Denne artikkelen er over sju år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
At fotografer tar eierskap i redaksjonelle prosesser og saker, er noe fotograf Jarle Aasland har lært etter arbeidet med «Glassjenta». Det som begynte som en vanlig magasinsak, ble til et 64-siders magasin. Denne uken fikk «Glassjenta» av Thomas Ergo, Hans Petter Aas og Rune Vandvik Den store journalistprisen.
Men hvordan fyller man en 64 sider lang sak med gode, fortellende bilder? Når hovedpersonen i tillegg ikke skal identifiseres? Under arbeidet med Glassjenta møtte Jarle Aasland, fotograf i Stavanger Aftenblad, mange utfordringer. Kilder som ville være anonyme, bosted som ikke skulle tilkjennegis, en sårbar tenåringsjente.
Aasland fulgte prosjektet fra begynnelsen, og en stund reiste fotograf, journalist og videofotograf sammen for å møte Ida, og jobbe frem saken. Etterhvert vokste prosjektet, det ble mye mer omfattende og krevde en betydelig ressursbruk.
Ida er tilbake i huset hun tente på for første gang. Aasland ville formidle stemningen i å komme tilbake til et åsted. Ida er nesten som et spøkelse i kulissene. Foto: Jarle Aasland, Stavanger Aftenblad
– Hadde jeg visst at det skulle bli 64 sider, er det mange ting jeg ville gjort annerledes. Da skulle jeg vært enda tettere på, og fulgt prosjektet lenger. Slik det ble, var at jeg var litt av og på. Ingen forutså at det skulle bli så omfattende, forteller Aasland.
Siden Aasland hadde begrenset tilgang, og måtte anonymisere hovedpersonen og stedet hun bodde, prøvde han å formidle en følelse.
–Jeg måtte ha en abstrakt og litt mer symbolsk tilnærming. Jenta var overlatt til seg selv i møtet med barnevernet og sitt eget liv. Jeg fotograferte landskap, utsikten fra vinduet, det blå lyset. Jeg prøvde å få frem det melankolske, at hun er på en reise i eget liv. Hun ble jo sendt rundt omkring i landet, og følte seg ensom og frustrert, sier Aasland. Han ønsket å gi et innblikk i barnevernsuniverset, både konkret og mer abstrakt. Det var en vanskelig, men interessant og lærerik øvelse.
Landskap i Troms. Aasland ønsket å formidle Idas følelser. Hun var alene, på det hun kalte et «gudsforlatt» sted. Foto: Jarle Aasland, Stavanger Aftenblad
Da det nærmet seg publisering, kom Aasland tett inn i prosessen med å velge ut bilder, sammen med fotosjef Finn E. Vaaga. Aasland irriterte seg over at bildematerialet var for lite.
– Skulle vært tettere på
– Problemet vi ofte sliter med, er å holde tak i de lange løpene. Til tross for at foto i dette tilfellet kom tidlig inn i prosessen. Lenge klarte vi det veldig godt, men så landa vi det ikke 100% visuelt. Likevel fremstår Glassjenta som et rimelig gjennomarbeidet og godt produkt også visuelt. I ettertid ser jeg at vi skulle vært enda tettere på med stillbilder, mener han.
Det ble mange bilder bakfra, men fotografen prøvde å anonymisere på ulike måter. Foto: Jarle Aasland, Stavanger Aftenblad
Idas bistandsadvokat fikk lese gjennom teksten og godkjenne bildene, av hensyn til jenta. Selv etter at han hadde godkjent bildene, valgte Stavanger Aftenblad å sladde noen bilder ytterligere. Å ikke havne i PFU var særdeles viktig. Saken handlet om systemsvikt.
– For Aftenbladet er Glassjenta en journalistisk suksesshistorie som alle er stolte av. Det er fullt fortjent. Thomas Ergo har gjort en formidabel jobb, sier Aasland.
