Åsa Linderborg sier at hun ikke er sikker på om hun hadde blitt journalist i dag om hun hadde fått velge på nytt.
Åsa Linderborg sier at hun ikke er sikker på om hun hadde blitt journalist i dag om hun hadde fått velge på nytt.

Åsa Linderborg

– Jeg har vært med på det verste

Åsa Linderborg om å bli eldre i en «hensynsløs bransje», og om karrierens verste øyeblikk.

Publisert Sist oppdatert

– Jeg har aldri følt meg så gammel som da den norske Journalisten kom på besøk. Jeg er sjokkert.

Latteren sitter løst hos journalist, forfatter og historiker Åsa Linderborg idet hun åpner døra som leder ut i en av Stockholms roligere gater.

– Halvparten av av alle sveriges journalister bor her, sier hun, og mumler noe om homogenitet før hun slår seg ned i den dype røde sofaen. Veggene i den lyse leiligheten hun deler med mann og hund i den fasjonable bydelen Södermalm er dekket av politisk kunst. På bordet ligger det en bok om kong Harald.

Kontroversiell

Det stormer rundt Åsa Linderborg, det har det nesten alltid gjort. Allerede da hun begynte å skrive for Aftonbladet i 2003, var hun kontroversiell. Hun var imot USAs invasjon av Irak og skrev om det på spalteplass. Hennes sosialistiske og iblant marxistiske perspektiv på verden falt ikke nødvendigvis i god jord hos de svenske leserne, mange av dem støttet invasjonen den gang.

Stormen stilnet ikke da hun i 2009 ble kultursjef i avisa, og heller ikke da hun trakk seg fra stillingen i 2019.

– Jeg har vært kontroversiell i hele den perioden, sier hun og setter seg litt opp i sofaen.

Vi har reist til Sverige for å intervjue Linderborg til en kommende videoserie om metoo, men også ymtet frampå om at vi vil høre om hvordan det er å være en av de mer etablerte, erfarne eller, satt på spissen, eldre journalistene i en bransje som stadig strekker seg mot de yngre og mer digitale, både brukere og ansatte.

Det er det siste temaet som med ett har fått henne til å føle seg gammel.

Hun har ment og skrevet om alder før også, heller ikke da uten bråk. Noen i NRK hadde lest boka «Året med tretten måneder», som hun skrev om sine erfaringer med det heftige året som startet med metoo-høsten 2017. I boka beskriver Linderborg hvor fort hun føler at hun eldes i løpet av de 13 månedene det stormet som verst i Aftonbladet.

– Kan du skrive om det å bli eldre? Hun sukker når hun beskriver forespørselen hun fikk fra NRK.

– Nei det ville jeg ikke, det føltes for privat, for kokett og fåfengt, svarer hun og fortsetter:

– Også gjorde jeg det likevel. Da jeg sendte inn teksten tenkte jeg at dette kunne aldri bli publisert i Sverige, da ville jeg blitt anklaget for å være antifeminist. Men det kom jo til Sverige, og da brøt helvete løs. Det var en debatt som holdt på i månedsvis.

Analog

Hun liker å være sjef. Hun liker at noen leser tekstene hun skriver, at noen korrekturleser, at teksten filtreres gjennom mange øyne før den publiseres. Den nye digitale hverdagen blir fort for hektisk.

– Jeg er jo analog, jeg liker «papper og penna», sier hun.

– Nå er det så korte steg, helst skal man jo bare «sette rubrik», skrive ut teksten på nettet og så faktisk bare publisere den selv. Det er et usikkert system, det er lett å gjøre feil, lett å tape omdømme når du har dårlig tid.

Linderborg forteller om en svensk mediebransje med færre mediehus, færre jobber og mindre tid til å lete opp kompletterende kilder, mindre tid til å dobbeltsjekke sitater.

Hun har selv vært med på store nedskjæringer, har sett hvordan sosiale medier plutselig setter dagsorden, hun har sett papiravisene bli mindre, lokalavisene bli færre, og hun har sett nettavisene nærmest eksplodere i størrelse.

– Aftonbladet har nå fire millioner unike lesere om dagen, det er avisa som har flest lesere per kapita i verden. Den digitale revolusjonen har jeg vært med på, det har vært helt fantastisk, sier hun og retter seg opp i sofaen:

– Det er klart at digitalisering er kjempeviktig, folk har jo aldri lest så mye journalistikk som nå, men faen hvor gammel jeg føler meg.

Det etiske stresset

Tanken om at det alltid er de unge som sier sannheten, er hun ikke enig i, og hun ler godt når vi spør henne om hvordan hun tenker den eldre generasjonen bør hensyntas i fremtidens mediebransje.

– Det er klart jeg ser en helt ny generasjon journalister komme til etter meg, og som alle i min alder kjenner jeg meg truet, hvis ikke ville jeg ha løyet. De prater om saker jeg ikke helt forstår, og de vet ting jeg ikke vet.

– Mediehus som ikke får inn den nye generasjonen dør jo, men å jobbe på en arbeidsplass der min generasjon bare sitter og klager og sier at alt var bedre før, det er jo et mareritt. Det vil man jo ikke heller, sier hun og fortsetter:

– Mange sliter med å gi plass til de eldre, det er jo forferdelig om man ikke skal medregnes bare fordi du blir gammel. Det er et mareritt å miste jobben. Jeg hadde aldri gitt fra meg en fast ansettelse.

Hun er redd for at eldre mennesker blir sett på som ikke skarpe nok, at de ikke kan tenke nye tanker, at de ikke kan lære nye ting, at de er løse i hodet fordi magen og huden er løsere.

I boka «Året med tretten måneder» beskriver hun en episode der hun ser seg i speilet og ser at alt begynner å bli mykere.

– Tenker de som ser meg at mine tanker også har blitt mykere, mer porøse, og at jeg har mistet min intellektuelle skarphet?

– Når kvinnen ikke lenger er fertil, tror man ikke at hun lenger er aktiv. Både menn og kvinners blikk på kvinnen som går inn i den aldrende fasen, som jeg går inn i nå, er hensynsløs. De som sier at dette ikke stemmer har ikke vært der selv.

Tåle hets

Linderborg har alltid ment høyt. Da hun skrev om svenske nynazister, fikk hun sikkerhetsvinduer i leiligheten, i en periode kunne ikke sønnen bo sammen med henne på grunn av truslene hun fikk.

– Jeg var den første i Sverige til å prate om ikke bare hat, men også trusler mot journalister. Da ringte det journalister fra hele Europa, fra Norge, Tyskland og Danmark som alle mente at trusler mot journalister ikke fantes hos dem.

– Vi har ikke hat mot journalister her, sa de.

– Er dere sikre på det, sa jeg. Det var bare menn som ringte og de var helt sikre, det fantes ikke, forteller hun og legger til:

– Det var helt bisart.

Nå har diskusjonen endret seg.

– Man får ikke kritisere media, for da er man høyrepopulist, antidemokrat eller ekstremist, det er jo livsfarlig. Man har jo rett til å hate journalister også.

Da hun begynte å skrive og mene, handlet truslene om voldtekt, nå går de løs på utseendet hennes.

– Fy så gammel og stygg du har blitt, også har du blitt så dum i hodet. Det jo ingen som vil voldta noen som har blitt femti liksom, sier hun og ler godt.

Hun har valgt å ikke være på sosiale medier, tiden strekker rett og slett ikke til. Samtidig unngår hun nok mye hets ved å ikke være der.

– Det er en narsissistisk kultur, det er så mye hat, det er så idiotisk. Man kan tenke at jeg er paradoksal, for jeg er jo veldig selvutleverende i mine bøker, men i min journalistikk er jeg ganske hemmelig rundt mitt eget privatliv. At dere får komme inn her og se er ganske uvanlig.

Hensynsløs bransje

I dag er stillingen hennes seniorreporter, men hun skriver også bøker, lager en dokumentarserie om den svenske kongen og er med i podkasten «Norsken, svensken og dansken».

For Aftonbladet er det kun kommentarer hun skriver.

Etter at teatersjef Benny Fredriksson tok sitt eget liv i mars 2018, har hun blitt mye mer forsiktig med å nevne navn i tekstene hun skriver. Fredriksson ble navngitt i Aftonbladet i forbindelse med sterke anklager om seksuell trakassering og despotisk lederstil.

– Jeg har vært med på det verste. Å bli hatet er jo ingenting mot det jeg var med på da, forteller hun.

– Journalister holder på med mennesker hele tiden. Vi fotograferer dem, vi beskriver dem, vi kommenterer dem, vi hyller dem og vi senker dem, det er en ganske skummel virksomhet, sier hun og tar en liten pause.

Hun sier at hun ikke er sikker på om hun hadde blitt journalist i dag om hun hadde fått velge på nytt.

– Ikke bare på grunn av Benny. Det er en hensynsløs bransje, samtidig som hele demokratiet bygger på de frie mediene. Det er et yrke der man hele tiden må være oppmerksom på seg selv. Hvem er jeg som skriver denne teksten, hvilken rett tenker jeg at jeg har til å skrive om dette mennesket? Om du slutter å tenke på det blir du en kynisk journalist, det vil jeg ikke være.

Hun har funnet sin plass her i Södermalm, i leiligheten med helt vanlige vinduer i den journalist-tette bydelen øst i Sverige. Boka som ligger på stuebordet, om den norske kongen, leser hun på grunn av arbeidet med dokumentar om den svenske kongen for Discovery.

Hun har ingen planer om å slutte å skrive og mene.

– Jeg er glad for at jeg har lært å lage dokumentarfilm, det er kult å lære seg en ny måte å fortelle på, sier hun og legger til:

– Jeg synes livet mitt er veldig bra nå. Det året som jeg skriver om i boka var et forferdelig år, men akkurat nå er jeg et lykkelig menneske. Jeg vil ikke endre på noen ting. Jeg vil bare være som dette.

Powered by Labrador CMS