Mener alle journalister bør vite noe om mote: – Er mye mer enn håndvesker

Featurejournalister gjør det til stadighet: gjengir hvordan et portrett- eller profilobjekt kler seg. De gjør det fordi de føler det reflekterer personligheten – eller simpelthen for å vise at de faktisk har møtt, eller i det minste zoomet med, vedkommende de skildrer.

Men det er noen skribenter som vet hva de snakker om. Og så er det dem – sannsynligvis de fleste av oss – som har mindre peiling. Ifølge Claudia B. Manley handler kunnskapsløsheten ofte om fordommer.

– Hvis du driver med mote, eller er interessert i klær, blir du fort stigmatisert som overfladisk, sier tysk-amerikaneren som underviser i fashion writing ved Western University i Ontario, Canada.

– Og fordi det har tradisjoner som et kvinnedominert felt, blir betydningen og signifikansen som regel sablet ned, hevder hun videre.

Tidsånd

Begge deler vil Manley gjøre noe med. Derfor har hun skrevet læreverket «Fashion Writing: A Primer», som utgis på det akademiske prestisjeforlaget Routledge i vinter.

Hovedargumentet hennes overfor mediebransjen er todelt:

Mote er viktig på makronivå fordi det – i likhet med annen kunst og kultur – inngår i zeitgeisten, som alle journalister med fordel har et visst konsept om. Dessuten er det viktig på hverdagsplan, nettopp fordi vi beskriver mennesker og fenomener visuelt.

Manley baserer seg blant annet på intervjuer med moteskribenter i aviser som Washington Post og The Guardian. Eksempelvis øser Charlie Porter av sin tid hos sistnevnte, hvor han husker avdelingen sin som «stuet så langt bak i lokalet som det var mulig å komme, før du snublet over litteraturredaksjonen».

– Folk pleide å stikke innom oss for å flire og sladre, for selvsagt hadde vi den beste sladderen, meddeler Porter i boken.

– Samtidig slo det meg at hver gang featureavdelingen ville ta rotta på noen – eller spissformulere en karakter eller karakterbrist – var kledningen det første den vektla. Det var et verktøy som alle brukte, skjønt den offisielle ekspertisen ble henvist til det aller bakerste.

Motelinse

Porter fikk sin hevn gjennom tallrike feirede artikler og essays, av typen Washington Post-motstykket Robin Givhan fortsatt leverer vest for Atlanteren. Manley tar disse to til inntekt for sitt syn om at mote blør inn i mange andre felt, og fortjener behandling deretter.

– Mote fungerer som en linse, sier hun, og illustrerer med at det handler om så «mye mer enn håndvesker» når Givhan omtaler slike.

– I politikken fokuserer vi på skjørtelengder. Innenfor økonomi følger vi shoppingmønstre. På klimafronten overvåker vi moteprodukter som potensielt forurensende og problematiske. Menneskerettigheter – ditto: Du er kanskje glad for å slippe unna med fem dollar for T-skjorten din, helt til du skjønner hvorfor den kostet fem dollar. Hvem ble den laget av?

Naturligvis, Manley er innforstått med at internettrevolusjonen har fiket opp favorittsjangeren hennes, også. Idet hun startet prosjektet sitt pre pandemi, sluttet gallionsmagasinet Glamour å trykke på glanset papir. I stedet har vi fått bloggeksplosjon à la Global Garbs og «kurert SoMe» à la Diet Prada.

– Jeg forblir optimist – skeptisk optimist. Så lenge folk kler seg, vil det finnes interesse for mote, sier Manley om de «klassiske» framtidsutsiktene.

– På nettet forholder vi oss til bilder. Du slenger et ut på Instagram og hekter på en liten tagline. Men journalistikken vil bestå, ettersom lesere ønsker seg mer enn bilder. De vil forstå noe om det bildet.

Sjampinjongaktig

En annen urforestilling Manley kritiserer, er den om den nedstrippede Hemingway-skolen som tekstideal. I moteredaksjonene er det vanskelig å få jobben gjort uten de beskrivende ordklassene.

– Adjektiver og adverb har sin plass. Skriving er skriving, så det er ingen grunn til å handicappe seg selv ved å begrense repertoaret, erklærer Manley.

– Et adjektiv kan enten være «objektivt» eller ladet med mening. «Blå» er blå. Motsatt har du «sjampinjongaktig», hvilket endrer betydning beroende på hvorvidt mottageren liker eller misliker sopp. Blant tilhengerne smaker de «jordlignende» og «kjøttfullt» – blant motstanderne «som dritt». Begge deler er, som i så mange andre journalistiske tilfeller, «korrekt».

– I boken drøfter du «hype» som begrep. Hvordan unngår moteskribenter å gå i reklamefellen i beskrivelsene sine?

– Vel, du må tilegne deg evnen til å gjenkjenne «hype». Og så må du ha tydelig for deg hva som er poenget med artikkelen din. Jeg liker å betrakte ideer som stillaser, som du prøver å bygge noe ut fra. Etter hvert kommer graden av utvidelser og pynt inn. Trenger du den «strukturen» der borte? Mye er vunnet hvis du vet hvorfor du inkluderer en bit informasjon. Typisk er at vi kommenterer kvinnelige kilders antrekk, men overser menns. «Hvorfor?» blir spørsmålet mitt.

Joggedressåret

– En berømt featurejournalist med forstand på mote, Tom Wolfe, pleide å rakke ned på kollegenes egen klessans. Har denne bedret seg?

– Du vet, journalister unngår stort sett offentlighetens lys. Som oftest aner vi ikke hvordan de ser ut.

Manley – hvis mest slående ytre trekk er den, eh, sjampinjongaktige rockabillysveisen – smiler diplomatisk i computervinduet.

– Generelt er folk redde for å kle seg opp. Det er alt jeg vil si. Hvis du drister deg til å stille stilig på kontoret, blir du gjerne spurt om du skal på jobbintervju, humrer hun.

– Ja, og så er det ingen hemmelighet at vi er blitt veldig komfortable under covid. Blant studentene mine er det joggedress som gjelder nå.

LES OGSÅ:

– Jeg ønsker at motejournalistikk skal behandles på lik linje med alle andre journalistiske stoffområder