Ingen tilfeldig «norskmarokkaner»

KOMMENTAR: Å utelate så mye som mulig når det kommer til landbakgrunn, etnisitet og miljø gir bare ammunisjon til dem som tror mediene dekker til såkalt ubehagelige sannheter, skriver Harald S. Klungtveit.

Published Updated

Journalisten Masoud Haidari har i siste utgave av Pressehistorisk tidsskrift (republisert hos den politiske «tankesmien» Agenda i helga) skrevet et essay om hvordan minoriteter omtales i norske media avhengig av tema.

Haidari blander dessverre sammen minst tre diskusjoner som neppe er så beslektet som han skal ha det til:

  • Hvordan innvandrere og personer med innvandrerforeldre betegnes i dekning av kriminalsaker
  • Hvordan de betegnes i dekningen av mer positive saker
  • Hvorvidt mediene er for dårlig til å bruke ulike minoriteter som kilder i stoff som ikke er knyttet til intervjuobjektets bakgrunn

Det første kan jeg mye om som tidligere krimjournalist. Haidari nevner én av mine nyhetsartikler fra Dagbladet i 2014, om det såkalte Manglerud-drapet, som (negativt) eksempel på bruk av merkelapper som signaliserer innvandrer eller innvandrerforeldere.

Avsnittet som blir framhevet er: 

«Norskmarokkaneren dro til Marokko etter drapet, men ble etterlyst internasjonalt, pågrepet da han krysset grensa til den spanske enklaven Ceuta og utlevert fra Spania til Norge. Nå er han tiltalt for medvirkning til forsettlig drap.»

Høyt presisjonsnivå hindrer misforståelser

Det er en rekke grunner til at vedkommende ble omtalt som «norskmarokkaner»:

1. Avsnittet handler om at mistenkte dro til Marokko etter drapet. Det ville virket som et vilkårlig valg av land for leserne om de ikke ble gjort oppmerksom på mannens kjennskap og antatte bånd til akkurat dette landet.

2. Mannens bakgrunn skiller seg fra andre i den aktuelle kriminelle gruppa, som er kjent for å være hovedsaklig norskpakistansk. Omtalen forøvrig ville etterlatt inntrykk av at også denne mannen har bånd til Pakistan eller like nære relasjoner som de øvrige til norskpakistanere generelt og norskpakistanske kriminelle i Oslo spesielt. Dette var forøvrig relevant for dynamikken mellom de tiltalte i straffesaken.

3. Denne siktede hadde en annen bakgrunn enn drapsofferet, en norskpakistansk mann, mens de andre siktede for eksempel snakket samme fremmedspråk som offeret i tillegg til norsk, detaljer som kunne bli viktige i en drapssak.

4. Jeg mener generelt at høyt presisjonsnivå på fakta bidrar til å nyansere og unngå misforståelser. Når det gjelder dekning av gjengmiljøene har jeg forsøkt å være eksakt på den enkeltes bakgrunnsinformasjon, nettopp fordi bildet er mer sammensatt enn det de fleste har fått med seg. 

Noen journalister har vært redde

Jeg husker dette om det eksakte avsnittet og saken fordi jeg har brukt mye tid nettopp denne type finjustering, definisjoner og karakteristikker i alvorlige krimsaker for at ingenting skulle være vilkårlig. Slik sett blir jeg overrasket når en av mine artikler blir framhevet som eksempel på ubetenksom eller fordomsfull journalistikk. Jeg håper og tror jeg skulle klart å gitt utfyllende svar uansett hvilket avsnitt Haidari hadde valgt ut. «Hvorfor er det viktig å presisere noens opprinnelse om det skjer noe dårlig – som at en »norskmarokkaner« står bak et drap?» spør han. Svaret er at alle presiseringer kan være viktige når noen har tatt livet av et annet menneske, eller i annen kompleks straffesak.

Haidari bruker også et eksempel fra VG, der en (anonymisert) mann pågrepet etter beslag av et stort antall skytevåpen blir omtalt som «norskpakistaner». Mannen var Yasir Rasool, i Norges mest kjente straffedømte brødregruppering. (Dagbladet navnga ham i mine artikler om dommen i samme sak). Jeg kan ikke forstå hva godt det skulle føre til å late som det ikke har noen betydning i denne konteksten at de siktede i våpensaken hadde norskpakistansk bakgrunn. 

Rasistene, trollene og bedreviterne i mailinnboksen min har en sjelden gang hatt et poeng: Noen journalister har utvilsomt vært så redde for å trå feil at de har utelatt så mye som mulig når det kommer til landbakgrunn, etnisitet og miljø. Det har bare gitt ammunisjon til dem som tror mediene dekker til såkalt ubehagelige sannheter. Men etter min oppfatning ble dette bedre i krimjournalistkken utover på 2000-tallet, med forsøksvis nøkterne, avpolitiserte betegnelser med større presisjon. Det betyr selvsagt ikke at mediene alltid stokker beina riktig.

Haidari framhever at personer med innvandrerbakgrunn sjelden blir omtalt som det når de uttaler seg som eksperter, «vanlige borgere» eller blir idrettsstjerner - altså i positive eller nøytrale sammenhenger. Men vil ikke det ofte være fordi det i slike saker er fullstendig irrelevant? Dessuten vet jeg ikke om jeg er enig i premisset. Har det ikke vært litt mye «se, en flink og snill innvandrer»-preg over enkelte mediebeskrivelser av suksesshistorier? Det må andre svare på.

Medier bør ha klarere retningslinjer

Haidari har noen poenger i behold:

  • Personer med innvandrerbakgrunn er ennå trolig underrepresentert som kilder i mediene, på tvers av tematikk, men også i «ekspert»-dominterte saker om integreringsproblemstillinger. Og det er riktig at en del redaksjoner er late og lar det samme, lille knippet kilder bli minoritetsalibier.
  • Flere medier ville hatt godt av å ha klarere retningslinjer på betegnelser i saker som omtaler minoriteter. For mange vurderinger er nok overlatt til enkeltjournalisten. Men: Regelrytteri kan også skape en sløvhet eller falsk trygghet som gjør at det enkelte, unike sakskompleks ikke blir vurdert på selvstendig nok grunnlag.
  • Altfor få reportere har minoritetsbakgrunn, det gjør journalistiken dårligere generelt og mediehusene jobber for svakt med rekruttering.

Det er ille å lese om Haidaris nærkontakt med rasisme og mobbing i oppveksten, men jeg synes ikke opplevelsene kan underbygge kritikk av mediene per 2016. Der bommer også de konkrete eksemplene han bruker. Det er jo ikke slik at det ikke er ting å ta tak i. Siden essayet først nevnte Manglerud-drapssaken, kunne det for eksempel heller vært interessant å se på hvorfor så få medier brydde seg om etterforskningen av det som var et av de mest rystende drapene på en uskyldig person i Norge de siste årene. (Gjetning: Offeret var norskpakistaner og mann).

Harald S. Klungtveit er journalist i Filter Media Norge.