Hustad i Haarders nett

(LESERKOMMENTAR) Jon Hustads knefall for Bertel Haarder beviser at han er Danmarks beste spindoktor, mener Ketil Raknes.

Publisert   Sist oppdatert

Debatten har gått høyt i etterkant av helseminister Bertel Haarders raserianfall på dansk TV. At Haarder eksemplifiserer den danske regjeringens evne til budskapsdisiplin og vilje til å sette dagsorden, var mitt hovedpoeng i et intervju med Klassekampen om saken. Men i et innlegg i Journalisten 22.12 betegner Jon Hustad min analyse som kommentatorpjatt og «bla bla» fra noen som «ikkje anar noko om Haarder». I stedet lanserer Hustad en original teori om at Haarder utgjør et nytt politikerideal og har funnet et strategiløst rom i politikken der det snakkes rett fra levra og politikere kan være seg selv. Hustad kommer også med den merkelige påstanden at Haarder ikke følger den danske regjeringens mediestrategi og «gjer nett som han vil andsynes media».

Hustads vurdering av Haarder er både feilaktig og naiv. Haarder er kommet dit han er fordi han har vært en lojal fotsoldat og sjefideolog i en av de mest sentralstyrte og medieorienterte regjeringene dansk politisk historie. Haarder sier til enhver tid det som gagner den agendaen regjeringen ønsker å bombardere dansk offentlighet med og hans unike evne til å gjøre det gjør han til en ualminnelig verdifull statsråd.

Haarders kommunikative begavelse gjør at han har blitt brukt som en slags omreisende prosjektleder i regjeringssystemet på de politikkområdene som har trengt en ideologisk hærfører. Haarder er mannen Anders Fogh Rasmussen sendte i krigen mot innvandringsvennlige naivister som integrasjonsminister og senere som refsende utdanningsminister mot reformpedagoger som har ødelagt dansk skole med «den danske hygge». Haarder har en vesentlig del av æren for at høyresidens virkelighetsoppfatning har dominert dansk politisk debatt siden 2001 og at dansk venstreside tidvis har gispet etter luft. Tre valgseire på rad taler for seg. At Lars Løkke Rasmussen valgte å beholde Haarder og utnevne han til helseminister til tross for at han nærmer seg den politiske pensjonsalderen handler først og fremst om at han er Danmarks beste spindoktor.

Hustad bruker det at han selv har intervjuet Haarder som et slags sannhetsbevis for at Haarder er ekte vare som er «så populær av di han ikkje har ein strategi, men av di han er seg sjølv.» Det slår ikke Hustad at kjeftingen, retthaveriet og den knallharde retorikken og den er en vesentlig del av kommunikasjonsstrategien for å få gjennomslag for sitt budskap og virkelighetsforståelse. Intervjuet Hustad har med Haarder i 2003 er å så måte talende. Der kjører Haarder over Hustad som en dampveivals og tar i bruk hvert eneste triks i kommunikasjonshåndbokens ABC. Ikke et eneste spørsmål eller påstand blir godtatt og Haarder knaller tilbake i sitatvennlige vendinger med budskapet han har bestemt på forhånd. Motoffensiven blir så voldsom at Hustad til slutt innrømmer at «jeg har knapt nerver til å fortsette.» Hustad får seg en runde med Danmarks beste spindoktor og blir bokstavelig talt herjet med, men Hustad oppsummerer det hele som «ei fantastisk oppleving» og starten på et slags vennskap. Etter en drøy time med «the Haarder treatment» er Hustad blitt en del av fanklubben.

Hustad mener også at det største problemet med dagens politikere at «dei trur at media er viktige, og at media i stor grad kan styra kva veljarane til kvar tid måtte meina om dei». Igjen svikter logikken i forhold til Haarder, som mer enn noen annen dansk politiker har forstått hvor viktig mediene er for å vinne velgere og erobre politisk terreng. I boken «Håndbog for statsministre» skrevet av de to danske journalistene Susanne Hegelund og Peter Mose fremheves Haarder som den statsråden som i størst grad har tatt den moderne mediepolitikkens krav innover seg der det å kommunisere tydelig er viktigere enn å skape reelle resultater og detaljstyre eget departement. Haarder bruker derfor mer tid på mediene enn noen annen dansk statsråd. Hegelund og Mose konkluderer med at «han er sterkt bevisst at en moderne leder ikke nødvendigvis kan endre samfunnet gjennom store lovendringer. Det handler heller om å vite om hva man vil som politiker og kommunisere det klart og tydelig overalt. Tingene skal sies i mediene, igjen og igjen.» Så siste ord er neppe sagt fra Danmarks beste spindoktor.

Hustad mener at uten sånne som meg ville «politikken spesielt og demokratiet generelt fungert mykje betre». Til det er det bare å si at demokratiet nok hadde fungert enda bedre hvis journalister som Hustad hadde lært seg å gjennomskue de mest elementære politiske hersketeknikker.