Hvis ingen reagerer på alle bildene av døde mennesker som nå er publisert, har vi kanskje ikke gått langt nok

• Dette er en kommentar skrevet av redaksjonen. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Så langt har ikke Pressens Faglige Utvalg (PFU) mottatt noen klager på bildene norske medier har publisert fra krigen i Ukraina. Det på tross av at norske medier aldri tidligere – i hvert fall ikke i nyere tid – har publisert så mange bilder av døde mennesker.

Motivene er tett på, de døde er ikke tildekket – og innimellom ser vi også ansiktene. I tillegg har vi bildene av dem som har overlevd. Noen med fysiske skader, andre som er tydelig traumatisert.

Kanskje er det sånn at norske medier i det store og det hele har gjort en god jobb. At det er årsaken til at ingen klager er mottatt. Generalsekretær Elin Floberghagen i Norsk Presseforbund sier for eksempel at hun ikke har sett noen grove overtramp.

En alternativ tilnærming er at norske medier er for forsiktige. At vi tenker for mye på pårørende, på verdigheten til de døde – og på hva leserne/seerne tåler. I seg selv ikke negative trekk ved pressedekningen, men la oss komme tilbake til det.

Bildene vi ikke vil publisere

På årets Skup-konferanse var det lagt opp til en debatt om bildene den svenske fotografen Niclas Hammarström tok ved Utøya 22. juli 2011. Ingen norske medier har publisert disse, men det er ikke vanskelig å søke dem opp, skulle man ønske det.

Jeg hadde sett dem før, men å se dem på nytt på Skup-konferansen – blåst opp på en storskjerm – var likevel en brutal opplevelse.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor bildene ikke er blitt publisert, og at det er mange hensyn å ta hvis man skal publisere dem. Men de er likevel viktige – få om noen andre bilder dokumenterer i så stor grad det som faktisk skjedde, og debatten i Tønsberg tyder på at det bare er et tidsspørsmål før et norsk medium vil publisere. Som VG-redaktør Gard Steiro påpekte, så handler det om riktig kontekst.

Min yngste sønn var cirka én uke gammel da terroristen slo til. Jeg hadde pappaperm og var ute og trillet da jeg hørte bomben gå av noen kilometer unna. Min eldste sønn var fire. Han husker vagt at noen i barnehagen skulle i en begravelse etterpå. Han vet selvsagt mer enn 11-åringen om hendelsene, men det som skjedde den gang er i dag ganske abstrakt for begge.

Da Anders Behring Breivik møtte i retten tidligere i år, fremsto han for meg i stor grad som en tulling. En klovn uten kontakt med virkeligheten. Jeg frykter at dette bare blir forsterket i neste rettsrunde. Og at generasjonene som nå vokser opp sitter igjen med det inntrykket at han kun er en taper.

Leser tekst, husker bilder

I likhet med mange andre har jeg lest mye om 22. juli. Om rettssakene. Selve handlingene. Planleggingen. Intervjuer med de som var der og etterlatte. Men det som virkelig har festet seg er Hammarströms bilder. Hvis vi på et tidspunkt begynner å tvile på hvilke grusomheter som skjedde på Utøya, og hvilket monster som utførte dem, er disse bildene en evig påminnelse. Og et bevis på at det faktisk skjedde. Slik Holocaust-bildene for alltid vil være en påminnelse om nazistenes grusomheter, i mye større grad enn hva ord kan formidle.

Dagen etter Utøya-debatten på Skup, på vei hjem fra Tønsberg, sittende på toget, så jeg de første bildene fra den ukrainske byen Butsja. Det var døde mennesker i hager. På gata. I massegraver.

Over 1000 sivile er funnet døde i Kyiv-regionen etter at russiske styrker trakk seg tilbake, ifølge ukrainske myndigheter. Flere hundre av dem skal være funnet i Butsja.

Og med ett var norske medier fulle av døde mennesker. Noen bakbundet og regelrett henrettet. Andre bar preg av tortur. En flimrende rekke av brutale bilder. Bilder som ikke ville blitt publisert hadde vi forholdt oss til samme logikk som etter Utøya. Kanskje var noen bildene fra Butsja teknisk bedre, men arbeidsforholdene var også annerledes.

Etisk grenseland

Denne uka ble bildebruken i Ukraina-dekningen diskutert da Pressens hus inviterte til frokostmøte. Blant paneldeltagerne var Amund Bakke Foss, utenriksjournalist i VG.

7. april publiserte VG hans artikkel «Hun het Iryna». Iryna Filkina var død. Drept av russiske soldater. Datteren visste kun at hun var savnet. Dødsbudskapet kom via et bilde. Skal vi forholde oss til norsk presseetikk og Vær varsom-plakaten, er vi her på gyngende grunn. Men datteren reagerte ikke negativt da VG-journalisten tok kontakt. Hun ville at historien skulle fortelles. At verden skulle få vite om grusomhetene.

Bakke Foss, som selv har dekket krigen fra Kyiv, fortalte at dette er en gjenganger når han snakker med folk i Ukraina. De vil at vi skal se. Vil at vi skal forstå. At bildene skal vises fram i sin usminkede råhet.

Flere støtter dette synet. Tidligere NRK-journalist Tomm Kristiansen skriver i et debattinnlegg i Vårt Land:

«På mange kveldsvakter i NRK har jeg deltatt i diskusjoner om hvilke bilder som kan brukes. Jeg har tapt dem alle.»

Om krigen i Ukraina skriver han:

«Jeg håper denne krigen kan være slutten for det redaksjonelle hykleriet.»

Krig er brutalt. Har alltid vært brutalt. Det er ikke nytt at folk blir henrettet på gata eller drept av bomber. Det skjedde og skjer i Syria. I Afghanistan. I Libya. Det skjedde i det tidligere Jugoslavia.

Først frokost, så krig

Det som skiller denne krigen fra mange andre, er tilgangen. Til bilder. Til kilder. Som Amund Bakke Foss påpekte under debatten i Pressens hus:

Etter at russerne har trukket seg tilbake, kan journalistene nå spise frokost i Kyiv, og deretter forholdsvis trygt ta seg ut i områdene hvor det har skjedd massemord. Det er en unik tilgang. Selv om det bør legges til at situasjonen er noe mer krevende andre steder i landet.

Bildene som journalistene sender hjem, kan også i stor grad verifiseres. Vi vet hvem som har tatt dem og hvor de er tatt. Til sammenligning er bildene fra noen av de mest grusomme hendelsene i Syria dokumentert med mobilbilder, tatt av aktivister. Aktivister vi ikke vet hvem er.

LES OGSÅ:

AP-journalisten forteller om marerittet i Mariupol

Bakke Foss sa fra scenen at han over tid har forsøkt å bruke bilder som i større grad viser krigens grusomheter i sine artikler. Også før Ukraina. Noen ganger er det blitt stoppet av redaktørene, andre ganger ikke. Men han opplevde at han stadig fikk mer gehør, hvis konteksten var riktig.

Noen vil sikkert si – og det med rette – at det er forskjell på bilder fra Ukraina og Utøya. Sistnevnte er nærmere. Det er våre egne. Presseetikken krever at vi i større grad tar hensyn til både pårørende og overlevende som vi bli berørt av publiseringene.

Kanskje er det derfor ikke riktig å sammenligne. Den barbariske terroraksjonen er likevel det nærmeste vi har kommet krig på norsk jord i nyere tid. Og virkeligheten blir ikke noe bedre av at vi ikke viser hva som faktisk skjedde.

Fremdeles for forsiktige?

Lite tyder på at krigen i Ukraina er over med det første, og kanskje er det noen som sitter og skriver på en PFU-klage akkurat nå. Det er uansett ikke noe mål at det skal komme klager eller at noen skal bli felt av etikkrøkterne. Det er heller ikke noe mål i seg selv at de mest grusomme bildene skal publiseres. Men hvis ingen reagerer negativt på alle de bildene som nå er publisert, er det lov å stille spørsmålet: Er vi fremdeles for forsiktige?

Niclas Hammarström kom nesten direkte til Skup-konferansen fra Ukraina. Der hadde han blant annet tatt bilder i en militærleir som var blitt bombet av russerne. Mange var drept, og de døde var sprengt i småbiter. Ved å bevege seg inn i området gikk Hammarström bokstavelig talt over lik.

Her var det scener som selv ikke den erfarne krigsfotografen valgte å fotografere. Det finnes en grense for alt. Spørsmålet vi kan, og jevnlig bør stille, er hvor langt unna denne grensen vi er med de bildene som nå publiseres

Og som bildene fra Utøya er et eksempel på. Det som det kanskje ikke var riktig å publisere for 11 år siden, og kanskje heller ikke er riktig å publisere i dag, vil det kanskje være riktig å publisere en gang i fremtiden.

LES OGSÅ:

– Kan ikke la overgriperen ta kontroll over narrativet