Kokkvold hopper bukk

Per Edgar Kokkvold mener Nye PFU ikke har endret de presseetiske spillereglene. Men han unnlater å kommentere dokumentasjon som viser det motsatte.

I et innlegg på Journalisten ser Kokkvold seg tvunget til å bryte sine prinsipper og uttrykke uforbeholden støtte til de nye PFU-sjefene Kjersti Løken Stavrum og Alf Bjarne Johnsen. Så synd at han da styrer helt utenom grunnlaget for kritikken av dagens PFU.

”Korforbundets egen kontrollkomite kjører sololøp og er ute av kontroll (…) Dersom kontrollkomiteen hadde tatt sitt ansvar som kontrollorgan på alvor, så burde de grepet fatt i dette forholdet”.

Er disse beskyldninger sterke nok til å utløse retten til samtidig imøtegåelse, eller er de ikke? Nye PFU sa nei to ganger. Jeg fastholder at da Kokkvold var juryveileder for PFU, ville han sagt ja.

PFUs behandling av denne klagesaken (sak 224/14) bestod altså i følgende:

Alf Bjarne Johnsen: ”Da bikker det motsatt vei fra sekretariatet. Er det noen som ber om ordet? Eva?” Eva Sannum: ”Nei, jeg bare så på deg!”

Johnsen: ”Da er vi enige om den. Da er den ferdig behandla, og Ukeavisen Ledelse har ikke brutt god presseskikk.”

Slik saksbehandling fortjener betegnelsen farse. I de årene jeg har fulgt PFU ganske tett, har jeg aldri overvært noe tilsvarende. Men hva Kokkvold mener om denne ”saksbehandlingen”, får leserne av hans innlegg ikke vite.

I en annen fersk PFU-sak (225/14) fikk klager i e-post tilsendt et utdrag av en rapport på 6481 tegn med et tosifret antall grove beskyldninger. Men i e-posten skrev redaktøren at ”Vi vurderer dette på nytt i morgen formiddag ut fra det informasjonsbildet vi har da. Vi ber deg om å være tilgjengelig dersom du ønsker å kommentere det vi eventuelt går ut med.”

Klager skrev og sendte en generell kommentar. Men det han aldri fikk vite, var at redaksjonen skulle publisere hele utdraget på 6481 tegn, og bruke den generelle kommentaren som samtidig imøtegåelse via en lenke. Dette aksepterte Nye PFU for andre gang på februarmøtet i år. Jeg fastholder at dette ikke er tråd med det Kokkvold skrev i sin og Presseforbundets 4.14-veileder. Men heller ikke dette vil Kokkvold kommentere når han nå bryter sine prinsipper for å forsvare Nye PFU.

Kokkvold kritiserer meg indirekte for å ha levert en klage på 1800 sider. Jeg leverte i desember 2013 ikke én, men 52 klager på 70 – sytti – TV 2-publiserte nyhetssaker pluss et større antall Twitter- og Facebook-meldinger. Da hadde TV 2 i nesten ett år drevet en veritabel heksejakt på en av Norges fremste hjernekirurger. Beskyldningene TV 2 bombarderte kirurgen med, var grovere enn dem Avisa Nordland i 2010 fremsatte mot en annen kirurg, Rastislav Kunda. Målt etter grovheten i beskyldningene, er det dekning for å si at vi har å gjøre med det kraftigste presseangrepet på en ikke-kriminell person i nyere tid.

Omfanget av usanne beskyldninger, faktafeil, utelatelser av sentrale faktaopplysninger og misbruk av dramaturgiske virkemidler var større enn i noen annen PFU-sak, i hvert fall siden 1992. Kokkvold skriver at jeg ”er i besittelse av enorme presseetiske kunnskaper og betydelig innsikt”.  Jeg identifiserte og nummererte over 4000 presseetiske brudd.

Det var med andre ord gode grunner til at de 52 klagene ble omfattende. De speiler omfanget av angrepet og antall brudd på Vær Varsom-plakaten. I mars 2014 ble det levert en nedredigert versjon på 1490 sider uten vedlegg. Tallet 1800 sider som Kokkvold oppgir, er upresist.

Skal noen kritiseres for den store klagen, er det vel ikke klageren, men heller det presseorgan som har angrepet en medborger på en helt ekstrem og ødeleggende måte, publisert 70 skandaliserende nyhetssaker uten å ha sjekket sakens realiteter ordentlig med den angrene på forhånd, og satt den mannen i gapestokken om og om igjen.

Det er riktig som Kokkvold skriver at jeg i 2008 rettet skarp kritikk også mot ham og det daværende PFU. Årsaken var en skandaløs behandling av en bestemt klagesak. Deretter begynte jeg å ettergå PFU, og ga blant annet Kokkvold og PFU-medlemmene terningkast i anmeldelser av PFU-møtene på Journalisten.no. Om det var dette eller andre ting som førte til en endring, vet jeg ikke. Men sikkert er det at PFU i tiden som fulgte ble mer patent og forutsigbart, noe også mine terningkast reflekterte. Kokkvold selv oppnådde den ettertraktede sekseren to ganger.

I en kronikk i Dagens Næringsliv 17. januar 2013 skrev jeg følgende om Kokkvolds PFU-virke:

”Jeg har mye godt å si om PFU og om regelverket ordningen er tuftet på (først og fremst Vær Varsom-plakaten). Når det ikke har vært sterkere krav om reformer, skyldes dette ikke minst Per Edgar Kokkvolds fremragende ledelse av PFU-sekretariatet og hans årelange innsats som ”juryveileder” for PFU. Det er ganske utrolig hva han får ut av sitt årsbudsjett på rundt fem millioner kroner (finansiert av pressen).”

Jeg var på ingen måte enig i alt Kokkvold gjorde som PFU-sjef. Det styggeste ”pressejustismordet” i PFU man kjenner til, skjedde på hans vakt (Kunda-saken). Men Kokkvold var hederlig og prinsippfast. Argumenterte du godt nok, lyttet han til deg. Han var en garantist for fair klagebehandling.

Med Nye PFU hjelper det ikke lenger med gode argumenter og henvisninger til det som før var sikker presseetikk. Nå tolkes presseetikkens viktigste regel på måter som gjør at det som før var klare presseetiske brudd, ikke er det lenger. Spillereglene er i fri flyt.