Lars Andreas E. Øverli er journalist og en del av Paragon Features. Foto: Anton Ligaarden
Lars Andreas E. Øverli er journalist og en del av Paragon Features. Foto: Anton Ligaarden

Lars Andreas E. Øverli synes journalistikken bør åpne dører heller enn å lukke dem

MORGENRUTINEN: Liker å veksle mellom ulike fortellerteknikker og formater.

Publisert Sist oppdatert

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Lars Øverli jobber i dokumentarbyrået Paragon Features.

Her kan du lese flere Morgenrutinen

– Kaffe eller te?

– Kaffe!

– Hva har du på nattbordet?

– Et glass vann, murpuss, akryl og Olaug Nilssens «Tung tids tale», om livet som mor til en autistisk sønn. Nøktern, naken, opprivende, vakker.

– Hvilke medier må du innom før morgenmøtet?

– Alltid Nyheter, VG, Aftenposten. Jo, også liverpool.no. Jeg er blitt toogtredve. Jeg står for det, i alle fall i disse tider.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– «Redaktører i felles kronikk om nye frilanssatser: De var så mye enklere å håndtere når de sto på hver sin tue. Nå er de plutselig et lag. Det skaper nye utfordringer».

– Hvor leter du etter gode saker?

– Som nyhetsjournalist lette jeg over alt. I riks- og lokalnyheter, i postlister, i pub-prat og i andre sine prosjekter. Men nå som jeg jobber utenfor redaksjonene og mer med lengre prosjekter, har jeg tenkt annerledes på fortelling. I mye av journalistikken skal vi forklare, sette ting i sammenheng og gi svar. Men i alt som ikke er rene nyheter synes jeg vi bør forsøke å åpne dører heller enn å lukke dem.

– Med fare for å bli kvasifilosofisk bør vi tenke mer fornemmelse og undring enn svar og sammenheng. Og for å hente meg inn før jeg roter meg bort, så kan vi begynne med oss selv. Hva og hvem gjør meg usikker, engstelig, mistroisk, redd? Jeg tror det finnes mye drive og spenning, og dermed også mange gode historier, der.

– Om du kunne velge hvem som helst: Hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt og hvorfor?

– Den mest betrodde og lettest påvirkelige medarbeideren til Kim Jong-un. Av åpenbare grunner.

– Hvilket spørsmål er det viktigste for en journalist?

«Hva betyr det, egentlig»? Igjen og igjen. Og igjen. Jo, også «Er jeg på rett spor nå?».

– Hva er ditt viktigste verktøy i jobben?

– Nysgjerrigheten. Iblant, særlig hvis jeg sitter langt inne i rutiner og store prosjekter, kan jeg føle jeg at jeg mister den. Jeg er sjelden så redd som da.

– Når sist så du journalistikk som inspirerte deg og hva var det?

– Kristian Bålsrød sitt prosjekt «Vi i Larvik». Ikke akkurat blodferskt lenger, men jeg bare digger prosjekter som viser at gode historier finnes overalt. Jo, også, Simen Sæthres medie-harselas «Den store norske reportasjen om hvor fryktelig ille det er i Sverige» fra 2016. Det er sjelden jeg henger opp avissider hjemme. Det gjorde jeg da.

– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?

– Irriterer meg lite, men synes det er litt dust at de er så opptatt av hverandre.

– Hva blir viktig for utførelsen av journalistyrket framover?

– Hva er det unge fortellere får høre? «Fordyp deg i noe få kan, hva med helse?». Og ja, kanskje får du en på innsida i både legeforeningen og helsedirektoratet. «Vil du bli virkelig god? Dropp film og hold deg til stills». Og ja, kanskje vinner du en pris. Dryss på med litt sedvanlig resultatorientering. «Hvor mange sider»? «Tenk forside»! «Vil NRK kjøpe det, tror du»? Jeg håper unge fortellere har noen rundt seg som sier «fuck det der», som ber dem om å gjøre noe rart, som kanskje aldri skal publiseres.

– Spørsmålene bør ikke være hva andre har lyst til og om du bør skrive eller fotografere, men hva du har lyst til og om du forstår i hvilket format og i hvilken stemningsleie et prosjekt eller en historie hører hjemme. Blir du god der vil du kanskje kjenne i alle fall litt oftere på den digge rastløsheten, du vet, når du får en ide og med en gang ser for deg boksider eller en film-intro – et format og en fortellerteknikk.

– Den følelsen bør styre hva folk driver med. Sjøl vil jeg fortelle om både supporterkultur og tvangstanker, jeg vil skrive, fotografere og filme og jeg vil leke både med det superkorte og det dvelende. Og det gir jeg ikke slipp på.

– Hva er mediebransjens største utfordring akkurat nå?

– Det er mange åpenbare, men vi prater sjelden om hvorfor mange unge mennesker virker å ha har mer tiltro til sosiale enn tradisjonelle medier. Ikke helt amerikanske forhold, heldigvis, men likevel både weird og alvorlig.

– Hvilket bilde/video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Et bilde Katinka Hustad viste meg, av et russisk par bak en gardin som en katt klorte seg fast i. Hun tenkte neppe at det ville bli Årets Bilde. Ikke jeg heller, egentlig. Et barskt valg som forhåpentlig åpner noen dører også for andre unge fotografer.

– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?

– Jeg glemmer lader stadig vekk og har følgelig ofte mellomstore strekk uten mobil. Jeg har en del kilder på det.

– Når logger du av for kvelden?

– Jeg leste at Line Ørnes Søndergaard svarte at hun har et mål om å bli en sånn som sover før elleve. Hun om det. Jeg elsker å holde på med noe – skrive, olje ei hylle, lære meg å lage is – sent om kvelden. Det er noe med å være våken når byen sovner.

Powered by Labrador CMS