– Ufarlig kulturjournalistikk

Norsk Presseforbund har valgt å markere sitt 100-årsjubileum med et anti-festskrift. Boka består av artikler fra 20 skriveføre menn og kvinner med ulik bakgrunn og fagfelt.

De har fått i oppgave å sette et like sterkt søkelys på norske medier som det mediene gjør overfor andre som utøver makt og innflytelse i det norske samfunn. Blant bidragsyterne er Georg Apenes, Anne–Kat Hærland, Tor-Aksel Busch, Are Kalvø, Thorbjørn Jagland, Christen Sveaas og Nina Witoszek. Og Ingrid Røynesdal.

Mangler dybde og mangfold

Røynesdal er utdannet konsertpianist og statsviter. Etter å ha lagt opp som profesjonell musiker er hun nå skribent, foredragsholder, analytiker og musikkanmelder. I anti-festskriftet har hun skrevet en artikkel om «Kulturjournalistikkens uutholdelige letthet». Der fremfører hun en kritikk som i hovedsak går ut på at mediene ikke bare må behandle de estetiske sidene ved kunsten, men også de politiske og etiske sidene. Hun skriver at mediene også må være en aktiv og kritisk aktør i diskusjonen om kvalitet.

– Det har blitt en stor økning i antallet kunstnere. Det er ikke oppmerksomheten om kultur eller mengden kulturstoff jeg reagerer på, det er snarere det som ikke skrives. Slik jeg ser det mangler det en dybde og et mangfold i dagens kulturjournalistikk. Det foregår mye spennende og kunstnerisk interessant i Norge, som ikke reflekteres i de store mediene. Så lenge man ikke aktivt går inn og tar stilling til hva som holder god kvalitet, og like viktig hva som ikke gjør det, blir det fort pludrete og overfladisk, sier Røynesdal til Journalisten.

Greit med rumper

Hun ønsker ikke bare «tung og seriøs» dekning av kulturfeltet.

– Det er helt greit med lanseringsintervjuer og kjendispreget stoff om rumpa til Marianne Aulie. Men når man kommer dit at redaksjonene bare er prisgitt de flinkeste markedsførerne, har man gått noen skritt for langt.

Hun sier både redaksjonene og aktørene i kulturlivet gjerne skyr vanskelige spørsmål.

– På litteraturfeltet kommer disse debattene opp med jevne mellomrom, men for andre kunstarter er det sjelden. I forbindelse med Knausgårds romanserie ble det etter hvert en interessant diskusjon hvor man også tok for seg de etiske sidene ved prosjektet. Mellom spesialiserte anmeldere og kulturjournalister uten spesialkompetanse på hvert enkelt felt er det et sjikt av aktører som både har meninger og bakgrunn for å fremføre dem. De blir sjelden aktivisert og da blir det også sjelden interessante debatter.

Må ta stilling

– For en desksjef som skal selge aviser er det vesentlig enklere å sette på en kjendispreget reportasje om Marianne Aulie eller Aune Sand enn noe om en billedkunstner ingen har hørt om?

– Ja, det forstår jeg, men man må også være bevisst at dette virker fordummende og gjør kunstscenen fullstendig ufarlig og meningsløs. Jeg mener at mediene i mye sterkere grad må bli aktører og da må man gå inn og ta noen valg om hva som er bra og bør løftes fram. Når det har blitt mange flere kunstnere har det også blitt veldig mye dårlig kunst, som også gjerne får offentlig støtte, og det bør man våge å ta i, kritisk, men på en seriøs måte.

Røynesdal savner nye grep i kulturjournalistikken.

– Det er ikke sikkert at reportasjer, anmeldelser og litt tannløse kommentarspalter er det som er best egnet for å dekke dagens kulturliv på en vital og spennende måte. Jeg savner noen nye og innovative grep, som man gjerne finner på andre stoffområder.