Per Edgar Kokkvold avviser at han grep inn overfor «slemmejournalist» i Kongo

Onsdag ble Kari Hilde Frenchs bok «Dødsdømt i Kongo» om kampen for å få sønnen Joshua French hjem fra Kongo lansert.

Der deler hun mange historier om møter med redaksjoner og journalister. En av dem handler om en journalist tidlig under dekningen som oppførte seg dårlig overfor familien hennes. En journalist får økenavnet «slemmejournalisten» i boken. Vedkommende beskrives som en sann plage for Joshua Frenchs søster Hannah og kjæreste, begge på dette tidspunktet i begynnelsen av 20-årene.

«Hannah var fortvilet. «Slemmejournalisten» hadde ringt igjen og truet med å gå ut i avisen med Joshuas navn og usladdet ansikt. Jeg ba henne ringe Per Edgar Kokkvold, daværende generalsekrektær i Norsk Presseforbund, og be ham om hjelp og råd. Noe må ha blitt gjort, for etter det ble det ikke mer problemer med denne journalisten.»

Kokkvold var på dette tidspunktet generalsekretær i Norsk Presseforbund. Til Journalisten avviser han nå at han tok grep for å stanse noen «slemmejournalist».

– Det er riktig at jeg hadde et møte med henne der jeg også ga henne noen råd. Men jeg har ikke vært i kontakt med denne “slemmejournalisten”. Jeg vet ikke engang hvem det er, sier Kokkvold til Journalisten.

– Så du tok ikke kontakt med noen redaksjon om denne saken?

– Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg har også tidligere fått æren for ting som jeg ikke har noe direkte med å gjøre. Men det er riktig at jeg hadde en fin samtale med henne og ga råd.

Betalingsjournalistikk

Kari French tar i boken også opp betaling fra norske journalister overfor lokale representanter for myndighetene i Kongo.

«Nå våknet Tostrupkjellen til live igjen i Kongo, på Palm Beach Hotel. Mediene fløt over av sensasjonelle overskrifter og beskrivelser, artikler og intervjuer. Intervjuobjektene, enten de var ansatte i militæret eller sivile, som familien til den drepte sjåføren eller folk ved sine boder på markedsplassene, må ha frydet seg over betalingen fra pressefolkene,» skriver French i sin bok.

Da VG i 2010 ble frikjent i Pressens faglige utvalg (PFU) for sin Kongo-dekning, avviste avisen i tilsvarsrunden at de hadde betalt en konkret person, oberst Wavara.

Betaling fra norske medier i Kongo var også tema på gravekonferansen Skup tidligere samme året. Der viste daværende underdirektør Ragnhild Imerslund i Utenriksdepartementet til at enkelte journalister var åpne om betaling, mens andre avviste det.

Kokkvold svarer ikke konkret på Kongo-saken, men sier generelt at betaling har foregått til tross for at betalingsjournalistikk er en uting.

– Man kan ikke ha betalingsordninger som gjør at mennesker foretar seg noe annet enn de ville gjort om det ikke var betalt, sier Kokkvold.

– Det var oppe i Presseforbundets styre ved flere anledninger. Tidligere ble det lagt til side med den begrunnelse at slikt ikke foregår i norske medier, slik at man ikke trenger egen bestemmelse om det.

Men i kjølvannet av Se og Hør-saken kom det inn et eget punkt 3.11 mot betaling i Vær Varsom-plakaten. Den sier at:

Pressen skal som hovedregel ikke betale kilder og intervjuobjekter for informasjon. Vis moderasjon ved honorering for nyhetstips. Det er uforenlig med god presseskikk å ha betalingsordninger som er egnet til å friste mennesker til uberettiget å trå innenfor andres privatsfære eller gi fra seg personsensitiv informasjon.

– Man forbyr det ikke, man kan ta betalt. Men vis moderasjon. Og det sentrale er at det er uforenlig med god presseskikk å ha betalingsordninger som er egnet til å friste mennesker til uberettiget å trå innenfor andres privatsfære eller gi fra seg personsensitiv informasjon.

Kari French skriver for øvrig i sin bok at hun er ambivalent når det gjelder forholdet til mediene, ettersom de til tider også fikk god hjelp fra journalister.