Bokaktuelle Malcolm Gladwell til Journalisten: – Ideer blir funnet, ikke født

Psykologi, politikk, religion, musikk, idrett, krig: Den kanadiske stjernejournalisten Malcolm Gladwell (58) går bredt til verks i artiklene, bøkene og podkastene sine.

Men det betyr ikke at han suger alt av eget bryst.

– Du vet ikke hva du finner, før du leter, sier Gladwell fra hjemmekontoret sitt nord for New York City.

– Folk klager til meg: «Jeg har ingen ideer». Svaret mitt blir alltid: «Vel, ingen av oss har ideer.» Vi har dem ikke – vi finner dem. Du må lete, i den tro at du vil finne noe givende. Ideer blir funnet, ikke født.

Og det stopper ikke der. Ifølge Gladwell er det kritisk å slippe til andre i idéfasen, uansett medium og historie.

– Del, ikke gjem, formaner han.

– Det viktigste du gjør, når du faktisk har en idé, er å fortelle «alle» om den. Det er nemlig eneste måte å forbedre den på. Hvis du ruger på ideer i frykt for at noen skal stjele dem, gjør du deg selv en bjørnetjeneste. Nei, du må «sosialisere» ideene dine.

Følelsesstyrt

Selv om han òg er kontroversiell, er det verdt å lytte til fagmannen Gladwell, Etter å ha blitt ansatt i prestisjemagasinet New Yorker i 1996, har han publisert bestselgere på rekke og rad: «Vippepunktet», «Blink», «Utbrytere», «Å snakke med fremmede». I 2005 utropte Time ham til en av klodens 100 mest innflytelsesrike personer.

De senere årene har han gjort suksess som podkaster, først og fremst gjennom konseptet «Revisionist History». Som tittelen indikerer, handler det om å sette spørsmålstegn ved etablerte sannheter.

– Det podkast-verdenen har gjort, er å gjenoppfinne radio, erklærer Gladwell, som «vokste opp» på allmennkringkasteren CBCs sendinger i Ontario.

– Da varte det typiske intervjuet i maks fem minutter. På en podkast kan det gå over 90. Du får alle typer samtaler, som alle vinner på fraværet av begrensninger. Istedenfor å måtte føye deg etter institusjonelle retningslinjer og sette over til nyhetene hver time, kan du la innholdet og storytellingen bestemme. Det er revolusjonerende, ikke sant? Det vi nå ser, er at folk utforsker premisset om at de kan gjøre som de vil, uten at noen titter dem over skuldra. Det er utrolig frigjørende.

– Hva er oppskriften din på en god podkast?

– Vel, reglene for «Revisionist History» er annerledes enn for andre. Vi leker, vi gjør litt ugagn, vi er glad i ideer, vi er villige til å fleipe med oss selv og andre, samtidig som vi ikke er redde for å være emosjonelle. Så der har du elementene jeg ser etter. I en episode vi laget nylig, var alle involverte på gråten mot slutten, noe jeg er helt komfortabel med. Jeg tror podkastformatet egner seg for følelser. Du kan få folk med deg ned gjennom de emosjonelle korridorene på en måte som er mye vanskeligere på papir.

Bombastisk

Gladwells foreløpig siste bok – norskaktuell i disse dager som «Bombemafiaen» – startet som podkaststoff. Her portretterer han de amerikanske offiserene som utviklet strategien og teknologien for såkalt presisjonsbombing før Andre verdenskrig.

– Vi snakker om en hemmelighetsfull Alabama-gjeng, milevis fra begivenhetenes sentrum, som drømte opp en radikal måte å krige på. Militæretablissementet i Washington mente de var gærne, så de ble avfeid som mafiose, forteller han.

– Og så kommer naturligvis krigen, og «bombemafiaen» er alene om å ha skjønt hvordan den skal utkjempes fra lufta. Dermed stiger de i aktelse, hvilket fører til at mafiabegrepet plutselig ikke brukes nedsettende lenger. Det blir en kompliment for å beskrive en gruppe visjonære.

– Var det skikkelsene eller temaet som fascinerte deg? Hvor begynner du?

– I dette tilfellet var jeg veldig tiltrukket av skikkelsene. Curtis LeMay, som på sett og vis er bokas antihelt, var en ekstraordinær fyr. Hvis du lager en oversikt over de fem viktigste militærfigurene de siste 150 år, er han på lista. Og selve protagonisten, Haywood Hansell, skiller seg så vidunderlig kraftig fra ham på alle måter. Når du ser handlinga drives fram av to så ulike typer, tenker du at det er sånt de klassiske historiene er bygget på. Ikke dermed sagt at jeg mener det er klokt å lete etter skikkelser først, og la dem diktere fortellingen din. Du må fortelle av en grunn som går utover skikkelsenes underholdningsverdi.

– Er det en fare for at du glamoriserer krig ved å vise slik fascinasjon for disse størrelsene?

– Jeg vil si «nei». De mest vektige kapitlene i boka er de hvor jeg beskriver teppebombinga av Tokyo samt etterspillet. Jeg tror ingen som leser dem, vil anklage meg for glamorisering. Grunnen til at jeg synes det er legitimt å gå inn i skikkelser, er at så mange skjebnesvangre krigsavgjørelser skjer på individnivå. De koker ikke ned til dataalgoritmer, men til emosjonelle og psykologiske valg. Da må du starte med personene som treffer dem.

– Gitt at disse er døde for lengst: Hvordan forløp kildearbeidet?

– Du vet, Luftvåpenet er en forsvarsgren styrt av ingeniører, og et arnested for rasjonalitet, organisasjon og grundighet. Altså har Luftvåpenet unike arkiver, hvor jeg «satte meg ned» systematisk med hver betydningsfull figur fra Andre verdenskrig. Jeg tok opp timelange intervjuer med dem, intervjuer som er tilgjengelige for offentligheten ved Maxwell-basen (i Alabama, red.anm.). Det var en gullgruve. I lydbokversjonen får du høre noen av dem. Når du hører stemmene deres, er det som å befinne seg på 1940-tallet.

Trimtips

Gjennom produksjonsselskapet sitt trekker Gladwell også i trådene for profilerte skribent-som-ble-podkaster-kolleger som Michael Lewis og Anne Applebaum. Han legger ikke skjul på at det som konsekvens begynner å bli langt mellom New Yorker-bylinene.

Skjønt, han er stadig husvarm nok til å kunne bekrefte at redigerings- og faktasjekkingsprosessen i magasinet fortjener mytisk status.

– Kvaliteten på redaktørene veldig høy, skryter Gladwell.

– Selv var jeg så heldig å få jobbe med Henry Finder. Etter hvert lærte jeg meg å forutse innspillene hans før han ga dem. Jeg hadde liksom stemmen hans i hodet mens jeg skrev. Du vet, de beste redaktørene er de som gjør deg bedre uten å redigere deg. Henry skrev aldri noe om. Han gjorde meg obs på hva som ikke funket, og ba meg fikse det selv. Rollen hans var å tvinge meg til skjerping.

Apropos bidrar Gladwell gjerne med noen egne skriveråd.

– Skriv litt hver dag. Det er en muskel som må trimmes, anbefaler han.

– Og tenk nøye gjennom hvem som utgjør leserne dine. Det er alltid fordelaktig å vite hva som vil gi dem glede og spenning, siden du tross alt appellerer til nysgjerrigheten deres. Et banalt eksempel, igjen fra podkastene mine, er at jeg prøver å intervjue like mange kvinner som menn. Jeg gjør det ikke av ideologisk overbevisning, men fordi jeg tror lytterne ønsker seg et mylder av stemmer. Jeg tror det utgjør litt av moroa.

– Er vi i ferd med å bevege oss bort fra en skriftlig kultur og tilbake til en muntlig en?

– Vel, folk leser mer i dag enn noensinne. De leser på telefonene sine, og jeg tror verken vi beveger oss bort fra boksida eller skjermen. Poenget er at podkaster utforsker lydformatets potensial på en ny måte, kontrer Gladwell, før han griper til i-ordet igjen.

– Jeg tror konvensjonell radio var gått tom for ideer.

LES OGSÅ:

Slik jobbet David Grann med «En amerikansk forbrytelse»