Liket av en ung mann ligger ved elvebredden langs Tigris i Mosul. Fotograf André Liohn forteller at han har sett hundrevis av lik i gamlebyen de siste dagene. Foto: André Liohn
Liket av en ung mann ligger ved elvebredden langs Tigris i Mosul. Fotograf André Liohn forteller at han har sett hundrevis av lik i gamlebyen de siste dagene. Foto: André Liohn

André Liohn: Krigsjournalistikken har blitt symbolsk og illustrativ heller enn å vise krigsforbrytelsene

I Mosulkrigen har journalister sluppet ekstremt tett på, mener NRKs Kristin Solberg.

Publisert Sist oppdatert

Men en uke etter at den irakiske statsministeren erklærte «total seier» over IS i Mosul, er byen nesten blokkert for medier. Det skriver Aftenposten torsdag.

Den norsk-brasilianske fotografen André Liohn befinner seg for tiden i Erbil i Irak, og er en av de få som jevnlig reiser til Mosul for å filme og fotografere etterdønningene etter frigjøringen. Han forteller at det har vært nesten umulig for reportere å slippe inn i Mosul etter at seieren ble annonsert.

Likene i ruinene

– Journalister blir stoppet på kontrollpostene inn til Mosul, og slipper ikke inn med mindre de har ekstremt gode kontakter, eller betaler mye penger til fikseren sin.

Selv har Liohn vært i Mosul flere ganger den siste uken, fordi han har gode kontakter høyt oppe i det føderale irakiske politiet. Synet som møtte ham i gamlebyen i Mosul var grusomt.

– Det ligger døde mennesker overalt. Også spedbarn og kvinner, noen steder fant jeg hele familier som var drept, forteller Liohn. Han mener det er årsaken til at det er så vanskelig å komme inn i Mosul nå.

Et bilde han har tatt, viser tre menn som ligger i kanten av elven Tigris som renner gjennom byen. Et av likene kan kun være noen timer gammelt, mener Liohn. Et annet bilde viser et lite barn som ligger med ansiktet ned inntil en mur. Fotografen anslår at barnet kan ha ligget der flere dager. Journalisten har sett en video hvor Liohn går gjennom ruinene. Likene av en familie med fire barn ligger inneklemt blant restene av det som var gamlebyen.

En død mann ligger i vannkanten av Tigris. Foto: André Liohn
En død mann ligger i vannkanten av Tigris. Foto: André Liohn


– De fleste bildene er så grusomme at de aldri kan trykkes. Men de er viktig dokumentasjon, derfor har jeg tatt dem.

Liohn forteller at han nesten ikke har møtt andre journalister i Mosul de siste dagene. Selv ble han stoppet av militæret flere ganger, og måtte ringe sin kontakt i spesialstyrkene for å kunne fortsette arbeidet.

En krig hvor journalister har kommet nært

NRKs Midtøsten-korrespondent Kristin Solberg har vært i Mosul seks ganger i løpet av det siste halvåret. Den siste turen var for to uker siden. Hun bekrefter at det har vært medieforbud i Mosul med jevne mellomrom. Første gang hun opplevde det var i desember og januar, hvor forbudet varte i tre til fire uker. Det ble sagt at årsaken var høye tapstall blant irakiske elitesoldater, og at de ikke ville vise hvor svake de var. I følge FN ble 2.000 elitesoldater drept på bare en måned.

– Men det har alltid vært mulig å komme seg inn likevel. Med gode kontakter, riktige tillatelser og en god dose tålmodighet, forteller Solberg, som merker at tilgangen har blitt vanskeligere. 

Media har likevel kommet tett på krigen om Mosul, sammenlignet med ellers i Midtøsten.

– Å rapportere fra Mosulkrigen har på ingen måte vært lett. Situasjonen i denne regionen blir bare verre og verre. Men for å komme seg inn i Mosul, er det i prinsippet bare å fly til Erbil, skaffe riktige tillatelser, sette seg i en bil og kjøre. Du trenger ikke visum. Derfor har denne krigen blitt dekket tettere enn for eksempel Raqqa, som er veldig vanskelig å komme seg til.

 

På sykehuset for underernærte barn i Qayyarah utenfor Mosul møtte Kristin Solberg lille Wassan på 1,5 år. Foto: Privat
På sykehuset for underernærte barn i Qayyarah utenfor Mosul møtte Kristin Solberg lille Wassan på 1,5 år. Foto: Privat


– Mens krigen i Raqqa dekkes fra avstand, kommer man så tett på i Mosul at man kan se sivile løpe bort, forteller korrespondenten.

At journalister har kommet så nært, har også gjort arbeidet ekstremt farlig. Da Solberg var i gamlebyen for to uker siden, var det et luftangrep rett ved der NRK-teamet jobbet. Råmaterialet på videoen er tapetsert med skuddlyder.

– Hva er krigsjournalistikk uten risiko?

Fotograf Liohn har jobbet på frontlinjen og vært tett på henrettelser, luftangrep, skuddutvekslinger og øyeblikket da sivile slipper ut av fangenskap. For tre uker siden lagde Liohn en reportasje fra kampene i gamlebyen for Dagens Næringsliv, sammen med journalist Eskil Engdal. Ellers jobber han med en dokumentarfilm på kontrakt for Discovery Channel. Han mener arbeidsgiverens ansvar ligger i å betale han et honorar, som også dekker forsikring og verneutstyr, i tillegg til alt det andre. På den måten kan han jobbe forsvarlig.

– Jeg vil ha lov til å jobbe slik jeg synes er riktig. Jeg er lei av alt snakket om risiko. Hvorfor kan vi ikke heller snakke om innhold – om journalistikken? Hva er krigsjournalistikk uten risiko?

Liohn bruker alltid hjelm og skuddsikker vest. Han reiser alene slik at han ikke skal behøve å tenke på sikkerheten til en annen person. På veien mellom Erbil, hvor han og de fleste andre journalistene bor, og Mosul sender han en detaljert reiseplan og tidspunkter til sin kontakt i militæret. Reiseruten registreres på en app, slik at han finner veien tilbake.

– Jeg tar den risikoen jeg mener det er verdt å ta, sier han, og viser til at det finnes mange eksempler fra historien der fotografen har tatt stor risiko for å dokumentere noe som blir viktig for ettertiden.

 

Fotograf André Liohn på jobb i Mosul. Foto: André Liohn
Fotograf André Liohn på jobb i Mosul. Foto: André Liohn


Ettersom kampene har hardnet til, har situasjonen blitt farligere og mer uoversiktlig. Kristin Solberg jobber mye med å ivareta sikkerheten. Hun har opparbeidet seg kunnskap gjennom gjentatte reportasjereiser. Men sikkerhetssituasjonen endrer seg fra dag til dag, og Solberg forsøker å ha så oppdatert kunnskap som mulig.  

Hun blir tracket på mobil og satellitt, og før hun reiser forhører hun seg med et sikkerhetsselskap. Hjelm og skuddsikker vest er alltid på. Likevel er det ting som lett kan gå galt.

NRK-reporteren mener det er viktig å snakke om både sikkerhet og innhold.

Å dekke krig er vanskelig. Flere ganger har jeg kjent på at det har vært tøft å være så nære. Men det er viktig å fortelle om. Jeg synes ofte det blir for mye fokus på den militære fremgangen i krigen, og jeg mener vi har et ansvar for å fortelle om de sivile. Da må man også være der hvor de rammes – i kjernen av konflikten, og ikke bare i flyktningeleirene utenfor byen. Men det må skje på en forsvarlig måte. Jeg har fokus på sikkerhet fordi jeg ikke vil bli drept eller skadet. Dessuten har jeg ansvar for teamet mitt med kameramann, sjåfør og fikser. Å ikke ta det på alvor ville vært uansvarlig.

– Krigsjournalistikken blir mer illustrativ, symbolsk og distansert

Heller enn å gå tett på og vise krigsforbrytelsene som finner sted, synes Liohn at mye av krigsjournalistikken har blitt illustrativ og symbolsk. Dronebilder fra avstand, bilder av ødelagte hus og konseptuelle bilder fra Google Earth overtar mer og mer, og det skaper ifølge Liohn en distanse til det som faktisk skjer, og det ansvaret vi har. Han reagerer også på at mange medier velger å intervjue ham, i istedenfor å sende en skribent i felt. Han blir ofte kontaktet av aviser og magasiner som vil kjøpe bildene hans.

– De vil at jeg skal fortelle hva jeg ser og hvordan jeg opplever det å jobbe her. Men jeg kan ikke skrive som en journalist, jeg har ikke tid til å gå rundt og gjøre intervjuer. Til det er situasjonen altfor stressende og uoversiktlig. Når man velger å profilere fotografen, istedenfor det som faktisk skjer her, blir utenriksjournalistikken en slags underholdningsjournalistikk.

Fotografen viser til blant annet Time Lightbox sin sak hvor et knippe internasjonale fotografer forteller om et bilde de har tatt i krigen om Mosul.

– Det har blitt en fetisj å fortelle hva fotografen føler. Men det er faktisk ikke det som betyr noe.

Når kameraene er skrudd av 

At tilstedeværelsen lider under at mange medier kvier seg for å sende journalister i krig, er Solberg enig i. Hun møter frilansjournalister som får beskjed om at mediene ikke kan sende dem til for eksempel Syria, men hvis de likevel skal dit, kjøper de gjerne en artikkel. Det er uansvarlig hvis ikke medier tar sikkerhetsansvar for frilansere de bruker, på lik linje med fast ansatte reportere, mener hun. 

– Men Mosulkrigen har blitt dekket av svært mange journalister, som har vært tett på. Selv har jeg bodd sammen med soldater bare noen hundre meter fra frontlinjen. Jeg kom hjem med liklukt i klærne, forteller hun.


Samtidig minner hun om at den viktigste journalistikken ikke alltid kommer fra frontlinjen. Krig dreper ikke bare med kuler og bomber. Da er det ikke like høylytt og plutselig, men vel så brutalt. På sin forrige reise besøkte hun et sykehus for underernærte barn.

– Det er viktig at vi følger opp situasjonen nå, for sivilbefolkningen er det jo ikke over. Vi skylder dem å rapportere videre, sier Solberg, som planlegger å reise tilbake til Mosul snart.

Powered by Labrador CMS