Selvmordene til skuespiller Robin Williams (t.v.) og musiker Kurt Cobain ble dekket på ulike måter, skriver professor Marit Råbu.
Selvmordene til skuespiller Robin Williams (t.v.) og musiker Kurt Cobain ble dekket på ulike måter, skriver professor Marit Råbu.

DEBATT:

Medienes dekning av to ulike kjendis-selvmord fikk forskjellig effekt

Selvmordsmitte er et grundig dokumentert fenomen, og ikke noe man kan mene at fins eller ikke fins.

Publisert Sist oppdatert
  • Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Selvmord er et voldsomt og smertefullt tema som svært mange mennesker dessverre er direkte berørt av.

Det er ulike historier bak at noen ender med å ta sitt eget liv, og det eneste som er tydelig felles, er resultatet av handlingen. Media har hatt, og har, en viktig rolle når det gjelder å fjerne tabu knyttet til selvmord. Media kan også gjøre en forskjell når det kommer til å forebygge selvmord.

Det er viktig at det store samfunnsproblemet som selvmord utgjør, blir tematisert og diskutert i offentligheten ved at media stiller spørsmål ved for eksempel: Er det måter vi kan bli bedre til å forebygge selvmord? Hvordan kan mennesker med stor psykisk smerte få hjelp? Hva er det som gjør at selvmordstallene er så stabile, til tross for omfattende satsning på å forebygge og behandle?

Når det gjelder konkrete selvmord, er omtale mer komplisert, og det er dilemmaer knyttet til omtale av enkeltselvmord og selvmordsforsøk.

Åpenhet kan være bra for pårørende og andre som kan kjenne seg igjen i og dele erfaringer. Begrunnelsen for å fortsatt ha en egen paragraf i Vær varsom-plakaten (VVP) om varsomhet ved selvmordsomtale, er at noen måter å fremstille og omtale selvmord, kan virke som en trigger på noen sårbare mennesker. Det har stor betydning hvordan selvmord omtales. Selvmordsmitte er et grundig dokumentert fenomen, og ikke noe man kan mene at fins eller ikke fins.

Revisjon av plakaten

Norsk Presseforbund vurderer nå å endre VVPs punkt 4.9, den såkalte selvmordsparagrafen. Dagens paragraf 4.9, sist revidert i 2005, er formulert slik:

«Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale av metode eller andre forhold rundt selvmordet eller selvmordsforsøket som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov.»

Norsk Redaktørforening har utarbeidet en grundig veileder om selvmordsomtale, men det er nok mange som ikke leser den. I nåværende paragraf er det uklart hva som menes med «forhold rundt selvmordet», og hva som menes med «allmenne informasjonsbehov». En så ullen formulering i selve paragrafen er vanskelig å tolke, og kan gi inntrykk av at selvmord fortsatt er tabu.

Det kan virke som paragrafen i noen tilfeller har blitt forstått som at «alt er greit, bare man ikke omtaler metode». Jeg har sett det hevdet i nettdebatter, at det «bare» er omtale av metode som er farlig.

Det kan finnes tilfeller hvor det er grunn til å omtale metode, og det fins en rekke «andre forhold» som det kan være god grunn til å være varsom med.

Det vil være nyttigere med en mer konkret, tydelig og retningsgivende formulering, hvor man inkluderer flere av de etablerte rådene om selvmordsomtale. Det går fint an å få plass, om man rydder bort de lange og vage formuleringene.

Følgende forslag er både er kortere enn nåværende paragraf, og den sier mer om hva varsomheten bør innebære:

«Vær varsom ved omtale av konkrete selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale av metode og sted. Unngå sensasjonspreg, enkle årsaker, skyldplassering, samt store og gjentatte oppslag.»

Hva er selvmordsmitte?

Historisk stammer bevisstheten om fenomenet selvmordsmitte fra Goethes roman «Den unge Werthers lidelse», fra 1774.

Boka handler om en ung mann som er ulykkelig forelsket, og som ender med å ta sitt eget liv. Romanen, som ble populær i samtida, skal ha ført til at mange ulykkelige unge menn tok sitt eget liv med samme metode som Werther. Derfor har selvmordsmitte også blitt kalt «Werther-effekten».

Det har vært hevdet blant sosiologer, at den største risikoen for selvmord, er ideen om selvmord. På bakgrunn av en slik forståelse, blir spredning av ideen om selvmord viktig å forhindre.

Smittefaren er ikke en fare for folk flest, men for akkurat de menneskene som akkurat når de blir eksponert for ideen om selvmord, strever med stor psykisk smerte. Det er fremstillinger av selvmord som er detaljerte, og dermed lette å identifisere seg med, som kan være særlig farlige.

Videre kan fortellinger der døden eller den døde blir idealisert, og/eller det gis inntrykk av at avdøde i døden får det hen lengtet etter i livet, utgjøre en risiko. Her kan det være dilemmaer for journalister, fordi det å idealisere de døde er en del av kulturen vår, og pårørende vil gjerne fremstille avdøde på idealiserte måter.

De fleste mennesker som har selvmordstanker over tid er ambivalente, så selv om de kan gå med tanker om å dø eller å ta livet sitt, så kan de også kjenne håp om at de istedenfor å dø kan få et bedre liv, og at smerten de kjenner skal kunne bli mer håndterlig. For mennesker i en slik ambivalent tilstand, vil noen typer selvmordomtale kunne bidra til å vippe i retning av aktive selvmords-handlinger.

Råd om selvmordsomtale

Verdens helseorganisasjon har utarbeidet råd om hvordan man kan omtale enkeltselvmord på måter som reduserer faren for smitte, og redaktørforeningen sin «Veileder for selvmordsomtale» bygger for en stor del på disse rådene. Rådene er basert på solid forskning.

Det anbefales å:

  • Samarbeide tett med fagfolk om hvordan fakta presenteres
  • Referere til selvmord som fullbyrdet, ikke vellykket
  • Bare gjengi relevante fakta, og bare inne i avisen
  • Fremheve alternativer til selvmord
  • Opplyse om instanser hvor mennesker med selvmordstanker kan søke hjelp
  • Opplyse om risikofaktorer

Det frarådes å:

  • Presentere selvmord på førstesiden
  • Gjengi fotografier og selvmordsbrev
  • Gjengi konkrete beskrivelser av selvmordsmetode
  • Presentere forenklede årsaksforklaringer
  • Omtale selvmord på en sensasjonspreget eller romantiserende måte
  • Beskylde noen for selvmordet
  • Benytte religiøse eller kulturelle stereotypier

I en stor oversiktsartikkel som oppsummerer mye av forskningen på området gis disse anbefalingene i omtale av enkeltselvmord (Gould, 2001):

  1. Spør om selvmordet har nyhetsinteresse.
  2. Ikke fremstill selvmord som en mystisk handling begått av en ellers sunn og velfungerende person.
  3. Tydeliggjør at selvmord mange ganger er konsekvens av psykisk lidelse, som sannsynligvis kunne vært mulig å behandle.

Kommentar: Akkurat dette punktet har vært mye debattert i fagmiljøer, for det er også en del selvmord hvor man ikke kan si at den som gjorde det var syk. Det som likevel er sikkert, er at den som begår selvmord har hatt en sterk psykisk smerte, selv om den i noen tilfelle ikke er formidlet til eller oppdaget av andre.

4. Ikke fremstill selvmord som fornuftig problemløsning.

5. Ikke fremstill selvmord heroisk eller romantisk.

6. Vis forsiktighet med bilder av avdøde og/eller sørgende pårørende og venner, for å unngå overidentifikasjon med offeret og glorifisering av død.

7. Unngå detaljert beskrivelse av metode og sted for selvmordet.

8. Unngå førstesideoppslag. Begrens størrelse, lengde og antall historier om et enkeltselvmord.

9. Vær kritisk med overskrifter. Ellers gode og ansvarlige reportasjer kan ødelegges av sensasjonspregete og urimelige overskrifter.

10. Gi opplysning om tilgjengelig hjelp og behandling.

Det som er særlig viktig å unngå, er altså sensasjonspregede, altfor detaljerte beskrivelser, og det å gi entydige årsaksforklaringer.

Å omtale et så komplisert fenomen som selvmord i en type narrativ hvor man dramatiserer og fremstiller helter og skurker, er svært uheldig.

Se opptak av Norsk Presseforbunds innspillsmøte om selvmord, dag 1

Omtale av kjendisselvmord

En stor meta-studie viser at selvmord har en liten økning i ukene etter at en profilert offentlig person har tatt sitt eget liv, og at økningen skjer særlig i grupper av samme alder og kjønn, og med samme metode (Stack, 2005).

Det kan være relevant å sammenligne erfaringene fra selvmordet til Kurt Cobain i 1994 (Jobes, Berman, O'Carroll, Eastgard, Knickmeyer, 1996; Martin & Koo, 1997), med selvmordet til Robin Williams i 2014 (Fink, Santaella-Tenorio & Keyes, 2018), som eksempel på at det ikke handler om å omtale eller ikke omtale selvmord i media, men at måten man gjør det har stor betydning.

I omtalen av Cobains selvmord i 1994, var media-situasjonen mer oversiktlig enn den er nå. Mediedekningen etter Cobains selvmord satte søkelys på hjelpeinstanser, og det å oppsøke og gi hjelp og støtte. Helsepersonell ble konsultert for råd, og deltok på pressekonferanser. Det ble gjort en massiv innsats for å informere, forebygge, og tilby støtte.

En annen ting media gjorde, var å skille tydelig mellom musikeren Cobain, og den deprimerte, rusavhengige personen som endte med selvmord. Han ble ikke glorifisert.

Hovedbudskapet i media ble: Fantastisk musikk, veldig dum handling, ikke gjør det! Du kan få hjelp, for så å rette søkelys mot hva slags hjelp man kan få. Courtney Love sin offentlige anklage av handlingen som egoistisk, korttenkt, bortkastet, unødvendig og dum, bidro også til å de-romantisere selvmordet.

Det ble ikke registrert noen økning i selvmord etter Kurt Cobains selvmord, men det var en markant økning i antall mennesker som oppsøkte hjelpeinstanser.

Det var nok lettere å få til dette i 1994, enn det er nå.

Det ble registrert et eneste selvmord som helt klart ble oppfattet som en kopiering av Kurt Cobain: En stor beundrer med mange likheter i livsstil, skrev i selvmordsbrevet sitt at han valgte å gjøre som Kurt Cobain. Han hadde, som Cobain, en historie med depresjon og alvorlig rusmisbruk, og han hadde tidligere mistet sin far i selvmord med samme metode.

Om så bare et eneste eksempel: Det illustrerer at det er noen få mennesker som akkurat er i en situasjon hvor de kan identifisere seg med et selvmord som blir omtalt, og som dermed kan bli påvirket i feil retning.

Robin Williams' selvmord i 2014, 20 år etter Cobain, skjedde i en mye mer uoversiktlig mediesituasjon, som ligner mer på situasjonen vi har i dag. Selvmordet ble omtalt i store, svært detaljerte og gjentatte medieoppslag, og spredd videre i sosiale medier.

En grundig gjennomgang viste økning av selvmord på nesten 10 prosent i USA i månedene etter Williams' selvmord. Månedlige selvmordsrater over en 10-årsperioden (1999-2005) ble gjennomgått, og tall fra samme periode året før ble lagt til grunn. Økningen gjaldt særlig for menn i samme alder og yngre, som brukte samme metode som Williams (Fink, Santaella-Tenorio & Keyes, 2018).


Referanser:

  • Fink, D. S., Santaella-Tenorio, J, & Keyes, K. M. (2018). Increase in suicides the months after the death of Robin Williams in the US. Plos One, 13, 1-12 https://journals.plos.org/plosone/article?id=10.1371/journal.pone.0191405
  • Gould, M. (2001). Suicide and media. Annals of the New York Academy of Science, 932, 200-224.
  • Jobes, D. A., Berman, A. L., O´Carroll, P. W., Eastgard, S. & Knickmeyer, S. (1996). The Kurt Cobain suicide crisis: Perspectives from research, public health and the news media. Suicide and Life-Threatening Behavior, 26, 260-271.
  • Martin, G. & Koo, L. (1997). Celebrity suicide: Did the death of Kurt Cobain influence young suicides in Australia? Archives of Suicide Research, 3, 187-198.
  • McTernan, N., Spillane, A., Cully, G., Cusack, E, O´Reilly, T., & Arensman, E. (2018). Media reporting of suicide and adherence to media guidelines. International Journal of Social Psychiatry, 66, 536-544.
  • Niederkrotenthaler, T., Fu, K. W., Yip, P. S., Fong, D. Y., Stack, S., Cheng, Q. & Pirkis, J. (2012). Changes in suicide rates following reports on celebrity suicide: a meta-analysis. Journal of Epidemiological Community Health, 66, 1037-42. https://jech.bmj.com/content/66/11/1037
  • Stack, S. (2005). Suicide in the media: A quantitative review of studies based on nonfictional stories. Suicide and Life-Threatening Behaviour, 35, 121-133
Powered by Labrador CMS