– Tidvis lav terskel for hva som er en nyhet i store krimsaker

I spalta Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene på e-post til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Kenneth Fossheim er journalist i TV 2.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– Kaffe.

– Hva har du på nattbordet?

En sånn vekkerklokke-lampe som både bråker og lyser. Jeg er litt tungstartet om morgenen. Og så leser jeg for tiden Torgrim Eggens bok om Eirik Jensen-saken.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Stort sett i det øyeblikket jeg våkner. Da handler det først og fremst om pløye seg gjennom Slack, sms-er og e-poster, og så går runden innom TV2.no, VG og NRK.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– Nå er alle vaksinert – Nakstad inviterer til togaparty i gatene.

– Hva er ditt beste tips for å finne gode saker?

– Jeg har tro på at gode saker kommer gjennom det daglige nyhetsarbeidet, for det innebærer å snakke med mange kilder i løpet av en uke. Det gjør at man støtt og stadig kommer over gode saker, problemstillinger og/eller temaer som det er aktuelt å undersøke videre med andre metoder.

– Hva er den tynneste saken du noen gang har laget, og hvorfor ble den likevel publisert?

– Det er nok mange, og det er ikke til å komme unna at en del store krimsaker - særlig de som er under etterforskning - tidvis har litt lav terskel for hva som er en nyhet.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt, og hvorfor?

– Et helt ufiltrert og åpenhjertig intervju med Tor Aksel Busch hadde vært noe. Han har vært borti så mange spennende saker som jeg tror mange er nysgjerrige på.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– Jeg tror jeg er ganske god i møte med kilder. Jeg er nok også kompromissløs og utålmodig, men det er både gode og dårlige egenskaper - alt ettersom.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?

– Det var da jeg og to studiekompiser var på en reportasje i Colombia da vi gikk det siste året på studiet. Dette var et år etter at landets president fikk fredsprisen. Etter mye frem og tilbake kom vi oss inn til et FARC-kontrollert område som lå langt fra allfarvei.

– Der gikk det 10-12 år gamle gutter i uniform med skarpladde automatvåpen hengende i stropp over skulderen. Geriljaen var mildt sagt forbannet fordi fredsprosessen gikk trått.

– Vi gjorde opptakene vi skulle, men da vi skulle dra, fikk vi beskjed om at det ikke var noen god idé fordi mørket var i ferd med å falle på. Da ble vi litt stramme i maska ettersom geriljagruppene i landet har rykte på seg for å være glad i å kidnappe vestlige journalister. Med unntak av noen fryktelig hissige mygg gikk det veldig bra. Vi spiste middag, drakk øl og fikk sove i telt i leiren.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– Koronaspesialen til VG. Herrefred så bra den er.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– Det er vanskelig å svare på. Litt enkelt sagt så tror jeg at god journalistikk og godt innhold alltid vinner, men så handler mye om å finne ut hvilke plattformer stoffet skal publiseres på nå, om fem år og om ti år.

– Hva kan journalister og mediehus gjøre for å bedre tilliten til de redaksjonelle mediene?

– Å vise mer åpenhet rundt hvordan vi jobber og samtidig begrunne valgene våre mer eksplisitt. Jeg mener ikke at vi skal publisere metoderapporter i den løpende nyhetsdekningen, men når vi har friske diskusjoner i redaksjonen forut for en publisering, så synes jeg vi oftere kan ta med lesere og seere på hvordan vi har tenkt.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– VGs bilde av Tom Hagen på vei ut av Oslo fengsel.

– Når logger du av for kvelden?

– Godt spørsmål. Det er verre å logge helt av når arbeidsplassen og middagsbordet er samme sted. Jeg prøver å koble av når kvelden kommer, men samtidig er man jo alltid tilgjengelig.

LES OGSÅ:

De rullet opp saken som skapte krise i VG: – Mange ting man fremdeles lurer på