Never check on a good story

Publisert Sist oppdatert

Kritisk journalistikk innebærer å være kritisk til sitt tilfang av kilder og gå etter i sømmene det man får servert av påstander. Kritisk journalistikk er ikke, slik det dessverre praktiseres av stadig flere journalister i dag, å være kritisk til en av partene i en sak.

I arbeidet med miljøprosjektet «Ren Oslofjord» har vi opplevd svært mye av det sistnevnte, og kritisk omgang med fakta har det vært forsvinnende få eksempler av.

Vi opplever at det gamle ordtaket «Always check on a good story» er erstattet med «Never check on a good story». I sin higen etter kjappe oppslag, saksutvikling og heiarop i redaksjonene går dagens journalister langt i å vrenge virkeligheten. Objektivitet er ikke interessant. Det er påstandene som skaper overskriftene. Men når journalistene fremstiller løgnaktige påstander som sannheten, er det på tide å rope et høyt varsku.

Ingen journalister liker å bli manipulert. Det siste halvårs mediestorm rundt prosjekt Ren Oslofjord er dessverre full av eksempler på medier, redaksjoner og journalister som både blir brukt som mikrofonstativ og nyttige idioter. Har ikke journalistene noen yrkesstolthet lengre? Er det greit å bli redusert til brikker i et skittent spill?

Alle kilder har en agenda, og i et demokrati må vi tåle ekstreme ytringer, selv om bevisst feilinformasjon, løgn og manipulasjon er uakseptabelt. Det vi derimot ikke kan tåle, er redaksjoner og journalister som ikke sjekker kildene sine, som bedriver en-kilde-journalistikk og spiller ping-pong med kildene for å fylle spaltene med en stadig saksutvikling. Det er redaksjonens plikt å sjekke sannhetsgehalten i det de får servert av saker og tips. Når dette bevisst unnlates, begås det grov uforstand i tjenesten, noe som i andre yrkessammenhenger ville fått alvorlige konsekvenser.

Professorene Knut Bjørlykke og Per Aagaard skriver i en kronikk på forskning.no 14. juni om Titania-saken der miljøorganisasjonene greide å presse frem en miljøfarlig løsning ved hjelp av medienes påvirkningskraft. Medienes ukritiske gjengivelse av feil og manipulative argumenter fra idealister og pressgrupper har i dette tilfellet skapt en naturkatastrofe ved Jøssingfjorden.

Om ikke media tar et oppgjør med sin stadig slappere omgang med fakta, vil stadig flere avgjørelser som angår oss alle, bli tatt på galt grunnlag.

Det er en rekke eksempler på ukritisk dekning av prosjektet Ren Oslofjord også. Kanskje står Dagbladet for det verste eksemplet, i artikkelen sent i mars i år med den skrekkelige ingressen «en giftig cocktail av kjemikalier lekker fra deponiet Malmøykalven og ut i indre Oslofjord.» Saken var utelukkende basert på lekkasjer fra en rapport skrevet av den «anerkjente miljøkjemikeren Dr. Per-Anders Bergquist ved Umeå universitet». Rapporten var betalt av stiftelsen Neptun og hotell-kongen Petter Stordalen, mens mediestrategien var regissert av informasjonsbyrået Geelmuyden.Kiese.

Dagbladets redaksjon bet på agnet og satte tre journalister på saken. Dessverre brydde de seg ikke med å sjekke de utrolige opplysningene med fagmiljøene som er involvert i prosjektet Ren Oslofjord. Dagbladet fikk kun påstander, ingen bevis, tallgrunnlag eller annet. Det gjorde Neptun og Geelmuyden.Kiese klokt i. For bevis fantes ikke, skulle det vise seg. Da rapporten endelig ble offentliggjort i sin helhet, ble måltallene oppgitt i den pussige enheten «picogram». Nå er det imidlertid slik at ett picogram er det samme som et milliontedels microgram, eller 0,000000000001 gram. Men journalistene ble lurt igjen, tallene, 850 picogram/liter så farlig høye ut. Nye overskrifter. Men det Bergquist hadde funnet var PCB-nivåer som lå en tiendedel under akseptable og tillatte nivåer. Målinger som fullt ut samsvarte med tall Ren Oslofjord hadde rapportert i flere måneder – gode tall som egentlig beviser at prosjektet er en suksess.

Det var ikke mye om å gjøre at hele prosjektet stoppet på grunn av alt oppstyret som fulgte i kjølvannet av Neptuns manipulering av Dagbladets journalister. Da ville Oslo gått glipp av et gigantisk miljøopprydningsprosjekt, til fordel for en marginal pressgruppes egen agenda. En gruppe som ikke engang de større miljøorganisasjonene vil ha noe med å gjøre.

Dette med tall og statistikk er tydeligvis vanskelig for journalistene. Hadde Dagbladet spurt fagekspertisen, kunne de fått vite at for eksempel snøen i Oslos gater har et PCB-innhold på 27.000 picogram pr liter vann. Brøytekantene er med andre ord 25 ganger giftigere enn vannet rundt deponeringsområdet i Oslofjorden. Med Dagbladets sensasjonsheraldikk burde dette gi overskrifter som «Overhengende giftfare i hele Oslo by» eller «Oslo-barn leker i giftsnø».

Vår oppfordring til journalister og redaksjoner blir: Ta dere tid til å sjekke fakta. Virker historien for god til å være sann – ja så er den kanskje det. Børst støvet av gammel yrkesstolthet, skriv ut og heng opp «Always check on a good story». Vær kritiske til påstander dere får servert – også fra oss.

Torsdag 21. juni fikk Ren Oslofjords prosjektleder besøk av en journalist fra TV Follo som ønsket kommentarer til nye, utrolige påstander fra stiftelsen Netpun. Da ga prosjektlederen journalisten et bakgrunnsnotat med fakta slik at han kunne sette seg grundig inn i saken. Hun ble møtt med et stort SUKK. Men da han så at det både var bilder og illustrasjoner i notatet, ble journalisten glad igjen.

Kunnskap er makt, sies det. I det tabloide Medie-Norge er det den som brøler høyest som dessverre når gjennom. Vi som forsøker å nyansere og opplyse om virkeligheten blir avspist med smuler – som oftest et vinklet sitat nederst i artikkelen

Powered by Labrador CMS