I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.
Lucas H. Weldeghebriel er ansvarlig redaktør og daglig leder i nettavisen Shifter.
Her kan du lese flere Morgenrutinen.
– Kaffe eller te?
– Svart kaffe.
– Hva har du på nattbordet?
– Vanligvis er det faglitteratur, men akkurat nå leser jeg «Forbrytelser» av Ferdinand Von Schirach. En tysk forsvarsadvokat som skriver uhyre godt om nettopp forbrytelser. Jeg pleier normalt å sovne med en podkast på øret. Gjerne (en del av) en episode av Joe Rogan eller New York Times' The Daily.
– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?
– Tenker jobb i all min våkne tid. Må innom Twitter, Linkedin og VG. Resten flyter til meg enten gjennom sosiale medier, nyhetsbrev eller rss-leser. Leser også lokalavisa Budstikka.
– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?
– «Fred». Ser for meg at det er en VG-forside laget av Ken André Ottesen og Simen Grytøyr, og med et eller annet ikonisk bilde. Papiravisforsider smeller på en helt annen måte enn digitalt.
– Hva er ditt beste tips for å finne gode saker?
– Snakke med folk, sier alle i denne spalten, og ja, det er er så enkelt.
– Hva er den tynneste saken du noen gang har laget, og hvorfor ble den likevel publisert?
– Aah, jeg er så feig og flau at jeg ikke tør å nevne det her. Kan røpe at det var en bitteliten sak i Aftenposten mellom 2001 og 2005.
– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt, og hvorfor?
– Det er et vanskelig spørsmål, for det avhenger av hvor dypt man kan komme inn på vedkommende. Det er fristende å svare en eller annen kjent person, men jeg er redd det blir et dårlig intervju. Jeg liker ærlige intervjuer med folk som har skapt noe av verdi, uavhengig av kjendisstatus, og høre om prosessen og livet bak.
– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?
– Ikke la folk slippe unna med et dårlig svar. Ikke være redd for å si at «det der svarer ikke på spørsmålet», eller være redd for å grave til du får et ordentlig svar. Jeg elsker spørsmål-svar-rekker i avisene som får frem denne dynamikken. Jeg vil hevde at jeg er over middels opptatt av akkurat dette.
– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?
– Jeg har ikke en vanlig journalist-jobb. Jeg er journalist-gründer og driver et lite medieselskap med ansatte. Så for meg er det gøyeste jeg opplever på jobb at mine kolleger lager fantastiske ting som jeg tenker at «det ville jeg aldri ha tenkt på», eller «det ville jeg nok aldri klart selv». Det gir rett og slett en enorm glede å jobbe med flinke, motiverte folk, som sammen utfyller hverandre og blir et godt team.
– Men det jeg husker tilbake til med glede, var da jeg som ung redaksjonsassistent i Aftenposten fikk tyvlytte på tøffe samtaler som Olga Stokke og Pål Enghaug hadde med sine intevjuobjekter. Det har vært en rettesnor for meg i min karriere senere, å hele tiden tenke tilbake til «what great sounds like».
– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?
– Usikker på et spesifikt arbeid. Det er utvilsomt at norsk journalistikk har blitt mye bedre, og aldri har vi hatt så gode journalistiske arbeider som vi har hatt de siste 10 årene. Jeg er generelt veldig imponert over hva VG får til, både journalistisk, men også hvordan de presenterer journalistikken. Er mer fan av ledelse, rutiner og kultur som konsistent produserer god journalistikk enn enkeltsaker. Her er VG i en særklasse, synes jeg. Tildels også DN.
– Ellers vil jeg jo trekke frem Aftenpostens gravearbeid med Henning Carr Ekroll og co. Metodikken og systematikken er imponerende.
– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?
– Finansielt, så har det vært en opptur med abonnementssalg de siste årene, men dette tror jeg vil flate ut. Alt har jo blitt abonnement. Nå kan du faktisk abonnere på setevarme i bilen. Helt sant. Poenget er at det kommer til et punkt hvor det blir et valg hva du skal abonnere på, spesielt innen massemarkedet med høy inflasjon og høye renter som spiser seg inn i privatøkonomien. Avisene må derfor evne å lykkes med andre inntektskilder, i tillegg til abonnement og annonse.
– For det andre, tror jeg mediebransjens kanskje største utfordring er at det er en økende grad av polarisering og en minkende grad av felles virkelighet med fakta vi kan enes om.
– Det er et stort problem for journalistikken hvis den ikke oppfattes å ha en tilnærmet objektiv rolle i nyhetsformidlingen, og videre et stort problem for demokratiet dersom denne utviklingen fortsetter. Jeg er oppriktig bekymret for demokratiet.
– Der jeg jobber, så handler det om å skape lønnsom journalistikk, samtidig som vi evner å satse på utvikling. Det er en mildt sagt krevende øvelse. Strategien den siste tiden kan kort oppsummeres i «å lage noe vi kan være stolte av». Det er aldri feil.
– Hva kan journalister og mediehus gjøre for å bedre tilliten til de redaksjonelle mediene?
– Større åpenhet/ærlighet og være fair. Jeg synes ikke vi i mediene alltid har vært så gode på det. Å være åpen og ærlig, handler for eksempel om å være åpen på metode, på kilder, trekke frem kontrasterende synspunkter, prøve å gi en reell beskrivelse av et fenomen.
– Å være fair, handler om å nettopp være fair. Alle er bare mennesker. Også de vi intervjuer, kritiserer og skriver om. Det er ikke gøy å være på den andre siden av en redaksjon som skal «ta deg». Jeg tror folk får større tillit til medier som klarer å være kritiske, men samtidig empatiske, ansvarlige og ryddige.
– Hvis jeg skal eksemplifisere dette i én person, så er det kanskje Michael Barbaro i podkasten til New York Times. En ekte gentleman som kan bite fra seg når det trengs, på en uhyre elegant måte.
– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?
– Bildet av Zelenskyj-ekteparet, tatt av Annie Leibovitz. Men jeg skal ikke si hva jeg mener om det. For jeg vet faktisk ikke. Kanskje derfor jeg stoppet opp.
– Når logger du av for kvelden?
– I 22-tiden.
