Levde som en inuitt i tre måneder for å lage NRK-serie

Frilansfotograf og regissør Øyvind Nordahl Næss står bak regien i den nye NRK-dokumentarserien «Jens og Isak på tynn is».

– Jeg tror ikke jeg noen ganger kommer til å oppleve noe så unikt igjen, sier Nordahl Næss til Journalisten.

I serien følger seerne Jens Kvernmo og Isak Dreyer når de drar til Grønlands nordkyst, i en av verdens nordligste bosettinger, for å leve blant inuittene i Qaanaaq.

Nordahl Næss, Kvernmo og Dreyer var i landsbyen i tre måneder med mål om å få så mye innpass i kulturen som mulig gjennom å delta i hverdagen til inuittene, forteller regissøren.

– Vi dro dit for å komme under huden på inuittene og kulturen deres med jakt, fangst og friluftsliv. I Nord-Grønland driver jegerne fortsatt fangsten på samme måte som de har gjort i tusen år. Det er et av de eneste steder i verden en kan oppleve dette, sier han.

Dokumentarserien er produsert av NRK Trøndelag og hadde premiere på NRK1 og NRK TV 9. mars.

Mannskap på én

Nordahl Næss var den eneste reisefølgen til de to hovedpersonene i serien. Han stod dermed alene med ansvaret for filmingen.

– Det ble lenge diskutert hvordan vi skulle løse crew-sammensetningen. Vanligvis i slike prosjekter er det minst en regissør, en fotograf og en lydmann. Det er i alle fall slik jeg har jobbet tidligere. Nå var det kun meg, sier Nordahl Næss.

Men i tillegg til å stå bak kamera, måtte Næss også være turdeltager på samme måte som Kvernmo og Dreyer. Han måtte lære seg inuittenes ferdigheter for å i det hele tatt kunne bli med på isbjørnjakt, hvalfangst og dra over havisen med hundespann.

­– Jeg måtte gjøre alle de samme ekstreme tingene som dem, og filme i tillegg. Det var en spennende, men veldig kul utfordring, sier han.

Målet hans med jobben var å skape en nærhet i serien slik at seeren føler at en selv er med på turen sammen med Kvernmo og Dreyer. For at serien skulle skille seg ut, var det viktig for ham at det visuelle holdt et høyt nivå.

– For å få til det var det hard jobbing og jeg fokuserte på å lage fete naturbilder og gå all inn når drama utspilte seg. Naturen og folket er spektakulære og da bør bildene også være det.

Nordahl Næss jobbet som stillfotograf for VGs lokalkontor i Trøndelag fra 2004 til 2016. Da lokalkontoret ble stengt ned, valgte han å fortsette karrieren som frilanser. Det var da han også satset på videojournalistikk.

Ekslusiv på narhvaljakt

Nordahl Næss mener de hadde som bevisst strategi å ikke gjøre særlig avtaler med lokalbefolkningen i Qaanaaq i forkant av ankomsten. De ønsket å møte opp og skape kontaktene fortløpende på mest mulig naturlig måte.

– Vi ville heller ta oss god tid og komme i kontakt med de riktige personene. Har man avtaler på forhånd kan det virke ekskluderende, og kommer du med en guide kan du fremstå som at du kommer med store penger.

De ble tatt godt imot den lokalbefolkningen, sier han. I løpet av de første dagene fikk nordmennene være med inuittene på hvalrossjakt.

– Jeg tror de forsto at vi hadde ekte intensjoner og var genuint interessert i livene deres og jaktmetodene. At vi ikke kun var der for å lage tv.

NRK-mannskapet fikk mot slutten av oppholdet til og med være med på narhvaljakt, som for inuittene er hellig, forklarer Nordahl Næss. Jaktmetoden er veldig tradisjonell: De bruker hverken snøscootere, motorbåter eller moderne rifler, men benytter seg av hundespann på isen helt ned til vannkanten, så kajakk inntil dyret og håndharpun deretter.

– Det er det råeste jeg har sett og vært med på, sier Nordahl Næss.

Mens de var der møtte han på flere større tv-mannskap fra store internasjonale mediehus som BBC og CNN. De var til stede med ønske om å dokumentere den sjeldne fangsten. Men ingen av disse fikk innpass, ifølge Nordahl Næss.

– Det er veldig få i verden som har filmet jakten på narhvalen. Vi var veldig heldige.

Måtte skaffe egne hunder

En av de største utfordringene med å «leve som inuitt» var at nordmennene måtte skaffe seg egne grønlandshunder og bygge hundespann for å være med inuittene på jakt i villmarken.

Nordahl Næss, Dreyer og Kvernmo sine egne sleder for hånd ved å bruke byggeteknikkene til inuittene, satt sammen uten skruer for å tåle belastningen med å ferdes på isen.

I landsbyen Qaanaaq (tidligere kalt Thule) er de fleste hundeeiere. Dessuten kryr det av grønlandshunder, men de hundene som hadde erfaring med spann, var allerede i bruk av lokalbefolkningen. Det gjorde det utfordrende å finne hunder som NRK kunne bruke til sledene de hadde bygget.

– Vi klarte å skaffe hunder til slutt, men det var veldig mye kaos i starten, for disse hundene vi fikk tak i hadde jo aldri kjørt før. De var ville og slåss og måtte håndteres for å kjøre over havisen. Det krevde mye arbeid, sier Nordahl Næsss, og videre:

– Hadde vi satt en nybegynner til å kjøre hadde det vært tidenes mareritt, men heldigvis hadde vi litt erfaring med hunder fra før av.

Nordahl Næss har hatt spannhunder i tjue år og har tjue alaska-huskyer hjemme i Trøndelag. Han har kjørt Finnmarksløpet fem ganger, et av verdens tøffeste trekkhundløp. Denne måneden skal han følge sin 15 år gamle datter til Finnmark, der hun skal kjøre juniorversjonen av Finnmarksløpet.

Den ferdigheten er en viktig grunn til at han fikk regien i dokumentarserien, mener han.

30 minusgrader

Hverdagene på Grønland bestod i stor grad av å kjøre med hundene på havisen, ta seg av hundene og bli med inuittene på jakt. I tillegg måtte de bygge opp historien de skulle fortelle i dokumentarserien.

– Vi var aldri på latsiden. Det var en krevende situasjon å måtte håndtere hundene, kjøre spannet, og samtidig filme det som foregikk, lade batteriene med solcellepanel, og sikre materialet i villmarken mens det var 30 minusgrader ute.

Selv om Nordahl Næss kom tilbake fra ekspedisjonen med rundt 300 timer videoopptak og over 10.000 stillbilder, var det ikke alltid han kunne filme hendelsene de opplevde.

– Når hundespannet for eksempel går gjennom isen, kreves det en ekspedisjonsdeltager i situasjonen, ikke en kameramann. Da gjelder det å legge fra seg kamera for å redde liv eller kameratskapet, sier regissøren og tilføyer:

– Det blir slitasje i gruppa dersom kameramannen er en gratispassasjer.

Bæsjet i poser

Qaanaaq er en landsby med rundt 500 innbyggere, én butikk, og unge løshunder på ethvert hjørne, beskriver Nordahl Næss.

– Når hundene blir seks måneder, må de tjores fast av eieren. Hver vår rundt 10. mai blir løshunder som er eierløse blir fanget og avlivet hvis ingen melder seg, sier han.

I landsbyen er det ikke kloakk eller innlagt vann da den er bygget på permafrost. I tre måneder måtte de bæsje i poser som deretter ble lagt ut på gaten der de ble hentet av renovasjonsansatte fra kommunen en gang i uka.

For å bruke vann måtte de hente is fra frafallende isbreer, frakte brebitene i tanker og smelte de med parafin som innbyggerne fikk gratis av kommunen.

­– Det ble vi vante til, sier Nordahl Næss.

Under deler av oppholdet bodde han, Dreyer og Kvernmo i systuen til den eneste kvinnelige jegeren i landsbyen, Toku Oshima. Resten av tiden sov de sammen på sledene, med teltet spent opp over dem, eller i primitive fangstkoier, forteller han.

Nå skal Nordahl Næss lage en bildebok fra fra tv-serien og oppholdet på Grønland, som han håper vil bli klar for publisering i løpet av høsten 2023. Han utelukker ikke at han vil samarbeide med Kvernmo og Dreyer på fremtidige prosjekter.

– Vi tre har en felles lidenskap for jakt, så kanskje kommer det enda mer av innhold i de baner hvis folk vil se mer av Jens og Isak på tv, avslutter han.

LES OGSÅ:

Amanda Iversen Orlich skulle bare ta et par bilder for Natur og Ungdom. Oppdraget varte i fem dager