Pressens Faglige Utvalg på villspor

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I Journalisten 18. februar advarer Shabana Rehman mot å klage til PFU i saker det kan gå pressepolitikk i. Ut fra egne erfaringer vil jeg gi denne advarsel en generell karakter.

For nesten 20 år siden varslet jeg om fakturaforfalskning til styret i det firmaet jeg da var ansatt. Som belønning fikk jeg sparken. På en pressekonferanse som ble holdt av min arbeidsgiver ble jeg kompromittert i en slik grad at ledende riksaviser tok sterk avstand fra den behandling jeg ble utsatt for.

I en podkast i Nettavisen i fjor vinter kommenterte jeg TV 2-serien Heksejakt. Serien var inspirert av en bok jeg ga ut i 2007. Jeg opplevde da at min tidligere arbeidsgiver offentlig gjentok sine beskyldninger fra 20 år tidligere i en artikkel i Kapital. Budskapet var det samme: Jeg var en gemen kjeltring og ingen varsler.

Sterke beskyldninger skal etter Vær varsom-plakaten utløse samtidig imøtegåelse. Jeg var helt ukjent med disse beskyldningene før jeg leste dem. Jeg klaget derfor vedkommende presseorgan inn for PFU.

PFU hevdet at det kun dreide seg om «karakteristikker». Mener PFU at beskyldninger om hevnmotiv, trusler, pengeutpressing, korrupsjon ved ansettelser og brudd på taushetsplikten ikke er sterke beskyldninger, men kun karakteristikker? Hvor høyt ligger listen for at PFU skal mene at beskyldninger er sterke og kvalifiserer til samtidig imøtegåelse?

PFUs dom var kryptisk og uforståelig. Jeg stilte derfor en rekke oppklaringsspørsmål i etterkant. PFU hevdet at jeg var part i en uavklart sak. Jeg viste til det faktum at saken utløste både straffe- og disiplinærreaksjoner som ble akseptert. Saken var dermed juridisk avklart i 2003. PFU svarte at partsbegrepet ikke var juridisk basert. Det var en såkalt «folkelig» betegnelse og betydde «at ulike forgreninger av komplekset har vært en del av norsk offentlighet gjennom medieomtale i mange år».

Hva mener PFU? Pressen har meg bekjent etter nesten 20 års forløp aldri stilt spørsmål om hva saken gjaldt. Hva menes da med «forgreninger»? Saken er kun nevnt når personer som kommer i offentlighetens kritiske søkelys mener at pressen behandler dem skammelig. Jeg vil for øvrig advare PFU mot å basere sine konklusjoner på folkelige betegnelser.

PFU hevdet videre at det ikke var noe nytt at jeg og min daværende arbeidsgiver har ulike synspunkter. Som nevnt ble straffe- og disiplinærreaksjoner akseptert i 2003 og firmaet beklaget til og med saken. Mener PFU med sitt utsagn at påtalemyndighetene og disiplinærorganene hadde tvilsomt grunnlag for å iverksette reaksjonene?

Enda verre blir det når PFU «anerkjenner» vedkommende presseorgans behov for å «sette strek» ved å presentere begge parters syn. Hvilket behov har dette organet for å sette «strek» i en sak som var avklart i 2003 og der det ikke var berørt?

PFU forsøker også å forklare meg forskjellen mellom Vær varsom-plakatens bestemmelser om samtidig imøtegåelse (4.14) og tilsvar (4.15). Forklaringen er uforståelig, og jeg avstår fra kommentar bortsett fra å bemerke at PFU med fordel burde benyttet juridisk og språklig kompetanse i utformingen av denne forklaringen.

Shabana Rehman peker på at PFU i hennes klage har utelatt en viktig saksopplysning. I en rettslig verden kunne dette vært en saksbehandlingsfeil med grunnlag for anke, men i PFU-saker er saken avsluttet. Da jeg tok opp dette uheldige forhold var svaret at PFU var selvdømmeorgan og derfor utelukket anke. Jeg kan ikke se sammenhengen ettersom advokatenes domsorganer også er selvdømmende, men med ankemulighet.

Rehmann mener at PFU nesten alltid er enig i sekretariatets innstilling. I motsetning til domstolen der det er alminnelig akseptert at det kan ta flere uker før en dom foreligger, er PFU sin dom klar samme dag som møtet, noe som tyder på at den er ferdig skrevet på forhånd. Sannsynligheten er stor for at PFU kun har funksjon som sandpåstrøingsorgan uten reelle drøftelser og at Rehman har et godt poeng.

For spesielt interesserte vises ellers til PFUs arkiv (database). Generalsekretæren i Norsk Presseforbund har forsikret meg om at min diskusjon med PFU i etterkant av PFUs dom er lagt inn i arkivet.