Illustrasjon: Tor Edvin Strøm
Illustrasjon: Tor Edvin Strøm

Altfor tungvint å betale for journalistikk

KOMMENTAR: Gjennom flere år har leserne lært at det er de som må bære kostnadene for dårlig og lite brukervennlig teknologi, skriver Toralf Sandåker.

Publisert Sist oppdatert

Dessverre er mediehusenes betalingssystemer bare enda et eksempel på hvordan teknologien kan være en bremsekloss og truende for inntektsmodellen dersom den ikke brukes fornuftig. 

Vi har sett det samme i de fleste sammenhenger der IT er blitt innført for å effektivisere informasjon, produksjon, distribusjon eller betalingsløsninger.

Det er selvsagt ikke teknologien i seg selv som er problemet, men menneskene som implementerer den, ikke minst når teknologi settes til å løse oppgaver den ikke er moden for, eller som er i utakt med organisasjonen for øvrig og/eller samfunnet/markedet.

Som konsulent og journalist med medieteknologi som spesialfelt i mange år har jeg både vært medansvarlig for premature løsninger og sett på nært hold hvordan produktivitet og økonomi kan svikte når teknologien settes til å løse for store oppgaver for tidlig, og når den menneskelige faktor ikke er ajour med teknologien (eller omvendt).

Også det digitale designbyrået Netlife Research er opptatt av at det er altfor vanskelig for folk å kjøpe redaksjonelt innhold. Det kan du lese om her: – Mediene graver sin egen grav med kompliserte betalingsløsninger

Da vi bare hadde aviser på papir, hadde vi samme grensesnitt hos alle for å abonnere. Riktignok måtte vi skaffe frem ett telefonnummer for hvert abonnement (men det var som regel lett, med postkassen full av reklamesedler som ba oss ringe), men en kjapp telefon var nok til at avisen kom på døren straks etterpå. Girobetaling, eventuelt via nettbank fungerte greit – især dersom vi klarte å telle oss gjennom KID-numrene.

Kjøpte vi aviser i løssalg, fikk vi de herværende i samme utsalg, og grensesnittet var betaling i kassen. For mer eksotiske aviser måtte vi kanskje til Narvesen på jernbanestasjonen. Dette var relativt brukervennlig teknologi, den var langsom, men ble forstått av de aller fleste, og ikke minst – den var laget for å gjøre det enkelt å kjøpe og betale, og for å behage, ikke irritere.

Det er her digitale medier har feilet, og jeg skal i denne omgangen se bort fra de tilbakeskritt og fremskritt det digitale mediet i seg selv har vært gjennom.

For å kjøpe en digital avis må vi ha en datamaskin (trinn 1), logge oss inn (trinn 2), finne abonnementsadressen (trinn 3), fylle ut et skjema som minner om første side i selvangivelsen (trinn 4), finne frem kodebrikke eller kodekort til nettbanken (trinn 5), taste inn passord til nettbanken (trinn 6), fylle ut betalingsinfo på bankkortet (trinn 7), vente på respons for å fylle ut nummer fra kodebrikke/kodekort (trinn 8), og ofte vente på epost med link til verifisering av epostadresse (trinn 9). Det er dessuten unntaket å kunne kjøpe en enkelt avis enn si en artikkel.

Interessert i medieteknologi? Følg Journalisten.no på Facebook og få nyhetene i strømmen din:

 


Verre er det at vi stadig må logge oss inn på nytt, huske passord og brukernavn, og tidvis oppleve at vi likevel ikke får tilgang. For noe vi allerede har betalt for. Vi har jo kjøpt tilgang til en tjeneste, ikke på en bestemt datamaskin eller mobil, men til selve tjenesten.

Likevel må vi gå rundt med innloggingsdata tilgjengelig, og dersom vi gudene forby bytter datamaskin eller mobil eller oppgraderer programvaren på den, så smeller mediebedriftene ofte til og straffer oss med nye innloggingsrutiner. 

Hva slik mistillit gjør med lesere som vet de har betalt, kunne muligens Franz Kafka forklart oss, dersom han hadde levd lenge nok til å oppleve det digitale medieunderet. Da avisen var en telefon unna, var det aldri mistillit som møtte oss, men vennlige og servicevillige kundebehandlere som alltid fratok oss byrden og løste problemene på avisens vegne.

For egen del kan jeg legge til at selv for oss digitalentusiaster som fantaserer om natten om mulighetene teknologien gir, er incitamentene til å gi opp papiravisen fraværende.

Later vi et øyeblikk som om digitale mediers form og innhold i seg selv er uproblematisk, så er likevel forholdet til primærkundene - leserne - anstrengt. Gjennom flere år nå har leserne lært at det er de som må bære kostnadene for dårlig og lite brukervennlig teknologi, og svak kundebehandling.

Hva verre er, leserne har lært at det er annonsørene som er medienes primærkunder, ikke leserne. Som sekundærkunder blir vi illojale, kravstore og lite betalingsvillige. Til slutt er det mediene selv som må betale for dette.

Trist, for det er flere arbeidsvillige og dyktige journalister enn noensinne som kunne gjort den digitale mediehverdagen mer vesentlig og spennende enn noen gang tidligere i historien.