg til eliten. Artiklene inneholder masse detaljer om byråkratiske endringer i departementene av minimal interesse for mannen i gata.

– Japanske aviser flommer over av tekst hver eneste dag. Men mange av artiklene likner mer på pressemeldinger enn på nyhetssaker, slik at leserne ikke får tilfredsstilt sitt ønske om analyser og om å få vite hvorfor ting skjer. Det er feil mot leseren å ikke sette en nyhet inn i sin rette sammenheng, sier Makiko Takita som ble journalistutdannet i USA.

Hun tilhører den nye generasjonen journalister, og har ingen forståelse for den serviliteten som de eldre viser overfor maktapparatet og byråkratiet. På pressekonferanser stiller hun spørsmål, og bryr seg ikke om at eldre kolleger blir irritert. Hun nekter å stå med lua pent i hånden, og har på eget initiativ de siste årene reist på reportasjereiser både til Afrika og Afghanistan, foruten at hun i fjor rapportere fra krigens Irak i to måneder.

Anonyme kilder

Tradisjonen med at de fleste opplysningene samles inn på morgen- og nattangrepene samt under uformelle samtaler etter pressekonferanser, har ført til at nyhetssaker i Japan er ganske vage i sin form. Siden journalistene får mye av informasjonen «off the record», flommer avisspaltene over med fraser som «det er blitt kjent at», «det er nå klart at», «ifølge kilder i departementet», «en kilde nær statsministeren» og så videre. Noe som igjen betyr at politikere, næringslivstopper, byråkrater og tjenestemenn sjelden trenger å stå til ansvar for sine uttalelser.

– Jeg kan ikke stole på det som står i japanske aviser, fordi jeg ikke vet hvem kilden er og heller ikke vet hvorfor saken er publisert. Kisha-klubbene er en dårlig tradisjon, sier Hans van der Lugt, korrespondent for den hollandske avisen NCR-Handelsblad og leder i foreningen for utenrikskorrespondenter i Japan, The Foreign Press in Japan.

Han viser også til at klubbene tidligere var lukket. Bare medlemmer hadde adgang, noe som skapte store problemer for frilansere, ukepressen og utenrikskorrespondenter. De fikk nemlig ikke bli medlemmer, og ble dermed også nektet å være til stede på pressekonferansene som gjerne holdes i kisha-klubbenes lokaler. Korrespondentene anklaget derfor kisha-klubbene for kartellvirksomhet som systematisk begrenset den frie flyten av informasjon.

Denne situasjonen ble bedret etter at byen Osaka for noen år siden ble rystet av en forferdelig forbrytelse, hvor en skoleelev drepte flere klassekamerater. Da de utenlandske reporterne dro til Osaka, fikk de vite at politiets pressekonferanse skulle holdes i politireporternes kisha-klubb – som korrespondentene selvsagt ikke hadde adgang til.

Det var dråpen som fikk det til å renne over. Gjennom The Foreign Press in Japan henvendte korrespondentene seg til EU, som tok kontakt med det japanske utenriksdepartementet og forklarte at de betraktet kisha-klubbene som et hinder mot «handel med informasjon». For å unngå at EU tok saken videre til verdenshandelsorganisasjonen WTO, åpnet det japanske utenriksdepartementet fra mars i år kisha-klubbene for utenlandske journalister med en, av utenriksdepartementet, godkjent akkreditering.

Hans van der Lugt er fornøyd med at man nå kan være med på de pressekonferansene som holdes i kisha-klubbene.

– Men det hjelper ikke så mye så lenge vi ikke vet når de holdes, sier han.

«Verre i USA»

Kisha-klubbene er frivillige sammenslutninger og dannes av aviser tilknyttet Nihon Shinbun Kyokai, foreningen for Japans avisutgivere. Men det finnes ingen sikre opplysninger om hvor mange kisha-klubber Japan har. Ikke engang NSK, som har ansvaret for klubbene og deres retningslinjer, kan oppgi noe nøyaktig antall. Noen gjetter på nærmere 800 klubber, de fleste lokale.

For utenrikskorrespondenter er de 35 nasjonale kisha-klubbene - med plass i departementene, statsministerens kontor, de politiske partiene og andre viktige institusjoner/forvaltningsorgan – av størst betydning.

Toru Takanarita guider meg rundt i Asahu Shimbun-redaksjonen og presenterer meg for Taseshi Go Kawasaki som har jobbet som korrespondent i USA, og som kan sammenlikne arbeidsforholdene for en journalist i vesten og i Japan. Kawasaki blir engasjert da han får vite at enda en vestlig journalist er på besøk for å skrive om kisha-klubbene.

– Journalister fra Vesten hevder at kisha-klubbene utelukker korrespondenter. Men det tok meg 13 måneder å få akkreditering for å komme inn på pressekonferansene i Det hvite hus! Jeg var korrespondent i fire år uten å få sjansen til å stille et eneste spørsmål. Mens pressekonferansene der var reservert amerikanske medier, får alle stille spørsmål til statsministeren her i Japan. Og han forlater ikke rommet før alle spørsmålene er besvart.

Michio Hayashi, som jobber på Jumiuri Shimbun, tar meg med til sin klubb i forsvarsdepartementet. Til tross for at jeg ikke er akkreditert, men bare utstyrt med et alminnelig svensk pressekort, får jeg med Hayashis hjelp komme inn. Med en papirlapp i brystlomma hvor det på japansk står at jeg er en utenlandsk reporter, er det ingen som spør hvorfor jeg er der.

Kan presse politikerne

Kisha-klubben ligger i tiende etasje i forsvarsdepartementets høyeste bygning, like ved departementets informasjonsavdeling. Et lite rom med kopieringsmaskiner, faks og noen felles sekretærer er alt som skiller klubben fra informasjonsavdelingen.

Klubben er Michio Hayashis kontor. Det er veldig sjelden at han er i sin egen avisredaksjon, kontakten går via telefon og PC. Han pleier å komme til klubben ved titiden på morgenen og begynner med å lese konkurrentenes aviser for å se om han har gått glipp av noe. Deretter består dagen av flere pressekonferanser og møter hvor departementet gir journalistene bakgrunnsinformasjon om hvorfor bestemte beslutninger blir tatt.

Michio Hayashi mener at japanske politikere har en tendens til å ville agere uten medienes innsyn, og at kisha-klubbene er journalistenes beste instrumentet til å sette press på regjeringen.

– Som ensom journalist kan du ikke gå til informasjonsavdelingen og forlange et intervju med en statsråd. Men om alle medlemmene i vår kisha-klubb, som representerer 20 medier, forlanger et intervju, så får vi det. Kisha-klubbene setter press på politikerne, sier Michio Hayashi.

Han ser heller ikke de tette båndene mellom tjenestemennene og journalistene som problematisk. Tjenestemennene vil ha journalister som de stoler på og som har god kunnskap om det de skriver om, og ifølge Hayashi er det først når det har oppstått et gjensidig tillitsforhold mellom byråkrater og reportere at det er mulig å få fram bra nyheter.

– Vi trenger kisha-klubbene, for de er den eneste møteplassen hvor nyhetene kommer fram og hvor kildene og reporterne stoler på hverandre.

For behagelig i klubben

Men mediekritikere mener det kan bli for intime relasjoner på klubbene, og at reporterne i for stor grad ser spørsmålene fra politikernes synsvinkel og ikke lesernes. Det fins en fare for at journalistene begynner å føle seg som del av informasjonsavdelingen, siden de fysisk har tettere kontakt med dem enn med hjemmeredaksjonen.

Medlemskap i en klubb gir dessuten trygghet, ettersom reporterne ikke trenger å bekymre seg for at konkurrenten har fått mer informasjon og kan komme med en viktig avsløring.

Journalistikkprofessoren Hiroshi Fujita syns reporterne på kisha-klubbene i altfor stor grad tar for gitt at den informasjonen de får er korrekt.

– Journalister må være skeptiske til all informasjon som formidles. Men om du er godt etablert i en kisha-klubb, kan det være behagelig å bare rapportere om den informasjonen som blir servert av byråkrater. For journalister er skepsis en grunnleggende egenskap, og de som ikke bruker skepsisen i jobben begår en moralsk feil, sier Hiroshi Fujita.

Pär Janssons reportasjereise til Japan er delvis finansiert av et stipend på 20.000 svenske kroner fra Svenska instituttet.

Artikkelen er oversatt fra svensk av Leif Gjerstad.

Powered by Labrador CMS