Hallelujah

Kringkastingsrådet drøftet forleden om NRKs dekning av konflikten mellom Israel og palestinerne er saklig og upartisk. Det endte som ventet med frifinnelse, både i rådet og i de fleste mediene som omtalte møtet.

Det politisk oppnevnte Kringkastingsrådet fungerer ikke som klageinstans. Her var ingen tilløp til å veie det saklige innholdet i klagen fra Israel. Kontrasten til Pressens Faglige Utvalg var påfallende. Der gjennomgås klager med stort alvor og i saklig detalj. Også når man leser PFU-avgjørelser man er uenig i, vil man i regelen se at de bygger på omfattende forberedelser fra utvalgsmedlemmer som søker en selvstendig oppfatning av argumentene, og konkluderer med begrunnelser som egner seg for etterprøving.

Det var få spor av tilsvarende anstrengelser på Marienlyst, der utvalgslederen sitter omkranset av direktører og redaktører fra institusjonen som skal evalueres. Man har knapt anstrengt seg for å skape illusjonen av uavhengighet.

Derfor hjalp det lite at Midtøsten-ekspert Cecilie Hellestveit leverte en kvalifisert og tankevekkende analyse av NRKs utgangspunkt for dekningen, omtalt som den grunnleggende narrativen i tolkningen av nyhetene. Den bygger på bestemte oppfatninger av hvem som har ansvar for den fastlåste konflikten: Israel.

Ståstedet er mest påfallende i programposter som Brennpunkt, mens Dagsrevyens faglige disiplin ifølge Hellestveit sørger for en grunnlegende balanse i nyhetsdekningen. Hun pekte også på at NRK reflekterer en dominerende oppfatning av Midtøsten i det politiske Norge og at myndighetene påfallende ofte opptrer som eksperter i studio, der de egentlig representerer politikk.

Forskeren ga generelt den anklagde ros og avfeide påstanden om at NRK selv har en politisk målsetting om å sverte og svekke Israel. Konklusjonen er riktig, men undertonen av fordømmelse i dekningen av israelsk politikk er påfallende for det mindretallet i norsk opinion som sympatiserer med landet eller mener trusler fra omgivelsene må tas med større alvor enn konsensus tilsier.

Det fins vanskeligere spørsmål enn om NRK har en plan for å undergrave Israel. Institusjonens har en helt sentral posisjon i det politiske ordskiftet. Det medfører en ekstra forpliktelse til å speile alle sider av konflikten og slik gi seere og lyttere like gode muligheter for selv å gjøre seg opp en mening som publikum i land med større politisk mangfold i mediene.

NRKs utenrikssjef demonstrerte liten interesse for å delta i slik refleksjon da han kommenterte kritikken på rådsmøtet og tidligere i år på Skup-konferansen. Både han og korrespondent Sidsel Wold brukte også personangrepene mot den dyktige journalisten for mer enn de er verdt.

Wold, som var nevnt ni ganger i klagen fra Israels ambassade, har svært lite å skamme seg over. Men når hun antyder at det påligger NRK og de utsendte en slags folkerettslig plikt til å plassere hovedansvar for denne konflikten på den ene parten, speiler det nettopp den grunnfortellingen som preger dekningen.

Det har liten hensikt å klage på at de rådende oppfatninger av et sakskompleks også preger de største mediene. Det er tvert imot den vanlige tilstand i land med fri presse. Men den massive dekningen av konflikten mellom Israel og palestinerne gjennom mange år, innebærer en særskilt forpliktelse til bredde og nyanser. Og til lydhørhet overfor kritikk.

Flere medlemmer av Kringkastingsrådet nøyde seg med politiske heiarop på et møte som var innkalt for å bedømme og diskutere. Det lød som de ønsket å overdøve tilløpene til forsiktig kritikk fra Frank Rossavik og et par andre. Medieomtalen av møtet var gjennomgående like ukritisk begeistret for den mektige statskanalen. Liten hjelp å hente for dyktige NRK-folk som gjerne lytter til debatt og kritikk for å gjøre journalistikken bedre. Og knapt noen reklame for rådet.