Lars Helle, sjefredaktør i Stavanger Aftenblad, mener venstrevridningen i journalistikken er en myte som får ufortjent mye oppmerksomhet. Foto: Stavanger Aftenblad
Lars Helle, sjefredaktør i Stavanger Aftenblad, mener venstrevridningen i journalistikken er en myte som får ufortjent mye oppmerksomhet. Foto: Stavanger Aftenblad

Valgpraten: Lars Helle stemmer vanligvis ikke. – Et slags opprørsk statement om å ikke bidra til å bekrefte det etablerte systemet

– Vi må slutte med det pompøse «borgerplikt»-maset.

Publisert   Sist oppdatert

Snart er det lokalvalg. Journalisten har spurt redaktører og politiske kommentatorer i norske aviser om deres forhold til valg, journalistikk og om de selv bruker stemmeretten.

Lars Helle er sjefredaktør i Stavanger Aftenblad.

Her kan du lese flere Valgpraten.

– Stemmer du ved politiske valg?

– Vanligvis gjør jeg ikke det. Fra ungdommen av har det vært et slags opprørsk statement fra meg om å ikke bidra til å bekrefte det etablerte systemet gjennom å stemme. Jeg har pleid å holde meg til denne linja. Noen ganger stemmer jeg blankt, men det frustrerer at blanke stemmer blir holdt utenfor de fleste opptellinger.

– Hva har overrasket deg mest så langt i årets valgkamp?

– Ikke noe spesielt. Det har vært forutsigbart. Likevel interessant at verken Høyre eller Arbeiderpartiet klarer å utnytte maskineriene sine til å få et løft. Uansett er det alltid en journalistisk fest å være tett på valgkampen.

– Mener du politiske journalister og redaktører bør bruke sin stemmerett? Hvorfor, hvorfor ikke?

– Ja, bevare meg vel. De må selvsagt kunne vise samfunnsengasjement på denne måten, hvis de vil. Derimot må vi slutte med det pompøse «borgerplikt»-maset. Hvis folk ikke vil stemme, så må det være OK. Det betyr verken at de er uinteresserte, makelig anlagt eller ikke bryr seg. Her er det like mange forklaringer som det er hjemmesittere. Selv elsker jeg både valg og politikk, selv om jeg vanligvis ikke stemmer.

– Hva er din morsomste eller rareste opplevelse innen politikk eller politisk journalistikk?

– Jeg har egentlig ikke noen enkelthendelser å trekke fram, men etter eldreopprøret på tidlig 1990-tall gjorde Pensjonistpartiet et kanonvalg i en rekke kommuner ved lokalvalgene i 1991. I Stavanger hadde de valgvake på et veteranskip og den natten gikk ikke de gamle hjem. Jeg var lokalkorrespondent for Dagbladet den gangen og vi laget to sider fra festen til en av ekstrautgavene, som vi laget mange av på valgnettene den gangen.

– Hvor mener du grensen bør gå for relasjoner mellom politikere og journalister?

– Dette er et skjønnsspørsmål, som alle etiske diskusjoner og lesere/de som stemmer må avgjøre. Selvfølgelig må journalister og redaktører kunne ha politikervenner og omgås dem. Norge er et lite land. Men noen vennskap framstår som ganske konstruerte. Da må begge parter ha en klar rolleforståelse, både når det gjelder dem selv og den andre.

– Hva er de viktigste egenskapene til en politisk journalist?

– Ivrig og nysgjerrig. Må ha det politiske dyret i seg og ha evnen til å se nyhetssakene andre ikke ser.

– Er norske journalister for venstrevridde?

– Det er en myte som får ufortjent mye oppmerksomhet. Jeg syns både reportere og kommentatorer klarer å legge egen magefølelse igjen hjemme. Så er det både venstre- og høyreorienterte journalister som har et tydelig oppdrag med å fremme et syn. Det er heller ikke problematisk hvis motiv og oppdrag er tydelig.