Kommentar:

Det er ikke alltid like lett å stå imot presset om å slette gamle artikler. Foto: Ervins Strauhmanis / CC / Flick.com
Det er ikke alltid like lett å stå imot presset om å slette gamle artikler. Foto: Ervins Strauhmanis / CC / Flick.com

Jeg fikk 24 timer på meg. Etter det fikk jeg se

Viktig med felles norm for sletting av gamle artikler.

Publisert

«Du får 24 timer å fjerne og etter det da får du se!»

E-posten var fra en mann som var av den oppfatning at vi burde slette en gammel artikkel. I nettverdenen en veldig gammel artikkel, nesten tilbake til årtusenskiftet.

Tonen innbød ikke til dialog. Mitt første svar om at vi forholdt oss til rådet fra Norsk Redaktørforening om å kun i helt spesielle situasjoner slettet artikler, ble møtt med:

«Hva du forholder deg til driter jeg i, det er JEG som avggjør og du vil raskt finne ut det også.»

Slett meg

Journalisten har tidligere denne måneden løftet fram et problem som mest sannsynlig de fleste redaktører møter, og indirekte også mange journalister, for det er i mange tilfeller dem som først får henvendelsen: når er det riktig å slette gamle artikler?

– Vi er skeptiske til å slette artikler, da må det være helt spesielle situasjoner, sier Reidun Kjelling Nybø, assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening.

Det var herfra jeg lånte min formulering.

Hun sier videre:

– Det er jo ikke sånn at man går ned i arkivet og river ut ei side i ei gammel papiravis.

Hun har selvsagt rett i det. Men som hun også påpeker i samme intervju, det er litt annerledes når om ikke all, så i hvert fall veldig mye, informasjon kun er et Google-søk unna. Også uønsket informasjon.

Jeg er helt enig i prinsippet. Og når jeg i løpet av mine år som redaktør har fått henvendelser, har mitt standardsvar vært at i utgangspunktet sletter vi ikke. Men det er ikke alltid så lett, og jeg har stor forståelse for at redaktører synes at dette er vanskelig.

Og vi snakker heller ikke kun om sletting. Enkelte ønsker også å fjerne enkelte opplysninger. Eller et bilde.

Vi snakker heller ikke kun om sletting. Enkelte ønsker også fjerne enkelte opplysninger. Eller et bilde.

Ofte henvises det også til GDPR - i hvert fall i nyere tid, som ikke er relevant, eller europeiske rettsavgjørelser, som i utgangspunktet heller ikke er relevante for redaksjonelt innhold. Det er heller ikke uvanlig at en advokat er involvert - eller det trues om dette.

Indirekte rammet

Her er to eksempler fra min tid som lokalavisredaktør:

En medarbeider i barnevernet tar kontakt. Vedkommende jobber ikke i dekningsområdet til min avis, men ble avbildet og intervjuet i forbindelse med en helt ufarlig sak. En sak som ikke hadde noe med yrket til denne personen å gjøre.

En stund etter at denne saken ble publisert, mottok den barnevernansatte en rekke trusler. Tiltak som ble igangsatt var hemmelig telefonnummer, å stenge kontoer på sosiale medier og fjerne alle bilder av seg selv på nett.

Gradvis ble det mindre tilgjengelig der ute, med unntak av bildet som var publisert i avisen jeg hadde ansvaret for. Den som ønsket å finne ut hvordan denne personen så ut, ville ikke være i tvil etter å ha lest denne artikkelen.

I dette tilfellet opplevde jeg det som forholdsvis uproblematisk å gjøre endringer. Bildet ble fjernet. Hvis noen i ettertid har lest artikkelen, har de muligens opplevd den som merkelig og mangelfull, men det tenkte jeg er til å leve med.

Barna rammes

Det andre eksemplet følte jeg ikke var like åpenbart. En småkriminell står fram anonymt og forteller om livet han har levd, og at dette nå er tilbakelagt. Så går det en stund, vedkommende får en religiøs åpenbaring og får deretter en fremtredende rolle i en lokal menighet. Der legger han ikke skjul på sin fortid.

Etter en stund dempes den religiøse gløden noe, han forlater menigheten og flytter fra kommunen. Men det tar ikke søkemotorene hensyn til. Siden han var såpass åpen om sin fortid i perioden som nyfrelst, er også disse artiklene nå lenket sammen. Google presenterer dermed hele pakka. Både religion og kriminalitet.

I sitt nye liv synes han dette blir litt mye å takle. Det kan man kanskje si at er selvforskyldt. Men så forteller han om barna som blir konfrontert med pappas fortid.

Jeg slettet ikke disse artiklene, anonymiserte heller ikke, men det ga en liten klump i magen fordi en av dem som ble rammet ikke var vedkommende selv. Og vi snakker her heller ikke om en lokal kjendis som har oppsøkt rampelyset selv, i hvert fall ikke i stor grad.

Arkivet vokser

Etter hvert som mange aviser har et ganske stort digitalt arkiv, dukker det også opp gamle artikler som rent håndverksmessig ikke holder dagens standard. Å være en kilde i disse sakene ble kanskje opplevd som en bagatell den gangen saken først ble publisert, men mange år senere kan det ha endret seg.

Gamle artikler som har vært lite tilgjengelig, kommer gjerne høyere opp igjen i søkeresultatet hvis noen lenker til dem, eller hvis mediehuset bytter publiseringsløsning og sørger for at Google indekserer alt på nytt.

Nå kan man argumentere for at det er mange dårlige artikler som ligger nede papiravisarkivet i kjelleren også, men de er nå likevel i all hovedsak kun tilgjengelig for dem som er spesielt interesserte.

Prinsipielt bør dette ikke slettes, men det er ikke åpenbart at det føles riktig, verken for kilder eller sett opp imot den standarden man ønsker at mediet skal stå for i dag.

Søkemotorene graver

Etter hvert som en stadig større andel av våre liv deles i sosiale medier, og søkemotorer blir stadig mer intelligente, er det all grunn til å tro at antall henvendelser om sletting kommer til å øke. Det er derfor viktig at vi, både redaktører og journalister, har en felles forståelse av hvordan vi skal forholde oss til dette.

Er enkelte nettsteder mer slepphendte med å slette, skaper det press på de andre om å gjøre det samme.

Hver sak vil være forskjellig og bør derfor vurderes for seg, samtidig tror jeg at det er viktig at grunnholdning er at det skal mye til for at vi sletter. Selv fillesaker som i utgangspunktet ikke er så viktige. Jeg fikk lenge e-poster fra en mann som mente at det lite flatterende bildet vi hadde publisert av ham, ødela en ønsket karrierevei.

Også for publikum er det viktig med en felles norm, slik at vi kan skape en forståelse for hva som er reglene. Er enkelte nettsteder mer slepphendte med å slette, skaper det press på de andre om å gjøre det samme.

Skjebnens ironi kanskje, men samme dag som vi publiserte vår artikkel om sletting av artikler, fikk jeg en henvendelse fra en person som var lei av et gammelt jobbytte omtalt på Journalisten var det som kom opp først når vedkommende googlet seg selv.

Den artikkelen ble ikke slettet.

Den 15 år gamle artikkelen nevnt innledningsvis er heller ikke slettet. Hva konsekvensene blir gjenstår å se. Tidsfristen er i hvert fall ute.

Foto: Ervins Strauhmanis / CC / Flick.com