Journalisten Christopher måtte rømme fra Nicaragua: – Ydmykende og smertefullt

Datteren til Christopher Jiron er bare fire år gammel, men har forstått at noe stort er i ferd med å skje. Flere dager på rad har faren snakket opphisset i telefonen, og foreldrene har begynt å pakke klær og mat.

En kveld setter faren seg i en fremmed bil og blir borte. De skal snart sees igjen, sier han. Når han ringer etter noen dager, får datteren beskjed om at også hun snart må dra.

De skal flytte til et annet land.

Skrudd til mot pressen

– Nå spør datteren min meg om politiet kommer for å ta oss.

Christopher Jiron går gjennom en park i Costa Ricas hovedstad San José, mens han forteller om datteren. Eksiljournalisten er på vei til et arrangement der han skal snakke om menneskerettigheter i hjemlandet. Han sier parkene minner han om der han vokste opp, som er noe ganske annet enn storbyen han nå bor i sammen med familien.

– Datteren min sier hele tiden at hun savner huset vårt, og at hun vil dra tilbake. Du har barn, så du kan sikkert tenke deg hvordan det føles, sier Jiron.

Han jobber i den nicaraguanske radiokanalen Onda Local, og er blant de mange journalistene som har sett seg nødt til å forlate landet de siste to årene.

President Daniel Ortega har sammen med barna og kona, visepresident Rosario Murilla, sementert makten sin kraftig siden demonstrasjoner brøt ut i 2018.

Regimet har gått kraftig til verks mot motstandere, og kanskje særlig pressen. Flere journalister er fengslet, redaksjonslokaler er konfiskert og mer enn 120 journalister forsvant i eksil i løpet av fjoråret.

Det opprører åpenbart Christopher Jiron.

– Jeg har jo ikke gjort noe! Jeg har ikke begått noen forbrytelse! Men Ortega vil at folk skal tro at journalister er kriminelle, sier Jiron.

• Les også Journalistens intervjuer med de nicaraguanske eksiljournalistene Alberto Herrera og Carlos Chamorro.
  

Ulovlig over grensen

Som så mange andre eksil-nicaraguanere er Jiron fortvilet og lei seg over utviklingen i hjemlandet.

– Jeg hadde alt jeg trengte, og jobben jeg alltid har ønsket meg. Jeg hadde mitt eget lille hus med store fine trær i hagen, der masse fugler synger hver morgen.

Jiron har vært i Costa Rica i over ett år når Journalisten møter ham. Arbeidsplassen Onda Local er blant mediene som er blitt presset ut av Nicaragua.

Han ble som mange andre journalister bedt om å møte til avhør hos riksadvokaten, der han ble spurt om navn og kontaktinformasjon til andre journalister.

I tillegg fikk han vite at han var under etterforskning for hvitvasking; en vanlig anklage mot journalister i Nicaragua. Etter flere arrestasjoner av andre journalister og en ny innkallelse til avhør forlot Jiron landet.

– Jeg måtte dra ulovlig. Hvis du er heldig tar de bare bilder av dokumentene dine når du forlater landet, men om du er journalist og har vært kritisk til Ortega, tar de fra deg alle dokumenter. Jeg forlot landet ulovlig fordi det ikke fantes noen garantier for at jeg kunne bevege meg fritt etter at jeg hadde krysset grensen.

Reddet livet

Klokka fire om morgenen kom Jiron til grensen, og møtte en kontakt som skulle hjelpe ham. Han måtte gå over en stor, våt savanne for å komme seg til den costaricanske grensekontrollen.

På veien møtte han mange andre som krysset grensen på samme måte, og sier han er glad for at han ikke tok med familien på samme ferd.

– Det var mange kvinner som bar barn, og hele familier som krysset grensen. Jeg så utrolig mye trist der. Alle dro ulovlig, og det var ydmykende. Det var smertefullt. Jeg følte at det ikke var riktig måte å gjøre det på, og spurte meg selv: Hva i helvete gjør jeg her?

Sju radiokanaler stengt i Nicaragua på en uke

Jiron stopper opp ved et tre i parken, og blir stående i tanker. Han sier de har et helt likt tre utenfor huset deres i Nicaragua, før han forklarer at svaret på hva han gjorde ved grenseovergangen var ganske lett:

– Jeg reddet helt enkelt livet.

Noen dager etter aksjonerte det nicaraguanske politiet mot flere journalister, og mange ble arrestert, sier han.

– Jeg hadde helt sikkert blitt tatt. Jeg ville ikke gi dem den muligheten, og jeg ville fortsette å jobbe.

Politiske fanger

Etter at han hadde vært en stund alene i Costa Rica kom kona og datteren etter, men Jiron har fortsatt foreldre, søsken, tanter, onkler og søskenbarn i Nicaragua. Mennesker som er veldig nær ham, forteller han. Familien har hatt en særlig tung tid etter at onkelen, sportsjournalisten Miguel Mendoza, ble fengslet.

– Han skriver egentlig om sport, men publiserte et innlegg på sosiale medier der han kritiserte menneskerettighetsbrudd i Nicaragua. Han ble arrestert og dømt til 9 år i fengsel. Akkurat nå er det veldig vondt, men jeg gjør det jeg kan herfra for å prøve å få ham ut, sier Jiron.

Blant andre Committee to Protect Journalists (CPJ) og Reportere uten grenser (RSF) har fordømt arrestasjonen og fengselsstraffen til Mendoza, som bare er én av mange journalister og dissidenter som har endt opp i fengsel de siste årene.

Jiron går inn på Hotel Real Palma og registrerer seg for det kommende arrangementet. Han stiller opp for å tale onkelens sak i en direktestrømmet paneldebatt i regi av menneskerettighetsorganisasjonen Colectivo de Derechos Humanos Nicaragua.

Mens han sitter og venter i lobbyen forteller han at både ytrings- og pressefriheten står sterkt i nicaraguansk grunnlov. Men han har ikke veldig tro på at regimet plutselig vil tillate kritiske ytringer og la onkelen gå fri.

– Regimet til Ortega bryter grunnloven hele tiden. Nå er det til og med historiebøker som beskriver Rosario Murilla som en nasjonal heltinne. Det er komplett galskap!

Vende tilbake

Flere nicaraguanske eksiljournalister som Journalisten har snakket med, forteller om en fortærende bekymring for familiemedlemmer i hjemlandet. Noen familiemedlemmer blir trakassert av politi og paramilitære, simpelthen fordi de er i familie med en journalist i eksil.

Må bruke skuddsikker vest på jobb, men kan fremdeles finne komikk i situasjonen

– Jeg bekymrer meg, men de fleste i familien min er fra små landsbyer og har ikke så mye kjennskap til storpolitikken. De er ikke i umiddelbar fare, men de er ofre. Nicaragua er fullstendig ødelagt økonomisk, og det er en diger sosiopolitisk krise som rammer dem.

– Man er jo alltid bekymret likevel. Vi har sett hvordan regimet fungerer og enhver person i en familie kan bli et mål for vold eller represalier. Det har vi sett.

Ifølge Jiron har regimet demonstrert at de agerer utenfor enhver logikk ved flere anledninger, og fengsler folk helt uten grunn. Det vil dermed alltid være en risiko for enhver nicaraguaner som bor i landet, sier han.

Han sier likevel at det aller verste med eksiltilværelsen er å ikke kunne være i sitt eget land.

– Vi drømmer om å vende tilbake til der vi kjenner folk, folk vi er glad i. Jeg ble født der, datteren min er født der, og som journalist er jeg knyttet til Nicaragua og virkeligheten der.

– Har løpt fra rollen min

Savnet etter familie, venner, mat og vanlig jobb er der hver dag, sier Jiron. Han får fortsatt til å jobbe, men føler han har mistet mye av verdien sin. Han var en del av utviklingen i Nicaragua, sier han. Han pleide å reise mye rundt og fortelle viktige historier om folket og landet.

– Jeg var med på å gi informasjon, og å avsløre hva som foregikk, slik at innbyggerne kunne forstå og være med på å bygge landet. Det var min funksjon. Nå er jeg utenfor landet, og har løpt fra rollen min.

Til tider blir han veldig trist av å tenke på historiene han pleide å fortelle i radioen, og på hvordan hverdagen var før regimet virkelig begynte å forfølge pressen. Det å være journalist nå, betyr å ofre mye, men han er fornøyd med at han fortsetter.

– Onkelen min Miguel kan ikke se familien sin engang. Det viktigste for meg er familien. Så motivasjonen min er å være i kontakt med familien min og å være fri. Familien min og datteren min er motivasjonen min for å jobbe, sier Jiron før han forsvinner inn i en konferansesal.

Journalistens-reportasjereise til Colombia er delvis finansiert av Stiftelsen Fritt Ord.

LES OGSÅ:

– De kastet piss og steiner på oss