Dette landskapet beveger journalistene i Lofot-Tidende seg i når de er på reportasjetur. Foto: Kathrine Geard
Dette landskapet beveger journalistene i Lofot-Tidende seg i når de er på reportasjetur. Foto: Kathrine Geard

Fisk, olje og ferjeleier

LEKNES/OSLO (Journalisten): Nå vekker fargesterke Lofoten også interesse som et sted der medier finner nye veier. 

En svart reportasjebil snirkler seg fram langs hovedåren E10 gjennom Lofoten. Landskapet utenfor bilvinduet består av klart, grønt vann på havsiden og taggete topper som skyter opp på landsiden. Og denne junimorgenen viser Lofotværet seg fra sin beste side. 

Dette er nedslagsfeltet til Lofot-Tidende og arbeidsstedet til journalist Katharina Mila Hesbys fra Vestfold. Denne morgenen er 24-åringen på vei vestover fra redaksjonslokalene i Leknes til tettstedet Ramberg i Flakstad kommune. 

– Jeg skal lage en sak om elbiler og hurtigladere da Lofoten ikke har en eneste hurtigladestasjon ennå, sier Hesby.

Avkrok

Først intervjuer hun ordfører Stein Iversen som mener det ikke er kommunens oppgave å bygge dyre elbilladere. Deretter reiser hun videre til den lokale kustneren og oljeboringmotstanderen Johs. Røde. Han er nyfrelst elbilfantast.

– Sett dere inn i bilen, så skal dere få en prøvetur, sier Røde, da Hesby møter ham utenfor hjemmet hans i andre enden av bukta fra der rådhuset ligger.

Pensjonisten skryter av kjøretøyets egenskaper mens han kjører, men erkjenner at rekkevidden blir knapp på Lofotveiene vinterstid når varmeapparatet også må få gjøre sitt. Andre kritiske spørsmål får vente til følget er tilbake i kunstnerens selvbygde galleri, Avkroken.

Ved inngangspartiet til galleriet lar Røde seg avbilde sammen med vimpelen til Folkeaksjonen for et oljefritt Lofoten. Den oljekritiske kunsten plasserer Røde innenfor en tydelig ramme. Motivasjonen for å ha blitt Lofotens første elbileier er glassklar.

– Jeg er egentlig finnmarking. Da jeg kom hit så jeg fisken i vannet, og jeg tror jeg så den klarere enn lofotværingene selv. Jeg så denne fantastiske ressursen og ville uttrykke den i form av ord, toner og bilder.

Kritisk

Røde introduserer besøket fra lokalavisen for kunstinstallasjonene før det blir tid for å sette seg og svare på spørsmål. Det er Røde som har tipset avisen om det bør legges til rette for elbiler i Lofoten.

– Jeg setter veldig pris på Lofot-Tidende, som viser tyngde, sier Røde på til Journalisten.

At det i sammenheng med kuttene i lokalaviskonsernet Amedia går mot en sammenslåing av distriktets to hovedaviser med samme eier, er Røde ikke så positiv til.

– Lofotposten er full av reklame, og lettvekteren av de to. Å slå sammen de to avisene er like dumt som å slå sammen kommunene.

Konkurrerer med seg selv

De rundt 24.000 innbyggerne i Lofoten deler på tre aviser. De to hovedavisene, Lofot-Tidende og Lofotposten er begge eid av Amedia.

Sistnevnte er den største med seks utgivelser i uka og hele Lofoten som dekningsområde. Avisen ble etablert i 1896 og har hovedkontor i Svolvær i Vågan kommune, men fire journalister jobber på lokalkontoret i Leknes. Den tidligere kystavisen hadde i sine glansdager dekningsområde helt ned til Mørekysten, men har fått opplaget krympet fra rundt 13.000 eksemplarer på slutten av 1980-tallet til 5.797 i fjor. Daværende A-pressen kjøpte avisen i 1995.

Konkurrenten Lofot-Tidende ble etablert i Leknes på Vestvågøy i 1987 som en protest mot Svolvær-dominerte Lofotposten. Lofot-Tidende kommer ut onsdag og fredag og hadde i fjor et opplag på 3.950 eksemplarer. Avisen ble startet av tre gründere, men solgt til daværende A-pressen i 1998. Det var på den tiden A-pressen ble sminket for notering på Oslo børs. Verdien av å eie begge avisene lå i trykkerisamarbeid og annonsesamkjøring.

I tillegg til de to hovedavisene har Lofoten noen mindre aktører. Ukeavisen Våganavisa som drives av Edd Meby er det nærmeste vi kommer en utfordrer. Som navnet tilsier har den kommunen Vågan som dekningsområde. Avisen hadde i fjor et opplag på 2.563 eksemplarer.

Da det i vår ble kjent at Amedia må spare en halv milliard kroner, falt øynene raskt på Leknes. I byen med rundt 2.700 innbyggere fins det ni redaksjonelle årsverk. 

– I den pressa situasjonen som Amedia er i, har de sett på Leknes med ørneblikk.

Det sier ansvarlig redaktør Rune Andreassen i Lofot-Tidende. I april varslet han gjennom egen avis at de to Amedia-avisene søker sammen. Det ligger an til at det blir én organisasjon, men at de to merkevarene videreføres. Men for klubbleder Karin P. Skarby har løsningen fremstått som uklar underveis.

Lofotpostens ansvarlige redaktør Marianne Steffensen Kielland, som begynte i jobben i mai, blir felles sjefredaktør for begge titlene i den nye modellen. 12. juni vedtok styrene den felles fremtiden (se egen sak side 17).

Forstår sammenslåing

I Storgata utenfor Lofotpostens lokaler i Leknes møter vi på Magnar Johansen. Allroundjournalisten har vært en liten tur innom redaksjonslokalene før han skal på vakt senere på kvelden. I 21 år har han jobbet ved dagsavisens lokalkontor her i byen. Før det var han fem år i Lofot-Tidende.

– Det er mer spennende å jobbe i en dagsavis, sier Johansen om at han gikk til konkurrenten i 1993.

Journalister fra de to avisene møter på hverandre i kommunestyremøter i de fire Lofoten-kommunene med veiforbindelse mellom seg. Og på folkemøter, pressekonferanser eller andre begivenheter, som besøk av fiskeriministeren. Johansen syns det er skjerpende med konkurranse.

– Det er sunt. Det skaper press på deg til å være først ute med en sak.

Han er glad for at Lofot-Tidende føres videre i navnet, men legger til at det er vanskelig å unngå sammenslåing slik den medieøkonomiske situasjonen er blitt.

Nasjonal interesse

Å ha Lofoten som arbeidssted syns journalisten er gøy ut fra den nasjonale interessen området vekker. 

– Vi er sentrum for begivenheter enten vi vil eller ikke, på områder som olje, fiskeri og verdensarv. Det er morsomt at mange nasjonale diskusjoner tar utgangspunkt her.

Inne i redaksjonslokalene sitter journalistene og jobber. Kai Nikolaisen har tid til å slå av en prat. Han høster godord fra redaktøren sin.

– Kai har blålys i ryggmargen og kan fiskeri til fingerspissene. Han er en viktig mann for Lofotposten, sier Marianne Steffensen Kielland.

Kai er også et kjent navn blant leserne. På kaféen på Lofotsenteret møter vi en gjeng i begynnelsen av 20-årene. De skryter av journalisten for at han får med seg alt av blålysnytt.

– Han er veldig på, sier Sondre Torheim.

Bekrefter jungeltelegrafen

Han og venninnen Elisabeth Benonisen sier at de leser Lofot-Tidende og Lofotposten både på papir og nett.

– Det er mer lokalt stoff i Lofot-Tidende. Men jeg leser Lofotposten først, sier Torheim.

22-åringene sier de er veldig nysgjerrig på jungeltelegrafen, på det som skjer i lokalsamfunnet.

– Vi får mye av det på Facebook. Men det er i avisene vi får det bekreftet, sier Benonisen.

Ungdommene sier avisene skriver om mye av det samme uansett. Men selv om de leser dagsavisen Lofotposten først, er de redd det skal bli for mye Svolvær-nytt dersom de to konkurrentene slås sammen.

– Det er ekstremt mye Svolvær-nyheter i Lofotposten, sier Torheim.

Smeden i Sund

I galleriet rett ovenfor vakre Rambergstranda setter Katharina Mila Hesby omsider sluttstrek for intervjuet med en engasjert Johs. Røde. Han beklager selv tiden, men forklarer det som nødvendig å legge ut om bakgrunn sin for en journalist som intervjuer ham for første gang.

Etter lønsj på rasteplassen utenfor matbutikken på Flakstad lokker veien igjen for reporteren. Turen gir Hesby også en mulighet til å reflektere kjapt over Lofoten som arbeidsplass. Både hun og alle andre Journalisten snakker med i løpet av oppholdet sier oljedebatten har roet seg siden regjeringspartiene ble enige med KrF og Venstre om å la oljeboring i Lofoten og Vesterålen ligge i inneværende stortingsperiode. Dermed er fiskeri, turisme og handel de viktigste næringene i øygruppen.

– Fisk har vært det mest aktuelle temaet siden jeg kom hit, blant annet en diskusjon om fiskejuks. Og så dreier det seg om å få hvitfisk til å bli like populært som laks, sier Hesby.

I Sund er det smeden Tor-Vegard Mørkved som skal intervjues i form av stikkord. Det betyr at journalisten gir et kjapt ord, så forteller intervjuobjektet hva hun eller han assosierer.

– Det er enkelt, men veldig populært blant leserne, sier Hesby.

Smeden er aktuell i forbindelse med turistsesongen, når han får besøk av rundt 20.000 besøkende. Hesby intervjuer 49-åringen mens han står foran smia. Innimellom kommer et par turister innom.

– Hva med turister? får han spørsmål om.

– Hva med bobiler?

– Midnattsol?

Etter at reporteren har fått sitt, forteller Mørkved at avisen er viktig.

– De fleste her leser lokalavisen, sier Mørkved, og legger ikke skjul på at han også livnærer seg på den oppmerksomheten han og Lofoten vekker.

Samtidig i smia huker Hesby tak i et par turister. Det blir en ekstra «turistsak» til nettet. Så er det på tide å vende nesa hjemover til redaksjonen for å skrive. Deadline er i morgen klokka 11.

Impulsheter

Noen måneder tidligere, i et vinterlig, men uvanlig snøtynt Lofoten, var Katharina på kaia i Ramberg for å dekke det lokale fisket. Spenningen under Lofotisket er alltid knyttet til tidspunktet når fisken kommer opp Vestfjorden «på innersida». Den lokale fiskeren som ble intervjuet forteller at fjorårets fangst ble slått før årets sesong var over.

– Både yttersida og innersida har vært helt fantastisk i år selv om det gikk litt tid før den kom på innersida. Eventyrlig, beskriver noen fisket som, sa Hesby da Journalisten snakket med henne i slutten av mars.

Da var hun på en lignende reportasjetur som vi fulgte henne på i juni. Journalisten forteller at reportasjeturene kan arte seg veldig forskjellig.

– Når jeg har planlagt to-tre intervjuer, tar vi turen vestover som vi pleier.

På turene tas ting også impulsivt. Noen ganger har redaksjonen i Leknes fått tips som de vil reporteren skal følge opp. Det hender også at de plukker opp saker ved å snakke med dem som handler på den lokale matbutikken. Journalisten forsøker alltid å plukke opp flere saker enn dem som er planlagt. En gang hun var i Reine i en annen sammenheng, stakk hun innom en turoperatør fordi hun så det var lys der.

– Jeg bare gikk inn der og tok en prat om de hadde tips til saker om hva som rører seg eller har nyhetsverdi. Da plukket jeg opp en sak om at vinterturismen øker. Folk som jakter nordlyset kommer tidligere.

Viktig postnummer

Selv om fiske, turisme og handel er hete samtaleemner i Lofoten, forteller den såkalte ROBEK-lista, der kommuner under administrasjon av staten er oppført, om en hard økonomi. Det er bare Vågan av Lofoten-kommunene med veiforbindelse som ikke står på denne lista.

Rådhuset til Vestvågøy ligger et minutts gange på andre siden av Storgata fra Lofotpostens redaksjonslokaler i Leknes. Vi møter Høyres ordfører Jonny Finstad i kommunestyresalen. Han er klar på at kommunen skal av ROBEK-lista neste år. 

For avisenes del er Finstad bekymret for mindre mangfold og svekket meningsbrytning dersom de finner sammen. Men han forstår det likevel ut fra hvordan medieutviklingen er.

– Det beste er kanskje at de legger ned begge avisene og oppretter en ny avis. Da blir de kvitt det historiske. Det er nok en risiko for at det kommer noe nytt digitalt hvis de legger ned den ene, og beholder det andre navnet, sier Finstad.

Han mener den nye avisen må ha postnummer 8370 Leknes og ikke 8300 Svolvær.

– Det vil ha betydning hvor avisen skal utgis. Jeg syns det er naturlig å ha den i den største kommunen i Lofoten.

 Det mener også 53 år gamle Kenneth Grav, som var en av de tre som i 1987 etablerte Lofot-Tidende. Han er innom de moderne redaksjonslokalene til gamleavisen for å fortelle om avisens opphav og hilse på tidligere kolleger.

– Jeg spurte dem her om dagen hvilket postnummer den nye avisen skal ha, sier Grav, som også er kompis med dagens redaktør, Rune Andreassen.

Grav advarer Amedia mot å trå feil i sammenslåingen som nå avtegner seg.

– De gjør en tabbe hvis de rigger seg sånn at det kan oppfattes som noe som kommer fra Svolvær. Amedia burde vist tålmodighet i situasjonen som nå er oppstått. Avisene burde få tilbake noe av de pengene de har levert gjennom årene. Så bør de ha is i magen. 

Protestavis

Det var i 1987 at Lofot-Tidende ble etablert av Even Carlsen, Sverre Christoffersen og altså Kenneth Grav. Førstnevnte ble daglig leder og sistnevnte redaktør. Grav solgte en Ford og spyttet inn 35.000 kroner, vel 65.000 kroner i dagens verdi. Drøyt ti år senere fikk han igjen rundt 3,5 millioner kroner i kontanter og aksjer. Grav driver i dag med eiendomsutvikling i Vestvågøy kommune.

Etableringen av avisen på Leknes forklares gjerne som reaksjon på en fergekonflikt på 1980-tallet. Avisa Lofoten Pluss, som utgis av Våganavisa, skrev tidligere i år at Vestvågøy har tapt to fergekamper, men  i hvert fall fått en god lokalavis. Fergekonflikten dreide seg om at Leknes ønsket havneanløp for fergen fra Bodø. Lofotposten i nabokommunen tok parti med Moskenes, som til slutt fikk fergeanløpet på bekostning av Leknes.

– Du kan godt kalle etableringen en protestavis. Vi var misfornøyd med tingenes tilstand og ville gjøre noe for å endre det, sier Grav.

Den nye avisen fikk god starthjelp ved at næringslivet i Vestvågøy i 1988 hadde et halvt års annonseboikott overfor Lofotposten. På dette tidspunktet var det etterkommerne etter Joh. E. Paulsen som eide avisen.
Grav legger ikke skjul på at de tre grunnleggerne også var opptatt av Lofot-Tidende som noe de kunne tjene penger på. 53-åringen forteller at de hadde et godt forhold til A-pressen fra starten, blant annet gjennom trykkerisamarbeid.

– Etter hvert begynte vi å drive avisen bedre. Du kan godt si at vi begynte å pynte brura.

Et mulig oppkjøp hadde allerede vært et tema mellom de to partene. Men så, i mars 1995, velger A-pressen å kjøpe konkurrenten Lofotposten.

– Der røyk pensjonen vår, tenkte vi da.

Men det gikk bare tre og et halvt år før Grav likevel kunne innkassere gevinst på sin andel av Lofot-Tidende. Som et ledd i å forberede A-pressen for børsnotering kjøpte konsernet Lofot-Tidende for å effektivisere trykkerisamarbeid og bedre annonsesamkjøringen.

– Vi hadde gjort leksa vår og hadde snakket med Harstad Tidende også. Vi så konturene av en annonsesamkjøring. Vi var blitt en relativt holden avis med penger på bok.

– Hvorfor valgte du å selge?

– Vi fikk et godt tilbud.

A-pressen og konsernsjef Alf Hildrum betalte 9 millioner kroner for avisen med oppgjør i kontanter og aksjer.

Samferdsel

I vår er det blåst nytt liv i fergekonflikten ved at den ligger inne for konsekvensutredning i forbindelse med en ny veipakke for Lofoten. Men fergekonflikten vekker ikke lenger de store følelsene, verken blant redaktørene eller kollegene i Lofot-Tidende. 

– Fergesaken er egentlig ikke så gloheit lenger. Folk har lagt ferga til kai, sier Andreassen.

Det som derimot vekker sterkere engasjement er diskusjonen rundt en mulig ny storflyplass i området. Noen krefter håper at det skal lokke flere turister til Lofoten, mens andre frykter det skal bety kroken på døra for småflyplassen og kanskje sykehuset samtidig. Det ene samferdselstemaet ser ut til å ta det andre i Lofoten.

Ut i verden

Til jul er Katharina Mila Hesby ferdig i vikariatet i Lofoten. Da vil hun komme nærmere familien i Tønsberg. Hun hadde siktet seg inn mot en jobb i Tønsbergs Blad inntil det i vår ble klart at avisen må kutte rundt 20 millioner kroner. Selv om mange aviser kutter nå, håper hun at et drøyt års erfaring som lokaljournalist i Lofoten skal hjelpe henne til å fortsette innenfor journalistikken. Dersom hun ikke klarer det, er hun åpen for andre kommunikasjonsjobber.

– Jeg ser for meg å komme sørover, og det hadde vært deilig å knytte seg til et sted. Men for å komme inn i journalistikken i Oslo-området skal du ha flaks. Jeg er åpen for andre veier også, sier Hesby fra sjåførsetet i reportasjebilen.

Hun tar med seg viktige erfaringer fra vikariatet i den lille redaksjonen i Lofoten, og sier hun har lært seg selv bedre å kjenne.

– Det har vært helt fantastisk å jobbe her og få det ansvaret som jeg har fått. Jeg har skrevet om alt fra kultur til lokalpolitikk.

Powered by Labrador CMS