Foto: Kathrine Geard
Foto: Kathrine Geard

Sexprat på jobben

Strid om Assange ga støtet til #prataomdet.

Publisert   Sist oppdatert

Jeg var rett person på rett plass, sier Johanna Koljonen. Hun skrev twittermeldingen som utløste et skred av intime betroelser i svensk offentlighet.

Fenomenet #prataomdet er historien om twittersamtalen som vokste i enorm fart, spredte seg til avistekster, blogger og kommentarfelt, og til slutt antok nye former og ble til bok og teaterstykke.

Ble personlig

En tirsdag kveld rett før jul for snart to år siden tvitret frilanseren Johanna Koljonen med noen kompiser. Tema for samtalen var seksualitetens gråsoner, hva som er og ikke er seksuelle overgrep. Bakteppet var to svenske kvinners voldtektsanklager mot Julian Assange, som da var en het potet i mediene.

Koljonen ble personlig, og skrev om en ubehagelig sexopplevelse fra yngre dager. Om en fyr som hadde begynte å ligge med henne mens hun sov, uten å bruke kondom slik de var enige om natta i forveien. Om at hun ble sint på seg selv, men at det tok ti år før hun innså at det var et overgrep. Og dessuten at hun kunne stoppet det hvis hun hadde sagt fra.

- Problemet er ofte at vi ikke klarer å kommunisere om våre grenser for hverandre. Men kan vi ikke det gjør vi vold på oss selv. Det var det jeg mente det var på tide å snakke om, sier Koljonen.

- Hvis vi ikke kan prate om den seksuelle kommunikasjonens gråsoner på en realistisk måte skaper man kompliserte, vanskelige og til og med farlige situasjoner.

Fikk med kolleger

Responsen på twittertråden var enorm. Hundrevis hektet seg på og begynte å fortelle om sine erfaringer. Koljonen luftet ideen om å skrive om temaet for sin samarbeidspartner i Dagens Nyheter. Ja! sa de i avisa.

- Men nei, da dør jeg av skam, tenkte jeg. Men så kom jeg på at om mange skrev personlig samtidig ville det ikke bli så pinlig, sier Koljonen.

Dermed oppfordret hun på twitter, redaktører, journalister og bloggere som følte seg kallet, til å bli med og skrive om sine erfaringer.

- Dagen etter hadde jeg fått ca 30 eposter. Fra både kvinner og menn, men flest kvinner.

Kontaktnett

Alle pratet med sine respektive redaksjoner og dermed var medier som Svenska Dagbladet, Expressen, Aftonbladet, City, Nyheter24, ETC, Dagens Arena, SVT Debatt og flere andre med på notene. Tråden ble også plukket opp internasjonalt, her hjemme av Dagbladet.

- En viktig forutsetning for at dette kunne skje var at mange av skribentene som meldte seg var frilansere, som ikke er så opptatt av ekslusivitet og som har brede kontaktnett, tror Koljonen.

- Men nesten alle redaksjonene forsto greia med en gang.
Samtidig hadde de problemer med å plassere tekstene. Noen aviser mente dette hørte hjemme blant helsestoffet, andre i featureseksjonen eller på kronikkplass.

Mal

Koljonen forteller at de ble enige om en mal for tekstene. De skulle være selvbiografiske, i jeg-form og de skulle fortelle om negative seksuelle opplevelser.

- Og tekstene skulle ikke bare handle om hva som hendte, men like mye hva folk følte og tenkte om det. Jeg tror det var det alle syntes var så spennende. Slike tankeprosesser er noe man nesten aldri leser om.

Innholdet spente fra ekstreme opplevelser som voldtekt til mer hverdagslige situasjoner der den ene eller begge egentlig ikke vil ha sex, men gjør det likevel.

Hashtag

Det hører med til historien om den hypervoksende farsotten at Koljonen spontant fant på hashtagen #prataomdet, som gjorde det mulig å finne tekster fra ulike steder. Og fikk god drahjelp da en kjent journalist og blogger med tusenvis av følgere, Sofia Miriamsdotter, også kjent som Mymlan, begynte å bruke dette søkeordet.

- Hennes lesere ble som “tokiga” og begynte straks å skrive om sine opplevelser. De trengte bare å få servert ideen.
Det finnes ikke tall på hvor mange som deltok, men Koljonen fikk gåsehus da hun så hvordan det tok helt av i twitterfeeden og i avisenes kommentarfelt.

Det var viktig for gjennomslaget at #prataomdet gikk i en slags loop mellom twitter, dagsaviser og store blogger. Veldig mange journalister er på twitter og Koljonen tror en av grunnene til at debatten akselererte også var at Mymlan fortalte om overgrep på sin arbeidsplass.

- Journalister ble ekstra nysgjerrige når erfaringer stammet fra mediebransjen Det hjalp nok på interessen.

Ute av kontroll

Fem dager etter den første twittersamtalen traff Koljonen de andre skribentene for første gang. Da hadde de allerede mistet oversikten over alt som foregikk.

- Alle ville intervjue oss om det som skjedde, men vi måtte bare si at vi ikke hadde tid til metajournalistikk.

Mange mente det måtte dreie seg om en styrt kampanje siden interessen ble så enorm.

- Nei, vi har ingen kontroll, svarte vi. Det handlet bare om ideens kvalitet. Og den fundamentale innsikt at hvis man ikke prater om det er man en del av problemet. Hvis man prater om det er man en del av løsningen. Og alle vil være det siste.

Skråsikre

Koljonen sier mediedebatten om Assangesaken før dette var preget av skråsikre meninger. Britiske medier gikk ut fra at kvinnene var upålitelige, mens Wikileakslederen var tilsvarende mistrodd Sverige.

- Ingen var jo tilstede, men mange hadde plutselig meninger om hva som var realistiske scenarier i den saken.

Koljonen mener spekluasjonene bygger på kulturelle forestillinger, konvensjonelle ideer og myter om sex og kjønn som ofte ikke er helt ærlige. Fordi det er et fundamentalt problem at vi ikke har sosiale rom i offentligheten der vi kan fortelle om egne erfaringer og samtale om sånne spørsmål.

- Med #prataomdet skapte vi et annerledes rom. Ideen var å temporært åpne et vindu og bruke plattformen til å endre tankesett.

Nye former

Den løst sammensatte skribentgruppa ønsket ikke å skape noen organisasjon. De regnet med at den mest intense samtalen ville være over i løpet av en måned. Og slik gikk det. Men #prataomdet har antatt nye former. Blant annet gjennom utgivelsen en tekstantologi og et teaterstykke rettet mot elever i videregående skoler.

- Det fantes et enormt behov der ute. Jeg undervurderte twitters betydning og trodde det ville kreve mer selvutlevering av oss i avisene for å få folk på banen. Men det trengte man absolutt ikke. Sånn sett bygde vi opp en unødvendig infrastruktur, men det bidro til at saken holdt seg varm lenger.

Mange journalister har i etterkant vært opptatt av samspillet mellom sosiale medier og papiraviser. Koljonen synes det mest spennende er at så mange redaksjoner deltok i samme samtale.

- Det var en enkel idé: Vi blir bedre hvis vi gjør dette.

- Ble det bedre?

- Ja, først og fremst for dem som deltok, skrev eller leste. Folk begynte med en gang å tenke på egne erfaringer og reflektere rundt det. Jeg tror vi er blitt bedre til å kommunisere om den seksuelle gråsonen.

Hetsing

Koljonen beskriver tonen den første uka som forbløffende konstruktiv og kjærlighetsfull. Men etterhvert tok de som alltid er ute etter å ødelegge debatter mer over. På det personlige plan har ikke åpenheten hatt omkostninger.

- Nei, men jeg er en ufarlig finlandsvensk. Jeg var ingen profilert sexdebattant fra før og oppfattes nok som en varm person . Andre, mer kjente kvinner har hatt det verre. De fikk den vanlige hetsen og anti-feministiske hatet som kommer til uttrykk i kommentarfeltene.

Omstridt pris

Koljonen og Miriamsdotter fikk Stora Journalistpriset 2011, i kategorien  “Årets förnyare” for twittertråden #prataomdet.
“För att ha gjort det privata allmängiltigt och fått en hel värld att prata om det.”, som juryen sa.

Men kritikerne mente det ikke var journalistikk. Koljonen er delvis enig, i lys av sin konservative oppfatning om hva journalistikk er. Slik som innhenting, bearbeiding og redigering av informasjon fra ulike kilder.

- Derfor er jeg ikke egentlig journalist i min jobb som kritiker heller, sier hun.

- Men det var en morsom overraskelse å få prisen.

- Hva er det viktigste du har lært?

- At vi som har tilgang til mediene må ta ansvar for hva vi snakker om. Akkurat den tirsdagskvelden opplevde jeg det som rikitg å dele mine erfaringer. Jeg var rett person på rett plass.