Det gikk ikke Morgan Andersens vei i Høyesterett. Foto: Martin Huseby Jensen
Det gikk ikke Morgan Andersens vei i Høyesterett. Foto: Martin Huseby Jensen

Morgan Andersen tapte for Aftenposten i Høyesterett

Aftenposten frifunnet for krav om oppreisningserstatning ved æreskrenkelser. Høysterett delt om dommen.

Publisert Sist oppdatert

Sensommeren 2013 blir Aftenposten frifunnet i tingretten for ærekrenkelser. Dette anker den tidligere sportsdirektøren for lagmannsretten og får medhold av retten. Aftenposten velger å ta saken videre for Høyesterett hvor avisen la ned påstand om frifinnelse av krav om erstatning og at Morgan Andersen betaler mediehusets rettsomkostninger for de tre rundene i rettssystemet.

Torsdag ble det kjent at Høyesterett frikjenner Aftenposten. Retten skriver at Aftenposten trykket udokumenterte beskyldninger, men konkluderer med at det ikke var rettsstridig.

Ingen av partene er ilagt saksomkostningene ettersom det er lite rettspraksis på spørsmålet som er prøvet.

Dommen kommer med dissens der et mindretall bestående av to av de fem dommerne mener Aftenposten trykket rettsstridige ærekrenkelser.

PFU-felt

Aftenposten er tidligere felt i PFU for brudd på god presseskikk i saken fordi Morgan Andersen ikke fikk samtidig imøtegåelse av påstander om han i nyhetsartikkelen «FFK-saken: Ny millionutbetaling granskes».  Så saksøker Andersen avisen for 3,5 millioner kroner for det han mener er ærekrenkelser.

Stabssjef Arild Kveldstad i Aftenposten har tidligere sagt til Journalisten at det er særlig deler av en setning det reageres på. «Han ble sykmeldt i oktober 2007, men en av de siste tingene som skjedde mens Andersen fortsatt var FFK-ansatt, var at Fredrikstad betalte en million kroner for en avtale som umiddelbart kan minne veldig om Piiroja-kontrakten.»

Dette utsagnet mener dommerne ikke er rettsstridig. I dommen drøftes både kirurgidommen og ambulansedommen, Erik Schjenken mot Dagbladet.

Det vises i argumentasjonen til at den aktuelle artikkelen hadde stor allmenn interesse fordi den omhandlet penger i idretten. Fordi det offentlige bidrar med betydelige midler til idretten, og fordi næringslivet støtter opp, er det av den grunn viktig å sette søkelys på økonomiforvaltning i idretten. «… ikke minst hvis det kan være tale om økonomisk kriminalitet.»

At Morgan Andersen var en profilert idrettsleder gjorde det ifølge mindretallet også av allmenn interesse å koble ham til saken. Lenger ut i mindretallets argumentasjon vises det til at Andersen er en offentlig person som har oppsøkt media og brukt mediene i sine forskjellige roller innen idretten. «Pressens kritikk må likevel bygge på et tilstrekkelig grunnlag også i et slikt tilfelle (…) Slike personer må som andre ha rett til vern om sitt privatliv.»

«Aftenposten har i artikkelen slått fast at Andersen inngikk en avtale “som umiddelbart kan minne veldig om Piiroja-kontrakten”. Når utsagnet ses i sammenheng med oppslaget samme dag om Piiroja-saken, er dette en “faktapåstand” om at Andersen har medvirket til skatteunndragelse. Ved slike konkrete og presise beskyldninger skjerpes kravene til faktisk belegg, se kirurgidommen avsnitt 105 og ambulansesjåførdommen avsnitt 111 og 112. På dette punktet finner jeg støtte også i EMDs dom i saken Lavric mot Romania 14.januar 2014 avsnitt 39 med videre henvisninger. Også det forhold at det er tale om en egenfremsettelse av påstander, bidrar til at kravet til faktisk belegg skjerpes, jf. avsnitt 107 i kirurgidommen.»

PFU betyr ikke erstatning

Aftenpostens advokat Jon Wessel-Aas har ikke fått satt seg inn i argumentasjonen i dommen når Journalisten ringer. Hans umiddelbare reaksjon er at avgjørelsen viser at det ikke er automatikk i at fellelser i PFU betyr brudd på de ytre rammene for pressefriheten i lovteksten.

– Det er forskjellige vurderingstema som ligger til grunn. Det er viktig for pressen. Jeg mener å se en tendens i tiden ved at en del klagere i PFU, og deres rådgivere, som mener at når de vinner PFU er det bare å sende regning til mediene.

Saken mot Aftenposten drøfter også den løpende nyhetsdekningen gjennom digitale medier. Lagmannsretten mente i sin dom at Aftenposten burde ventet med å publisere sin nyhetssak til de fikk tak i Morgan Andersen. Han befant seg da i politiets varetekt og var ikke tilgjengelig.

– Saken har reist spørsmål om den digitale nyhetsjournalistikkens vesen. At ting kan gå fort og galt, og så sprer saken seg. Vår anføring er at det er en oppside gjennom at artiklene kan oppdateres og tilføres ny informasjon og lenker. I denne saken kom Andersen til orde i Aftenposten den ene og samme nyhetsdagen.

Lukter anke

Carl Bore, som førte saken for Morgan Andersen i Høyesterett sier det er surt å ha tapt med knappest mulig flertall. Han mener saken bør få et etterspill i form av en anke til Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg.

– Vi har ikke konkludert om anke, men det er naturlig å tenke i de baner, sier Bore.

Han mener de to viktigste punktene i dommen handler om at beskyldningene mot Andersen ikke var dokumentert, og mindretallet som legger vekt på at Aftenpostens nyhetsredaktør gjentok beskyldningene etter publisering.

Fra mindretallet i dommen heter det at når disse uttalelsene tas i betraktning, så mener de at Aftenposten «ikke innen rimelig tid og på adekvat måte korrigert beskyldningene».

– Det er vesentlig for oss at beskyldningene gjentas i ettertid, og at det er noe mindretallet legger betydelig vekt på.

Viktig seier

Generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening sier til Journalisten at det er bra at flertallet i Høyesterett har anerkjent et visst slingringsmonn i den løpende nyhetsdekningen med hensyn til spørsmålet om å ah dekning for fakta til en hver tid.

– Det er uomtvistet at det var formuleringer som utgjorde ærekrenkende beskyldninger mot Andersen. Men når det er et saksfelt av stor samfunnsmessig betydning, og det er vanskelig å få tak i partene, må det gis et visst slingringsmonn, slik leser jeg dommen, sier Jensen.

Han mener det er viktig at mediene tør å publisere i en løpende nyhetsdekning av viktige saker med stor offentlig interesse.

– Ett vesentlig element er at Andersen fikk mulighet til å imøtegå påstandene på fremtredende plass så fort Aftenposten fikk tak på ham. Imøtegåelsen kom på nett samme kveld og så i papirutgaven neste dag.

Jensen mener det er umulig å definere presist når det er greit å trykke publiseringsknappen i den løpende dekningen som følge av dommen. Det mener han må vurderes konkret fra sak til sak.

– Det høret med til historien om at Aftenposten ble felt i PFU. Det viser at det er en forskjell på etikken og jussen. Jeg mener heller ikke at Aftenpostens måte å håndtere dette på, at det er eksempel for etterfølgelse i et og alt.

 

Saken utvides.

Powered by Labrador CMS