Skildrer unge jenters kamp mot spiseforstyrrelsen

Hun er tett på prostituerte, unge jenter med spiseforstyrrelser og kvinner som ikke passer inn i et photoshoppet og perfeksjonistisk kroppsideal. For bildene sine har danske Marie Hald (30) blant annet vunnet Årets Pressefoto 2012 i Danmark og pris i World Press Photo. I september deltar hun på utstillingen «Shifting Boundaries» på Nobels Fredssenter i Oslo. Nylig fikk hun støtte fra Fritt Ord til prosjektet «Beginning of the Party».

Her finner du flere fotografer som forteller om sine bilder og metodene bak dem

– «Beginning of the Party» handler om alkoholkultur i Danmark. Jeg besøker tradisjonelle halfester – fester som arrangeres av voksne og foreldre, for at barna skal lære å drikke alkohol. I tillegg fotograferer jeg på forskjellige steder der unge begynner veien inn i alkoholens verden.

Prosjektet skal bli en del av gruppeutstillingen «Almost Perfect», sammen med de andre fotografene det nordiske fotokollektivet Moment, som Hald er en del av. Moment-fotografene jobber med hvert sitt tema som undersøker hva det vi si å være nordisk: Hvorfor scorer vi så høyt i kåringer over lykke og rikdom? Utstillingen skal forsøke å stille spørsmål ved glansbildet.

Hald er også en av tolv europeiske fotografer i EPEA - The European Exhibition Award. Temaet for utstillingen er «Shifting Boundaries». Prosjektet hennes har tittelen «The Girls from Malawa», og skildrer en gruppe unge jenter med spiseforstyrrelser på et lite behandlingssenter på landsbygda i Polen. Hald har lenge vært interessert i besettelsen som unge i dag, henne selv inkludert, har av å være perfekte.

– Det gjelder jo i alle aspekter i livet, men mest av alt kommer det til uttrykk når en sykdom som anoreksi eller bulimi rammer deg. Jeg tenker ofte på hvordan jeg ville klart meg som tenåring i dag. Jeg synes det er vanskelig nok som 29-åring. Jeg vil gjerne være med å endre dette, om enn en «lillebitte smule».

Jentene Hald har fulgt, bor på et behandlingshjem - et lite gult hus i landsbyen Malawa sør i Polen.

– Hvorfor valgte du å fortelle historien fra akkurat dette stedet?

– Jeg brukte en fikser som skulle hjelpe meg å oversette og finne de menneskene jeg gjerne ville besøke. Tidligere har jeg jobbet intensivt med enkeltpersoner, derfor hadde jeg lyst til å fotografere en gruppe denne gangen. Drømmen var å finne et behandlingssted som ikke var et sykehjem. Det var vanskelig.

Hald hadde nesten gitt opp håpet, da fikseren ringte en kveld hun satt og drakk vin med en venninne. Hun var velkommen til Malawa. Neste morgen reiste hun til Polen.

– Jeg ble tatt så godt i mot, og jentene var glade for å dele historiene sine. De ønsket å fortelle andre om sykdommen, og spre et budskap. Det var så fint.

Når Hald fotograferer ser hun etter blikk og stemninger. Bildene har en råhet, de er direkte, men samtidig skildrer de følsomme øyeblikk. Som betrakter føler man at man er der, hos menneskene i bildene. I sitt prisvinnende prosjekt om den prostituerte kvinnen Bonnie, kikker fotografen over skulderen til kunden mens han har sex med Bonnie. I «The Girls from Malawa» har hun tatt et skritt tilbake. Det er likevel et sterkt nærvær i bildene.

– Hvordan klarer du å komme tett på mennesker som er så opptatt av kontroll?

– Det er et godt spørsmål. Anoreksi og bulimi handler jo mye om kontroll, mere enn om å være tynn, egentlig. Jeg har blitt spurt om dette før, og en annen fotograf sa til meg: Men Marie, det er fordi folk stoler på deg. De vet at du ikke vil misbruke dem eller vil dem noe vondt. Det ble jeg utrolig glad for. Selv om det er litt anti-jantelov å si. Så ja, det er fordi folk stoler på meg.

Jentene hun har fotografert har et syklig blikk på seg selv. Hald har rettet sitt blikk – og dermed også vårt – på dem og deres sykdom. Er det uproblematisk?

– Det ville vært problematisk og feil hvis jeg fotograferte dem på en måte som hyller sykdommen deres. Men samtidig leker jeg litt med estetikken i måten jeg fotograferer dem på. Mange tenker kanskje: Gud, hun ligner jo på en supermodell. Men når de ser nærmere, ser de at det er en syk jente. Det synes jeg er spennende.

– På hvilken måte?

– Den vakre estetikken i serien, som forsterkes av det analoge uttrykket, blir på en måte en motsetning til det vanskelige og triste.

Etter å ha fotografert i fjorten dager reiste Hald til Danmark for å fremkalle film. Så dro hun tilbake en uke. Hun vekslet mellom å bo på en kro i den lille landsbyen, og hos jentene. Hun var hos dem når de lo og når de gråt, når de kjempet og når de resignerte. Selv håper hun at betrakteren ser mennesket som bor inni den syke kroppen.

Flere av Hald sine prosjekter handler om kvinner. Hun forteller historien til «Bonnie», en trebarnsmor som jobber som prostituert i København. Serien «Perfect Girls» består av portretter av unge kvinner som faller utenfor det typiske skjønnhetsidealet.

– Har du et grunnleggende tema for arbeidet ditt, en rød tråd?

– Jeg ble fortalt på kvinnedagen at jeg var en «kvinnefotograf». Det er egentlig ikke med vilje – men kanskje er det nærliggende for meg. Jeg tror heller det handler om at jeg interesserer meg for historier innenfor en viss sosialrealistisk sjanger.

I 2016 ble Hald med i Moment Agency sammen med Helge Skodvin, Knut Egil Wang, Oddleiv Apneseth, Eivind H. Natvig, Juuso Westerlund, Elin Berge og Chris Maluszynski. Det tette fellesskapet minner henne litt om fotojournalistutdanningen i Århus.

– Vi har faste Skype møter, og skriver til hverandre på Slack hver dag. Vi gir feedback og pusher hverandre. Moment består av noen veldig dyktige fotografer fra hele Norden, så jeg føler meg veldig heldig.

– Hva holder dere på med nå?

– Som nevnt er vi godt i gang med prosjektet «Almost Perfect», og holder på å forhandle med forlag og utstillingssteder. Vi har nettopp fått grønt lys for åpning i 2018. Utstillingen skal vises både i Danmark, Norge og Sverige. Historiene handler blant annet om janteloven, alkohol og sauna-kultur, for å nevne et par eksempler.

Å være frilansfotograf i Danmark, og spesielt i København, er ikke enkelt. De er så mange. At Hald vant både Årets Pressefoto i Danmark og World Press Photo samme år som hun avsluttet utdanningen, gå henne en god start.

– Jo flere «hjertebarn-prosjekter» jeg gjør, desto flere spennende og viktige oppdrag får jeg. Det har vært fantastisk å oppleve at når jeg gjør de tingene jeg synes er viktig selv – så kommer det oppdragsgivere som vil hyre meg til nettopp det. Er det ikke det Oprah Winfrey kaller å være i flow?