Litt færre bekymringer og litt mer rock'n'roll. Sjefredaktør i KK, Ingeborg Heldal, demonstrerer hvordan under utdelingen av Medieprisene 2022.
Litt færre bekymringer og litt mer rock'n'roll. Sjefredaktør i KK, Ingeborg Heldal, demonstrerer hvordan under utdelingen av Medieprisene 2022.

Mediebransjen sliter med «Generasjon bekymret»

Som redaksjonell leder tilhører jeg en bekymret generasjon. Vi som startet som ledere mot slutten av 90-tallet, har nesten kun opplevd økonomiske nedturer.

Publisert Sist oppdatert

  • Dette er en kommentar skrevet av redaksjonen. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

I begynnelsen var det kanskje ikke så bratt, men så gikk det raskt nedover.

Jeg har hatt gleden av å være med på både nylanseringer og relanseringer, men mer tid har jeg brukt på å kutte kostnader. Noe som i stor grad har medført færre ansatte. Da jeg overtok som eneleder i en mellomstor lokalavis i 2012, var vi cirka 30 personer fordelt på litt færre årsverk. Da jeg sluttet seks år senere, var halvparten borte.

Mange har vært med på mer brutale kostnadskutt enn meg, men jeg tror det uansett har merket oss som ledere. Vi er blitt skeptiske til å bruke penger – og skeptiske til å ansette. Noe som igjen har påvirket hele bransjen. Ikke minst nyrekrutteringen til den. Det er ikke alle det passer for å gå inn i et yrke hvor du i årevis går fra vikariat til vikariat.

Vi er blitt skeptiske til å bruke penger – og skeptiske til å ansette.

I 2012 satt jeg i VG-auditoriet og hørte på daværende ansvarlig redaktør i Hallingdølen, Bjarne Tormodsgard, snakke om hvordan de hadde «lukket» nettsiden. Ønsket man å lese nyheter på nett, måtte man betale. Jeg var ikke alene i den salen om å være skeptisk. Men så snudde det.

Det gikk ikke så fort i starten. Heller ikke for Hallingdølen. Men opplagsfallet stoppet. Etter hvert fulgte flere aviser etter. Min egen avis begynte å lukke forsiktig i 2015. Så kom ketsjupeffekten. Snart hadde de aller fleste aviser en form for pluss-løsning. Den siste rapporten til Reuters Institute viser at nordmenn er best i verden på digitale avisabonnement. Noe den forrige rapporten også viste. Og den før det.

Da pilene begynte å peke oppover, var det mange festtaler. Festtaler om viktigheten av godt innhold. Men med noen få unntak, vokste ikke antall journalister. De som sluttet, ble heller ikke erstattet.

Det burde kanskje være innlysende at hvis vi ønsker at folk skal betale for journalistikk, må vi ha journalister. Noen må lage journalistikken. Kvaliteten må også være høy nok til at folk finner fram betalingskortet på nytt etter et godt introduksjonstilbud. Men ledere som har vært igjennom år med nedbemanning og kostnadskutt, er ikke opplært i å bruke penger.

Nå er det tilgangen til talenter som er utfordringen. Også for flere av de store mediene. Mange har valgt karrierer i andre bransjer. Og jeg forstår dem godt.

Jeg har ikke tenkt å presentere en tiltaksliste her, men litt forenklet må vi bruke penger for å tjene penger. Vi må ansette folk. Gi dem en anstendig lønn. Gjøre det mer attraktivt å utdanne seg til journalist. Ikke minst må vi også lansere nye produkter som leserne vil ha – og produkter en ny generasjon journalister ønsker å jobbe med.

For oss som har hatt en lederstilling i noen år, krever dette en mental omstilling. Det gjør fremdeles vondt å åpne lommeboka. Vi frykter hva som ligger bak neste konjunktursving. Vi frykter fremtidige nedbemanninger.

Men uansett hva som befinner seg bak den svingen, er det grunn til å tro at svaret er at vi står mye sterkere hvis vi satser på god journalistikk. Og da trenger vi [... trommevirvel ...] journalister.

Med andre ord: Svaret er flere journalister. Løsningen er mer journalistikk.

  • En annen versjon av denne teksten er publisert på lederplass i papirutgaven til Journalisten (1-22).

Powered by Labrador CMS