«Små barn er blitt helsefriker. Over halvparten av barn helt ned i åtteårsalderen sier de er opptatt av å ha en sunn og slank kropp.»
Temaet ble også viet et eget innslag på Dagsnytt atten samme kveld, som ble annonsert med at «Over halvparten av barn i 8-års-alderen er opptatt av å ha en sunn og slank kropp», mens selve innslaget startet med «Over halvparten av barn mellom 8 og 11 år er opptatt av å ha en slank kropp».
Dagsavisen-artikkelen uttrykker en klar og gjennomgripende bekymring for at «barn så unge som åtte år er blitt så opptatt av sunnhet og helse» (selv om det også nevnes at rapporten «avdekker en positiv utvikling av at barn og unge i langt mindre grad enn før drikker og spiser usunn mat«). I Dagsnytt atten var man et hakk mer opptatt av at dette også hadde positive konsekvenser for folkehelsen, men den overordnede vinklingen var også der at denne var en utvikling med negative implikasjoner for ungdoms selvbilde og livssituasjon.
Hva var spørsmålet?
Men hva var egentlig det konkrete grunnlaget for all denne bekymringen? Vel, i den ferske SIFO-rapporten har barn og unge fra 8 til 19 år blitt stilt kun ett eneste spørsmål om dette temaet: «[Er du] veldig opptatt av å ha en sunn og slank kropp?» (svaralternativer: Helt enig/Delvis enig/Delvis uenig/Helt uenig/Vet ikke).
Det bekymringsfulle «over halvparten»-tallet (53% for 8-11-åringer, opp mot 70% for de høyere aldergruppene) er den andelen av barna som har svart «helt enig» eller «delvis enig». Eller – for å si det på en annen, men kanskje enda mer relevant måte – de som har svart uten å si seg helt/delvis uenige med utsagnet.
Og hva har de egentlig sagt seg enige i? La oss forenkle og skrelle ned spørsmålet til «Er du opptatt av å ha en sunn kropp?» Er det et iboende problem dersom barn og unge sier seg enige i dette spørsmålet? Vel neppe. Gruppen av de enige vil selvsagt inkludere de som har et overdrevent eller sykelig forhold til dette – men også alle de som lever et normalt liv, og kanskje tenker svært lite på dette i hverdagen, men er generelt enige i at det er viktig å spise grønnsaker og være i fysisk aktivitet og sånn.
Men i praksis vil vi måtte regne med at alle disse som er mer eller mindre enige i at en sunn kropp er viktig, også vil svare det samme på spørsmålet «[Er du] veldig opptatt av å ha en sunn og slank kropp?» Jo da, det går an å argumentere for at det «riktige» svaret på dette spørsmålet ville være å si «delvis uenig» dersom man er bare opptatt av sunnhet og ikke slankhet – men det er fullstendig urealistisk å forvente at en 10-åring skal tilpasse sitt svar til denne typen språklige nyanser og finurligheter.
SIFOs spørsmålsformulering lider av den grunnleggende bristen at den kombinerer to helt adskilte begreper: Opptatthet av sunn kropp (som de fleste vil være enige om er greit og endog positivt, så lenge det foregår innenfor rimelige og fornuftige grenser), og opptatthet av slank kropp, som det er adskillig mer legitimt å se som et faresignal. Men når disse to tingene slås sammen i ett og samme spørsmål, så ender vi opp med resultater som har svært liten bruksverdi, fordi vi ikke aner hvor mange som fokuserte på sunnhet og hvor mange som var opptatt av slankhet.
Selvsagt kan også sunnhetsfokus alene anta problematiske former, uten at det er direkte koblet til slankhet. Men heller ikke dette får vi noe meningsfylt mål på ut fra denne rapporten. Det er ingen verdens ting i dette spørsmålet som forteller hvor mange ungdommer som fører en streng kaloritellende livsstil og prøver ut dietter – kontra hvor mange som ikke tenker mer på det enn at de veit at mamma sier at det er viktig å spise grønnsaker jevnlig og godteri bare i helgene og på bursdagsfester. Hvor mye 9-åringer faktisk etterlever (eller forsøker å etterleve) disse prinsippene i sin hverdag, forteller dette spørsmålet oss ingenting om.
Annonse
Om man hamrer eller hamres
For oss som observerer den offentlige debatten om barns helse litt fra utsiden, bærer den preg av å svinge i stadig hurtigere pendelslag mellom to ytterpunkter
For oss som observerer den offentlige debatten om barns helse litt fra utsiden, bærer den preg av å svinge i stadig hurtigere pendelslag mellom to ytterpunkter: På den ene side artikler der det uttrykkes alvorlig bekymring over at barn og ungdom er altfor opptatt av sunnhet og trening – og på den annen side oppslag som fremfører en minst like alvorlig bekymring over at ungdom ikke bryr seg om egen helse, men istedet lever et stillesittende liv og gomler usunn skolemat hver dag.
Nå er det selvsagt ikke noe teoretisk i veien for at begge disse fenomenene kan være reelle og bekymringsfulle samtidig – at et for stort mindretall av ungdom har et sykelig overfokus på sunnhet, og at et annet mindretall bryr seg altfor lite om dette. Men medias iver etter å male dagens tilstand med bred pensel ender ofte opp med at enhver ny statistikk beskrives som et foruroligende vitnesbyrd om situasjonen for flertallet av barn og unge – uansett om samme avis advarte i stikk motsatt retning bare en måned i forveien.
Hvis SIFO-målingen hadde vist et flertall av ungdommer som sa seg uenig i at de er «veldig opptatt av å ha en sunn og slank kropp», så kunne media – med akkurat like stor grad av gyldighet – ha laget sensasjonaliserende oppslag om at «andelen overvektige blant unge øker, og nå sier over halvparten at de ikke er opptatt av å leve sunt!»
Forskerne refererer også (dog uten noen konkrete kildehenvisninger,og uten at disse funnene er gjengitt i den dagsaktuelle rapporten) til andre resultater som underbygger at unge opplever et økende og uheldig kroppspress, og det er ikke vanskelig å tro på at dette utgjør et reelt problem. Men det betyr ikke at det er nødvendig, rimelig eller hensiktsmessig å lage denne typen alarmistiske oppslag om situasjonen for flertallet av barn, basert på ett enkelt spørsmål – især når barna som er blitt spurt i bunn og grunn ikke har sagt noe annet enn at «(Jeg har lært at) det er viktig å leve sunt».
Forskerne refererer også (dog uten noen konkrete kildehenvisninger,og uten at disse funnene er gjengitt i den dagsaktuelle rapporten) til andre resultater som underbygger at unge opplever et økende og uheldig kroppspress, og det er ikke vanskelig å tro på at dette utgjør et reelt problem. Men det betyr ikke at det er nødvendig, rimelig eller hensiktsmessig å lage denne typen alarmistiske oppslag om situasjonen for flertallet av barn, basert på ett enkelt spørsmål – især når barna som er blitt spurt i bunn og grunn ikke har sagt noe annet enn at «(Jeg har lært at) det er viktig å leve sunt».
Flere har i det siste kommentert på at samfunnets perfeksjonskrav allerede har gått så langt at de biter seg selv i halen ved å også inkludere en forventning om å være kledelig uperfekt. Det er selvsagt positivt å være en motvekt mot overdrevne perfeksjonskrav og si fra at det er lov – endog ønskelig – å ikke etterstrebe alskens utilnæremlige idealer i alt man gjør. Men i det krysspresset av krav og forventninger som dagens unge allerede opplever, så må vi ikke snevre inn normalitetsrommet ytterligere ved å skape inntrykk av at man ikke engang kan uttrykke en abstrakt oppfatning om at «sunnhet er ganske viktig» uten å bli stemplet som sykelig perfeksjonist.
